Nye trender i norsk næringsliv?

Av Beate Slydal

Det er for tiden et sterkt søkelys på Statoils etiske rulleblad i forbindelse med selskapets aktiviteter flere steder i verden, blant annet i Iran, Nigeria og Aserbadsjan.

Mange spør seg i hvilken grad Statoil og andre norske selskaper virkelig har forstått hvilke konsekvenser det kan få å velge å foreta investeringer i land med utbredt korrupsjon og grove brudd på menneskerettighetene.

Er alle vi andre grenseløst naive dersom vi tror at norske selskaper har høyere etiske standarder enn mange andre selskaper?

Internkontroll i orden

Den såkalte Irangate-saken der Statoil nå etterforskes av Økokrim for korrupsjon, har så langt ført til at selskapets konsernsjef, styreleder og utenlandsdirektør har måttet gå. Statoils konsulentavtale med selskapet Horton Investements innebar at Statoil over en tiårsperiode skulle betale 115 millioner kroner for konsulenttjenester. Den reelle konsulenten var Mehdi Hashemi Rafsanjani, direktør i et av datterselskapene til Nioc, det statlige iranske oljeselskapet. Han er dessuten sønn av Irans tidligere president.

Statoils sikkerhetssjef David Platts og konsernrevisor Svein Andersen kontaktet i vår både daværende konsernsjef Fjell og daværende styreleder Løddesøl. De presenterte sin rapport og fortalte at den nevnte konsulentavtalen måtte avsluttes fordi den ikke var etisk forsvarlig. Konsernsjefen og styrelederen valgte å la være å følge Platts og Andersens anbefalinger. Statoils egen internkontroll hadde med andre ord fungert slik den skulle, men internkontrollen er bare så effektiv og nyttig som selskapets ledelse lar den være. Fjell og Løddesøl valgte å se en annen vei.

Unntaket eller regelen?

Er så Irangate-saken kun et resultat av enkelte personfeil eller en systemfeil? Vi er mange som håper at dette dreier seg om at enkelte, dessverre topplederne i selskapet, her har handlet i strid med Statoils grunnleggende verdier og kultur. Dersom det derimot skulle vise seg at Irangate er representativ for Statoils praksis så har selskapet ikke bare holdt norsk opinion for narr, men forrådt sine ansatte som har trodd på og arbeidet for å være del av et selskap med høy etisk standard, et selskap de kunne være stolte av.

Hva denne saken betyr for Statoils omdømme hjemme og ute vil avspeiles på børsindeksene, samt nåtidige og mulige framtidige samarbeidspartneres holdning og adferd overfor selskapet.

Olje- og gassforekomstene på norsk sokkel varer ikke evig og er i ferd med å tømmes. Dette innebærer at norske olje- og gasselskaper må ut i verden for å finne disse naturressursene. Og det er nå engang slik at de største oljeforekomstene befinner seg i land med utbredt korrupsjon, grove menneskerettighetsbrudd og noen ganger i områder med konflikter. Ingen er i tvil om hva oljeinntektene betyr for det norske samfunn, men til hvilken pris skal vi nyte dette godet?

Talerør mot overgrep

Amnesty går ikke ut og anbefaler noe selskap å la være å investere i eller å trekke seg ut av et land, men ethvert selskap som ønsker det vil få dokumentasjon og informasjon om menneskerettighetssituasjonen i et land.

Amnesty har dessuten klare meninger mot korrupsjon, barne- og slavearbeid og diskriminering og for faglige rettigheter, ytrings- og organisasjonsfrihet. Vi mener selskapene bør være talerør mot tortur og for enkeltindivider som utsettes for forfølgelse og overgrep. Det kan være situasjoner der selskapene gjennom det nettverket de har vil kunne stanse tortur og redde et liv der Amnestys innsats ikke når frem.

Alt dette oppfordrer vi selskapene til å ta med seg når de etablerer seg i samfunn der menneskerettighetene er under press. Vi vet at det spiller en rolle hvordan selskapene handler.

Kunnskapsmangel koster dyrt

Mange selskaper mangler kunnskap om de utfordringer de står overfor når de etablerer seg i land som for eksempel Algerie, Angola, Aserbadsjan, Iran, Kina eller Nigeria. De er derfor dårlig forberedt på å møte problemer knyttet til menneskerettigheter, bruk av sikkerhetsstyrker og lokalsamfunnets forventninger til selskapet. Og så finnes det selvfølgelig en rekke selskaper som mener at dette ikke er problemer de trenger å måtte forholde seg til. Dette kan koste selskapene dyrt.

Det er ingen tvil om at det er forskjell mellom de store norske oljeselskapene og mange av de utenlandske, når det gjelder etiske standarder og erkjennelsen av at også næringslivsaktører har et ansvar for å respektere og fremme menneskerettighetene. Men, kanskje er ikke forskjellen så stor som antatt?

Det er imidlertid ingen tvil om at Irangate-saken er trendsettende i den forstand at det ikke lenger er slik at en konsernsjef og styreleder må gå «bare» fordi et selskap eventuelt går med et dundrende underskudd. Heretter må de gå dersom deres handlinger ikke er etisk forsvarlige.

Beate Slydal er politisk rådgiver i Amnesty

Publisert i AmnestyNytt 2003/4

Les mer

• Amnestys dokumenter om næringslivets menneskerettighetsansvar