Rettigheter på Statoil-nett
Av Marianne Alfsen
På forsiden av brønnsjef Per Haalands visittkort er det bare kruseduller. Gresk for de fleste. Farsi for dem med litt innsikt. Haaland har nemlig adresse Mirdamad Boulevard i Teheran. Det har han hatt siden i fjor høst. Statoil samarbeider med det statlige iranske oljeselskapet Petropars om å bygge ut gassfeltet South Pars i den iranske delen av Persiabukta. Vi møter ham i langt mindre eksotiske omgivelser - Statoils kontor på Forus utenfor Stavanger.
Boreingeniøren er én av mange norske Statoil-ansatte, som er med å bygge opp oljeselskapets virksomhet i utlandet. Det plasserer ham midt i målgruppen for det Amnesty-utviklede opplæringsverktøyet.
I dag står 24 virtuelle knappenåler festet på kartet over «Statoils World» på internett. Mange av disse landene blir omtalt i lite flatterende vendinger i Amnestys årsrapporter. Siden Statoil tok sine første prøvende skritt ut i verden på slutten av 80-tallet, har ordet «menneskerettigheter» albuet seg inn i styrerommene i norsk næringsliv. Ord som «helse», «miljø» og «sikkerhet» har allerede slått rot ved siden av de økonomiske grafene, mens «menneskerettigheter» fortsatt svever litt hvileløst omkring. Gjennom en unik og langsiktig avtale med Statoil, håper Amnesty å bidra til en fastere forankring.
Det nettbaserte opplæringsprogrammet er det første konkrete resultatet av avtalen med Statoil. Amnesty har fått én million kroner fra oljeselskapet, og bidrar på sin side med menneskerettighetsopplæring av Statoils medarbeidere.
- Vi ønsker å støtte Amnesty, og til gjengjeld vil vi ha hjelp til å bygge opp kunnskap om menneskerettigheter. Målet er at vi skal bli bedre til å håndtere utfordringene i vårt daglige arbeid i felten, sa konsernsjefen i Statoil, Olav Fjell, da avtalen ble underskrevet i september 2001.
Nyttige fakta
På kontoret i Stavanger klikker Per Haaland seg inn på systemet. Bilder av grove menneskerettighetsovergrep flimrer over skjermen, før menyen kommer til syne.
- Jeg har sett litt på faktabiten, om hvilke organisasjoner, domstoler og konvensjoner som finnes. Mye var nytt for meg, så dette var nyttig. Her er det ikke noe å lure på, dette er ren faktainformasjon, sier boreingeniøren.
I menyen markeres alle sidene han har vært innom. Røde prikker utenfor temaer som «De forente nasjoner» og «internasjonale dokumenter», avslører at Haaland har tatt seg tid til å lese om de internasjonale beskyttelsesmekanismene. Han rynker litt mer på nesen over innholdet i faktabolk nummer to: Menneskerettigheter og næringsliv.
- Her beskrives utfordringene ut fra Amnestys visjon, en organisasjon som driver med dette på heltid. For oss er det del av noe mer. Statoil er jo primært i et land for å gjøre forretninger, ikke menneskerettighetsarbeid. Det tar lang tid å påvirke et land. Vi kan ikke alltid være så raske med å ta opp ting som Amnesty mener vi bør være, kommenterer han, og leser høyt om fordelene ved å innarbeide menneskerettighetene i selskapets bedriftsstrategi:
- Det står at «selskapets anseelse og varemerke styrkes». Det gjør jo også gode økonomiske resultater eller sikkerhetsresultater, påpeker han, tenker litt, og fortsetter:
- Men hvis vi kommer i konflikt med menneskerettighetene i et land, vil det kanskje ta lengre tid å rette opp skadene, enn om det var dårlige økonomiske resultater det dreide seg om.
Det er tydelig at informasjonen og påstandene i undervisningsopplegget setter i gang tankene hos den erfarne Statoil-mannen, med 18 år på baken i selskapet. Han er ikke ukjent med å jobbe i land med dårlig menneskerettighetsrulleblad. I 1988 var han i Kina.
- Jeg kan ikke huske at vi snakket så mye om menneskerettighetssituasjonen i landet den gang. Vi gikk kulturkurs og lærte om ettpartistaten og mangelen på religionsfrihet, men snakket lite om vår rolle i det hele, forteller Haaland.
Haaland beskriver det som en naturlig utvikling at Statoil i dag forbereder seg på en annen måte.
- Vi går inn i Iran med en helt annen tyngde og erfaring. Nå er vi mer bevisste på at forholdet til lokalbefolkningen har mye å si for vårt renommé og tilliten til selskapet, påpeker han.
Selvtest
Boreingeniøren tar en pause fra fakta og konkrete eksempler på hva andre oljeselskaper har måttet bryne seg på, og klikker seg inn på boksen «Test deg selv».
«Hvilke av følgende grupper har spesiell beskyttelse av menneskerettighetene?» lyder et av spørsmålene, og gir tre svaralternativer.
- Det vet jeg ikke. Jeg gjetter «Personer som har fått opphold på humanitært grunnlag», grubler Haaland.
En rød prikk viser at svaret er feil. Riktig svar er «kvinner». Haaland klikker seg videre. «Er omskjæring av kvinner et brudd på menneskerettighetene?»
- Hmm. Det skjer jo med spedbarn. Hvilke rettigheter har de? Er ikke omskjæring kulturelt betinget? Jeg vet sannelig ikke. Her gjelder det å tenke logisk. Kvinner har jo spesielt vern, det lærte jeg i sted. Jeg gjetter ja, resonnerer boreingeniøren videre. Han får lønn for strevet, svaret er riktig.
Haaland begynner å bli varm i trøya, og går løs på undervisningsoppleggets kanskje viktigste del: De tre scenariene.
Han velger å bryne seg på den tenkte situasjonen der en religiøs minoritet gjennomfører en ulovlig demonstrasjon mot bygging av et Statoil-kontor i liksomlandet Petrolistan. De mener bygget reises på hellig grunn hvor de ønsker å bygge en moské, som de foreløpig ikke har midler til. Statoil har to alternativer: Gå i dialog eller fjerne demonstrantene med makt. Haaland får blant annet i oppgave å utrede fordeler og ulemper med de to tilnærmingsmåtene.
- Det er ikke lett å se noen positive sider ved å fjerne dem med makt. Det kan være sporen til flere aksjoner senere. Og så er det viktig å ha respekt for religion. Det negative med å gå i dialog er at byggeprosjektet blir utsatt. Kanskje kan vi tilby dem et økonomisk bidrag, mot at de bygger moskéen et annet sted, drodler Haaland.
Nøler
Boreingeniøren er mer nølende og tilbakeholden når journalisten penser samtalen over på hans egne, konkrete utfordringer, fremfor de tenkte i undervisningsopplegget.
- Hva ville du gjort, dersom for eksempel én av dine nærmeste ansatte i Iran ble arrestert og torturert på grunn av sin religiøse tro? Eller om arbeiderne streiket og krevde å få opprette en ulovlig fagforening? Eller demokratibevegelsen ba om økonomisk støtte fra Statoil?
- Det er litt vanskelig å svare på dette, da det ikke er min jobb å ta stilling til hvordan Statoil skal forholde seg til slike situasjoner. Jeg ville nok ha brakt sakene videre til Statoil-ledelsen i landet, svarer Haaland, og går litt motvillig med på å utdype:
- Jeg synes det er vanskelig for Statoil å skulle gå til et lands myndigheter og kreve at de tillater fagforeninger. Men den viktigste oppgaven til en fagforening er jo å være arbeidernes talerør. Det kan vi ordne på andre måter enn gjennom en formell fagforening.
- Hvis én av våre folk i Iran ble torturert, ville jeg gått videre med det. I hvert fall hvis landet har et lovforbud, noe jeg skjønner de fleste land som bruker tortur har. Statoil ville helt sikkert reagert på et lovbrudd, og sørget for at saken ble etterforsket. Det hadde vært vanskeligere dersom det ikke var noen lov. Menneskerettighetene er jo ikke noen internasjonal lov og Statoil må forholde seg til et lands lover. Uansett ville vi sørget for å gi vår medarbeider den praktiske og medisinske støtten han trenger, sier Haaland.
- Dersom det ikke er din jobb å ta stilling til slikt, er det da noen vits i å gå gjennom en opplæring om menneskerettigheter?
- Ja, absolutt. Opplæringen er en bevisstgjøring og forberedelse til hva som kan komme. Jeg må jo også ta stilling til om jeg skal bringe saken videre til min overordnede eller ei, påpeker Haaland.
I den videre samtalen om hvor stor grad en bedrift skal involvere seg i menneskerettighetssituasjonen i et land, veksler boreingeniøren i Statoil mellom klassiske motargumenter om skillet mellom politikk og forretning, og tanker som viser at ideen om å involvere seg ikke er helt fremmed.
- Det er sensitivt dette her, med demokrati og menneskerettigheter i land med tøffe regimer. Trusler har jeg ikke tro på. Det er primitivt. Hva vi kan gjøre kommer an på hvor lenge vi har vært i landet og hvilken posisjon vi har, vurderer boreingeniøren som har lyst til å jobbe videre med Amnesty-programmet.
Haaland er fornøyd med hvordan det er bygget opp, men synes det i stor grad er et partsinnlegg fra Amnesty. Han synes det hadde vært enda bedre om programmet inneholdt opplysninger fra andre kilder.
- Snakker du med andre om det du lærer gjennom opplegget?
- Undervisningsprogrammet er et frivillig tilbud. Tilbudet er nok ikke godt nok kjent ennå, sier Haaland. Selv synes han så mange som mulig bør ta seg tid til å gjennomføre det.
Marianne Alfsen er frilansjournalist
Blir obligatorisk?
12.000 av Statoils vel 17.000 ansatte har nå tilgang på opplæringspakken om menneskerettigheter.
Alle Statoil-ansatte som i fjor høst takket ja til å få hjemme-PC, har også forpliktet seg til å gå gjennom en opplæringspakke. Det Amnesty-utviklede programmet er del av denne pakken, men ikke obligatorisk.
- Målgruppen er alle ansatte, ikke bare de som jobber ute, forteller Christine Neset i Avdeling for landanalyse og samfunnsansvar. Statoil har ikke registrert hvor mange som faktisk har benyttet seg av tilbudet, men Neset mener Amnesty-programmet er blitt godt markedsført i organisasjonen.
- Nå jobber vi for at alle Statoil-ansatte skal få tilgang, ikke bare de med hjemme-PC. Programmet skal oversettes til engelsk, slik at vi også når ansatte som ikke snakker norsk, forteller Neset. Nylig ble et av scenariene brukt som diskusjonsgrunnlag under en ledersamling.
Det enkelte forretningsområde har også fått tilbud om å innlemme programmet i sine egne opplæringsplaner.
- Vi ser på flere måter å nyttegjøre oss programmet videre, avslutter Neset.
Publisert i AmnestyNytt 2003/1