Oljefondet: Vil vi, så kan vi
■ Utvalget har gjort en bedre jobb enn jeg trodde de ville gjøre, men rapporten er likevel mangelfull. Den groveste bommerten er at det finansielle risikobegrepet i oljefondet ikke utfordres. Utvalget har gått med på å underordne etikken profitten. Dette er en svakhet som truer en reell etisk forvaltning av fondet. Vi må først finne ut hva som er rett og galt, og så hvordan å gjøre det riktige lønnsomt. Gjør vi det omvendt, kan det ikke bli gode etiske retningslinjer i mine øyne.
- Graverutvalget skal ha honnør for at de tar opp aktivt eierskap. Det er fundamentalt nytt, og gjør at utvalget på mange måter går lenger enn mange frivillige organisasjoner og tilhengere av etiske retningslinjer. At man ikke bare selger seg ut når en investering viser seg å være problematisk, men forsøker å få selskapet til å oppføre seg bedre, er et nødvendig og viktig skritt. Norges eierpåvirkning og oversikt hadde selvfølgelig vært større om vi eide mer i færre selskaper. Et poeng som igjen viser hvor viktig det er å utfordre risikobegrepet.
- Jeg er opptatt av at obligasjonene også må underlegges etiske retningslinjer. De utgjør 60 prosent av investeringene, men har ikke vært del av debatten. Som aksjonær eier man del av et selskap. Gjennom obligasjoner, eier man en del av en stats eller et selskaps gjeld. Det er heller ikke uproblematisk. Når USA utsteder statsobligasjoner for å skaffe penger til krig i Irak, bidrar vi til krigen ved å kjøpe dem.
- Utvalget har formulert seg slik at de ikke utelukker obligasjoner fra etiske retningslinjer, og det er bra, selv om de ikke eksplisitt nevner dem.
- Ett virkemiddel er utelatt. Graverutvalget avviser positiv satsning for å stimulere til for eksempel utvikling av fornybar energi.
- Det er nå opp til Stortinget å konkretisere retningslinjene, slik at de blir gjennomførbare i praksis. Det vil koste penger å følge dem opp.
■ Utvalget har gjort en grundig jobb, som er et godt grunnlag for videre arbeid. Spesielt positivt er det at utvalget vil la retningslinjene gjelde for hele fondet, ikke bare deler av det. Jeg har ikke sansen for at det skal gjelde ulike regler for deler av fondet, slik som for miljøfondet.
- Aktivt eierskap har klare begrensninger, fordi eierandelen vår er liten. Vi må ikke overdrive antagelsen om vår påvirkningskraft. På den annen side vil eierskapsutøvelse fra en samlet sett så stor aktør i markedet som oljefondet, gi positiv signaleffekt Uttrekksmekanismen er god, men jeg er mer skeptisk til om det er praktisk gjennomførbart med negativ filtrering. Det å gjennomgå og utelukke selskaper fra investerings-universet på forhånd, er vanskelig. Det går greit å utelukke konkrete våpenprodukter, men det krever mye informasjon å utelukke selskaper som krenker for eksempel elementære menneskerettigheter. Det er lettere å skaffe denne informasjonen fra de 2.400 selskapene man er inne i, enn fra de 26.000 som investeringsuniverset omfatter.
- Den største svakheten ved utvalgets innstilling, er at det ikke er klart hva «grove overgrep» egentlig er. Spesielt ikke i forhold til arbeiderrettigheter, som jeg er spesielt opptatt av. McDonalds i Russland er kjent som «fagforeningsknusere» og krenker organisasjonsretten. Er det like «grovt» som barnearbeid, som rapporten konkret nevner? Eller hva med obligatoriske graviditetstester av kvinnelig ansatte?
-Vi må stille mer konkrete krav. Ellers er jeg redd vi bare blir sittende igjen med de aller verste overgrepene som handlingsgrunn. Klare kjøreregler må på plass for at vi skal kunne definere grove og systematiske overgrep bredere. Som for eksempel at selskaper som ikke respekterer ILOs kjernekonvensjoner, må trekkes ut. Folkerettsrådet som skal administrere dette, må. både ha ekspertise, tyngde og legitimitet.
■ Graverutvalget går mildt, men distinkt til verks, og skiller mellom den rene finansielle forvaltningen og den etiske forvaltningen. Målsettingen er god, men hvor store praktiske konsekvenser det får, gjenstår å se.
- Slike mekanismer kan først og fremst bidra til endring når det står stadige aktører bak, slik som oljefondet. I private investeringsfond er det vanskeligere å få konsensus for slike retningslinjer. For oljefondet kan det imidlertid fungere, både fordi det er nasjonalt forankret og fordi det er et av de største investeringsfondene i verden.
- Problemet med å utelukke enkelte selskaper er at oljefondet fortsatt blir målt mot de samme indeksene. Andre investorer har fri tilgang til alle selskaper i investeringsuniverset, og dermed fri adgang til å tjene mest mulig penger.
- Når det gjelder eierskapsutøvelse, har oljefondet helt klart adgang til å si fra. Om det blir hørt er en annen ting. Eierprosenten er liten. Negativ filtrering og uttrekk vil bli lagt mer merke til, fordi oljefondet er en så stor investor i markedet generelt. Men signaleffekten er nok større enn markedseffekten. Når andre begynner å gjøre det samme, kan ting skje. Money talks. Først når manglende hensyn til miljø og menneskerettigheter får betydning for lønnsomheten, vil selskapene endre sin virksomhet. I så måte er etiske retningslinjer for oljefondet et skritt i riktig retning.
- Overvåkningen blir vanskelig, men ikke egentlig for Norges Bank De setter ut store deler av investeringsjobben til internasjonale forvaltere og investeringsbanker. Forvaltningshonoraret fra en så stor og prestisjetung kunde som oljefondet er ettertraktet. Her kan fondet bruke sin markedsmakt. De store investeringsbankene vil sette himmel og jord i bevegelse for å oppfylle kravene. Det kan i seg selv sende positive signaler. Signaleffekten fra store aktører skal ikke undervurderes. Det er et langt lerret å bleke, men vi må begynne et sted.
■ Myndighetene har klare forventninger til at næringslivet skal ta etisk ansvar. Derfor er det positivt at regjeringen også er sitt eget ansvar bevisst, gjennom å innføre etiske retningslinjer.
-Vi har ennå ikke behandlet forslagene til retningslinjer offisielt i NHO. Mitt førsteinntrykk er at det er bra at forslagene ikke bare er basert på synsing, men knyttes opp til FNs Global Impact og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper. Det er også positivt at Graverutvalget ikke vil overpolitisere betydningen av oljefondet, men peker på at staten også har andre virkemidler for å oppnå sine politiske mål.
- Jeg har stor tro på aktivt eierskap. At dialog skal være hovedvirkemiddelet, ikke å forlate ethvert selskap man er uenig med. Det er på den måten man kan oppnå langsiktig forandring.
- Oljefondet er en stor aktør internasjonalt. Mange aksjeselskap har et stort antall eiere, og en eierandel på under tre prosent kan være nok til å få reell påvirkningskraft. Oljefondet er jo heller ikke nødvendigvis alene om å mene noe.
- Negativ filtrering og uttrekk der hvor det avdekkes graverende forhold kan være nødvendig, men da mister man som sagt muligheten til å påvirke over tid. Jeg oppfatter dette som effektivt hovedvirkemiddel bare i en tidlig fase av sosialt funderte investeringer.
■ Hvor stor effekt Graverutvalgets retningslinjer får på menneskerettigheter og miljø, avhenger av om andre investorer tenker likt - i Norge og i utlandet. At et stort fond som oljefondet innfører etiske retningslinjer, har i seg selv en signaleffekt. Det finnes ingen argumenter som er sterke nok til at man ikke skal forsøke seg på etiske retningslinjer, og betakke seg for investeringer i selskaper som kommer på kant med internasjonale konvensjoner og Norges politiske målsettinger.
- Jeg har vanskelig for å tro på eierskapsutøvelse. Oljefondet har jo ingen planer om å bli en stor eier noe sted. Da har jeg større tro på filtrering, kombinert med en offentlig debatt om årsakene til at man ikke vil investere eller trekker en investering tilbake. Det kan bidra til at andre investorer trekker i samme retning. På sikt kan det føre til reelle endringer for hvordan en bedrift styrer sin virksomhet. Det blir en stor jobb å sile, men det er absolutt gjennomførbart.
- Oljefondet vil tape penger på slike retningslinjer. Spørsmålet er om det vil tape så mye at den politiske oppslutningen om en etisk linje forsvinner. Jeg tror ikke tapet blir urovekkende stort, men det avhenger av hvor omfattende filtreringsregisteret blir. Det viktige må være å skille ut de åpenbare etiske verstingene. For å få det til, må retningslinjene konkretiseres noe mer.
- Det bør være mulig å sette disse retningslinjene ut i livet i løpet av et års tid, og heller justere dem etter hvert. Mange selskaper er i dag opptatt av sitt offentlige renomme. Lavere etterspørsel etter deres aksjer vil de merke direkte på aksjekurser og lønnsomhet.
Publisert i AmnestyNytt 2003/3