Taler Bush midt imot

Av Ellen Stokland

Det er første lørdag i august. Vi står under en motorvei i Brooklyn, New York. På den andre siden av veien ligger Metropolitan Detention Center, fengselet der flere unge menn med opprinnelse i Midtøsten eller Sørøst-Asia har vært fengslet etter 11. september i fjor. Myndighetene har nektet å fortelle hva de er tiltalt for, navnene deres holdes hemmelig, mange sitter i isolat, hundrevis er deportert. Det finner ikke en gruppe newyorkere seg i, de krever rettferdighet for fangene og har demonstrert jevnlig siden januar.

- Vi er for å bekjempe terror, men det gjøres ikke ved å bryte fundamentale menneskerettigheter, sier Debbie Almontaser (37).

- Etter terrorangrepene i fjor har myndighetene tilsidesatt våre borgerrettigheter og det er særlig muslimske, arabisk-amerikanske og sørøstasiatiske familier det går utover.

Som alle newyorkere ble Debbie sterkt traumatisert av terrorangrepene 11. september i fjor. Men mens andre stilltiende har akseptert Bush’ nådeløse krig, har trebarnsmoren klatret til nye høyder på barrikadene for å sikre at menneskerettighetene ikke ofres i sikkerheten og «krigen mot terrorens» navn.

- Jeg skulle likt å se et fredselskende land som Norge kalle USA inn på teppet og si at nok er nok. Jeg skulle likt å se Norge våge å forlange at USA slutter å ta liv, spre lidelse, nød og frykt i land som Afghanistan, Irak, Venezuela og Sudan, sier hun.

Jeg skulle likt å se Norge vise ryggrad i Sikkerhetsrådet og protestere mot urettferdig og rasistisk politikk. Stopp sanksjonene mot Irak, ser dere ikke at det er sivilbefolkningen som lider?

En muslimsk newyorker

Debbie eller Dhabah som er hennes opprinnelige arabiske navn tar imot meg i hagen utenfor forstadshuset i Brooklyn. Et amerikansk flagg vaier i vinden, det tilhører eldstesønnen Yousif. Ved siden av henger et banner med en fredsdue, høyt oppe under mønet skimtes en plakett med arabisk kalligrafi.

- Det er en muslimsk bønn, forklarer Debbie, mens hun raker vissent løv bort fra plenen. Hun bærer hijab og vil at alle skal se at hun er muslim.

- Kaffe?

Debbie kom til USA fra Jemen som treåring. Familien reiste til USA på jakt etter den amerikanske drømmen, og fant den. Hun vokste opp i Buffalo i delstaten New York, giftet seg arrangert med drømmemannen Naji som 16-åring og flyttet med ham til The Big Apple da hun var 18.

- Møtet med metropolen var et kultursjokk, husker Debbie og ler. - I New York traff jeg for første gang en kineser, en jøde, noen fra de karibiske øyer, en inder og en afghaner. «Wow,» tenkte jeg. «Alle disse folka bor her!» Og jeg følte umiddelbart at jeg hadde kommet hjem. En dag så jeg noen vakre afrikanske kvinner ikledd tradisjonelle muslimske klær og jeg begynte å reflektere over min egen identitet. Snart skjønte jeg at det var muslim jeg ville være, og ikledde meg tradisjonell muslimsk klesdrakt og hijab. Det var første gang siden læreren min ba meg ta av meg skautet på barneskolen, det forstyrret undervisningen at de andre barna ertet meg. I Buffalo var det ikke akseptert å være annerledes, i New York oppdaget jeg hvem jeg egentlig er. Jeg ble en friere og mer selvsikker kvinne da jeg iførte meg hijab, den har gitt meg styrke til å oppnå mine mål og jeg føler meg mer respektert.

Vi sitter og drikker kaffe fra pappkrus på en lokal kafé.

- Dette er mitt sørøstasiatiske nabolag, forteller Debbie stolt og fortsetter alvorlig. - Her ble rundt 80 personer arrestert like etter 11. september i fjor, ingen vet hvorfor. Og vi holdes fremdeles under oppsikt. Nylig infiltrerte FBI vårt miljø, folk som snakket arabisk spionerte på oss. Det har ført til nye arrestasjoner.

Katastrofealarm

- Hvordan opplevde du tragedien 11. september 2001?

- Det var fryktelig. Jeg gråt og ble vanvittig trist. Jeg gikk inn i en lang sørgeperiode og hørte ikke på musikk, gikk ikke på kino, og unngikk shopping i flere måneder. Alt som var moro var tabu, lenge.

Debbie var på jobb da det skjedde og ringte straks hjem for å forsikre seg om at familien hadde det bra. De var hjemme alle sammen.

- Men da jeg kom hjem sank hjertet i brystet på meg, den eldste sønnen min Yousif på bare 19 år hadde reist til Ground Zero. Han er reserveoffiser i den amerikanske hæren og ble tilkalt da katastrofealarmen gikk. Jeg så ham ikke igjen før nesten én måned senere. Først var han med i hjelpearbeidet på Ground Zero, senere ble han satt til å holde vakt samme sted. Han ringte hjem hver tredje eller fjerde dag for å fortelle at han hadde det bra, at han fikk litt søvn og spiste mat.

6. oktober kom Yousif hjem. - Det var et sjokk, jeg kjente ham ikke igjen, han var blitt 10 år eldre. Jeg spurte ham hvordan det var «der», men han orket ikke snakke om det. Til dags dato har han ikke snakket om tragedien, og jeg vet ikke om han noen gang kommer til å gjøre det.

Dagen etter reiste han tilbake til Ground Zero, det var 7. oktober, samme dag som bombingen av Afghanistan begynte.

Brobygging

Selv ble Debbie engasjert i en hel rekke prosjekter etter 11. september, faktisk så mange at hun valgte å ta et års permisjon fra sin jobb som lærer. Det meste av tiden går med til å fremme toleranse og kunnskap om islam mellom forskjellige miljøer.

- Det var jo fundamentalistiske muslimer som ble holdt ansvarlige for terrorangrepene, derfor følte jeg behov for å gå ut og fortelle folk hvem muslimene er og hva islam egentlig står for. Islam er en religion for alle, den handler om fred og kjærlighet, ikke om krig og blodhevn. Bare ved å kjenne muslimer og ha kunnskap om islam, kan vi ha noen forhåpninger om å skape et harmonisk flerkulturelt samfunn.

Debbie ble invitert til å snakke om islam på skoler, biblioteker, i synagoger og kirker. Hun har samlet barn med forskjellig kulturell bakgrunn til å lage veggmalerier om 11. september sammen og bidratt til bokprosjekter. Hun koordinerer dialoggrupper og hun er en av pådriverne bak en utstilling om arabisk-amerikanere ved New York City Museum.

Vi besøker museet mandag ettermiddag, Debbie viser meg rundt og forteller stolt om arabisk-amerikanernes mangfoldige bidrag til New York-kulturen. En stor vegg er dekket av portretter, blant dem et bilde av Debbie med et fotografi av sønnen Yousif i hendene. Mange av gjenstandene i utstillingen er Debbies private. Hun deler gjerne noe av sitt privatliv med andre, fordi hun tror det kan bidra til økt forståelse og toleranse.

- Det slo meg at svært mange av de ikke-muslimske menneskene jeg møtte aldri hadde hatt privat omgang med muslimer. Mange kjente muslimer i jobbsammenheng, men få hadde muslimske venner. Derfor inviterte jeg folk hjem til oss. Jeg tror jeg hadde over 130 besøk, og mange av dem er i dag mine venner.

Vi forlater museet og haster av gårde til T-banen. Der har en stor gruppe mennesker samlet seg rundt ei afrikansk-amerikansk tenåringsjente med mikrofon i hånden og musikkanlegg i bakgrunnen. Hun synger med kraft og innlevelse, vi liker det vi hører. Midtveis i sangen bryter anlegget sammen og både publikum og jenta begynner å le. Debbie finner frem en dollarseddel og legger den i jentas bag.

- Det er noe helt spesielt når ungdom gjør sånt, sier hun. - Det gjør meg stolt.

I samme båt

- Har du opplevd økt rasisme etter angrepet i fjor?

- Umiddelbart etter 11. september var det flere eksempler på at hatet og sinnet folk følte gikk utover uskyldige muslimer, arabere og sørøstasiater. Selv opplevde jeg aldri å bli fysisk angrepet, men jeg ble kalt «ekstremistmuslim» og «vi hater islam!» ble ropt etter meg. Disse menneskene innså ikke at de var rasistiske, de var sinte, fortvilte og visste ikke hvor de skulle rette sinnet sitt. Flere av mine venner fryktet for min sikkerhet etter at flere muslimske kvinner var blitt angrepet og trakassert. De ba meg innstendig om å gå barhodet ute på gaten. Men aldri i verden om jeg tar av meg hijaben, det er som å be meg gå toppløs. Jeg var fryktelig redd og gikk aldri noen steder alene, men jeg ville ikke gå på akkord med min tro. Da vil jeg heller dø.

Trakasseringen har avtatt. - Tendensen i New York er at folk slår ring om sine muslimske og arabiske naboer. Det samme kan man imidlertid ikke si om myndighetenes politikk, den nærer opp under fordommer og mistenkeliggjør alle med opprinnelse i Midtøsten og Sørøst-Asia, mener Debbie.

- Før kunne man bli arrestert for å være svart og kjøre bil, i dag er det blitt en forbrytelse å være brun og reise med fly. Jeg tror det har gått opp for mange arabisk-amerikanere at vi er i samme båt som svarte amerikanere, vi må lære av deres erfaringer og sammen bekjempe rasisme. Jeg har innsett at vår utenrikspolitikk er rasistisk, i «krigen mot terror» er det fargede mennesker som er målskive.

Manhattan Skyline

Det er blitt tirsdag og Debbie og jeg møtes for en siste prat. Vi rusler gjennom sentrum av Brooklyn og ned mot Hudson-elva. Fra promenaden i Brooklyn Heights kan vi se over til Manhattan. Debbie har ikke vært her siden minnestundene i september i fjor, hun husker den svidde lukten og røyken som hang over Brooklyn i lang tid. Hun grøsser.

- Hvorfor tror du terrorister angrep USA?

- For et år siden ville jeg ikke kunnet svare på et sånt spørsmål. For meg var det helt uforståelig at noen mennesker kan få seg til å gjennomføre så grusomme, ja helt syke handlinger. Mange sa de ikke var overrasket over at USA ble angrepet av terrorister, det såret meg dypt og inderlig. I dag tror jeg terrorangrepene kan ha blitt utløst av måten USA bryter sine løfter med land over hele verden, ikke minst i Midtøsten, og på grunn av vår urettferdige utenrikspolitikk. Det er ikke sant at folk i Midtøsten og Sørøst-Asia hater vår livsstil, vår frihet og vårt demokrati. Det som opprører dem er at vi for å sikre vår egen velferd, fratar dem muligheten til å oppnå den samme høye levestandarden og valgfriheten som vi har som borgere av den vestlige verden.Terror er siste utvei for et desperat og undertrykt folk, men det er ikke akseptabelt av den grunn. Enkeltmennesker som utøver terror har mistet begrep om hva som er rett og galt og bør idømmes lovens strengeste straff. For bare Allah har lov til å ta liv.

- Hvordan tror du terror kan bekjempes?

- I hvert fall ikke ved å bombe et land sønder og sammen! Vi bombet ikke hjemstedet til Timothy McVeigh for å bekjempe terror da han sprengte Oklahoma-bomben i 1995. Storbritannia bomber ikke Nord-Irland for å bekjempe IRA, og Spania dreper heller ikke hundrevis av sivile i sin jakt på ETA-terrorister. Så hvilken rett har vi til å drepe afghanske kvinner og barn, unge og gamle i jakten på Al-Qaida?

- Terror bekjempes ved å finne terrorcellene, bryte dem opp og stille de ansvarlige for retten. Jeg er sikker på at vår etterretningstjeneste har evne til å finne dem. Med dagens høyteknologi overvåker de jo hva det måtte være og er infiltrert i all verdens miljøer.

- Jeg har heller ikke sett at terrortrusselen er blitt noe mindre av Bush’ «krig mot terror.» Han fører krig mot et spøkelse, et spøkelse ved navn Osama bin Laden. Hva som er den underliggende motivasjonen for «krigen mot terror» gjenstår ennå å se, men kontroll over oljeressurser i regionen og et regimeskifte i Irak er sannsynligvis blant Bush’ underliggende målsetninger.

- Frykter du nye terrorangrep mot USA?

- Jeg kan ikke tenke sånn, jeg kan ikke få meg til å tro at nye terrorangrep skal finne sted. Men jeg er invitert til å bli med i en «think tank» som skal forberede reaksjoner ved et eventuelt nytt angrep. Denne invitasjonen skremmer meg, for den bringer frykten for nye angrep så nært. Men jeg velger nok å bli med, jeg kan ikke gjøre noe annet. Det jeg frykter aller mest akkurat nå er et amerikansk angrep på Irak. Da kommer alt til å bli mye verre.

Ikke i vårt navn

- Støtter amerikanere president Bush’ «krig mot terror»?

- Mange protesterer, men langt flere støtter ham. Folk flest aner imidlertid ikke hva som foregår. Det er det dere europeere som vet noe om. Det amerikanske folk tror at alt er såre vel og at USA etterlever sine idealer om demokrati, individuell frihet og den amerikanske drømmen også der ute. Jeg trodde også det, inntil 11. september 2001. Jeg har imidlertid opplevd at når du snakker med folk, forteller dem hva som skjer, ja da er de like sterkt imot «krigen mot terror» som jeg er. Det gir meg håp for fremtiden.

Debbie reiser seg fra benken hvor vi har sittet og går frem til gelenderet ved promenaden. Hun ser over bukten og på det tomme himmelrommet der World Trade Center sto. Ground Zero er blitt et sted folk valfarter til, men Debbie har ikke vært der siden terroristene slo til. Hun har ikke fått seg til å dra dit, det er fremdeles for sterkt. Men 11. september 2002 er hun tilbake, da skal hun i selskap med mange andre holde en appell for fred og hedre minnet til de som ikke lenger lever i hennes elskede New York.

Publisert i AmnestyNytt 2002/3.

English version

Les mer:

• Aksjoner mot ulovlige fengslinger i USA: Ikke i vårt navn!
• Les Debbie Almontasers egen historie i Not always so sweet og om hennes prosjekt Teaching Tolerance i New York Voices
• Besøk utstillingen Arab Americans in New York City på New York City Museums nettsider
• Les intervjuet med Shahram Hashemi, Amnesty-medlem fra Iran som studerer i USA og som gjorde heltemodig innsats etter angrepet i New York 11/9-2001
• Les Noam Chomskys essay "9/11 USAs dobbeltmoral">