Leder: Våkn opp, storting!
I høst har politikerne sjansen til å vaske vårt svarte gull.
Del
Publisert:
12. sep 2003, kl. 10:20
|
Sist oppdatert:
8. Feb 2024, kl. 13:21
Av Ina Tin
800 milliarder norske oljekroner. Omtenksomt lagt til side for kommende slekter i oljefondet, men investert uten omtanke for medmennesker og miljø.
- Vi skal ha best mulig avkastning til lavest mulig risiko. Slik avviste daværende statsminister Jens Stoltenberg tanken om etiske retningslinjer for oljefondet i 2001.
- Det er nærmest umulig for et så stort fond som oljefondet å ta etiske hensyn, mente regjeringen Bondevik i fjor.
Amnesty har konsekvent hevdet at etisk forsvarlig forvaltning av oljeformuen må være fundert på langsiktig tenkning, bærekraftig utvikling og respekt for menneskerettighetene. Oljefondet er et av de største statseide fondene i verden og bør være forpliktet til å bruke sin markedsmakt positivt. Stiller Norge etiske krav til plasseringen av formuen sender det signaler til et helt marked.
Nå har et offentlig utvalg ledet av professor Hans Petter Graver levert Finansdepartementet forslag til etiske retningslinjer for oljefondet. Konklusjonen er klar: Etiske retningslinjer for oljefondet er både mulig - og ønskelig.
Utvalget foreslår tre virkemidler: For det første at fondet gjennom investeringer i selskaper bruker sitt eierskap aktivt til å fremme respekt for menneskerettigheter og miljø. For det andre at oljefondet siler ut selskaper som produserer etisk uakseptable produkter og selskaper der virksomheten innebærer risiko for medvirkning til uetiske handlinger, grove og systematiske brudd på menneskerettigheter, miljøødeleggelser eller korrupsjon. For det tredje at oljefondet skal trekke seg ut av selskaper som viser seg å bryte med de nevnte betingelsene.
AmnestyNytt har utfordret en håndfull fagfolk innen blant annet økonomi, finans og næringsliv til å se på realismen i Graverutvalgets forslag. De er samstemte:
Dette er positivt og det lar seg gjennomføre. Verken hensynet til god avkastning, lav risiko eller praktisk gjennomførbarhet vil komme i konflikt med de forslagene til etiske retningslinjer som nå ligger på bordet.
Nå er det opp til politikerne å trekke konklusjonen. Stortinget skal drøfte saken i høst. Vi står i den paradoksale situasjon at det er politikerne, ikke næringslivet eller finansmiljøene, som bremser utviklingen av en etisk forsvarlig forvaltning av oljeformuen. Hvordan kan de politikerne som ellers promoverer Norge som menneskerettighetenes fanebærer unnlate å praktisere en slik politikk når samfunnets virkelig store verdier skal forvaltes?
Spørsmålet går til de folkevalgte.
Ina Tin,
redaktør
Publisert i AmnestyNytt 2003/3.