Hvem sikrer afghanernes rettigheter? Rapport fra etterforskning i Pakistan

Av John Peder Egenæs

Dette fortalte en mann Amnesty Internationals etterforsker intervjuet i Pakistan. Han flyktet da flere familiemedlemmer ble drept av bomber som rammet hjemmet deres. Mannen omtaler minibomber som tyder på at huset ble truffet av klasebomber. I så fall har bruken av denne typen våpen vært mer utbredt enn amerikanere og briter har bekreftet.

Vi står overfor et helt nytt og for oss ukjent problem, sier Dan Kelly, som leder FNs mineryddingsprogram i Afghanistan. - Våre fem tusen mineryddere er trent for å rydde miner. Plutselig står de overfor et ukjent antall ueksploderte klasebomber og en mengde ueksploderte raketter og granater.

Ukjent minelandskap

Dan Kelly har fra før en av verdens vanskeligste jobber. Han skal organisere og iverksette minerydding i verdens mest minebelagte land. I og med bombingen av Afghanistan har han fått ueksploderte klasebomber, men enda verre en masse ueksplodert ammunisjon av ulikt slag å hanskes med.

- Når en bombe treffer et ammunisjonslager spres det ammunisjon i en radius av fem kilometer, forteller Kelly. - Granater, anti-artilleriskyts og kuler ligger igjen i landsby etter landsby. Nå må vi sende alle våre mineryddere på nye kurs for å lære å hanskes med dette nye problemet.

Kellys problemer forsterkes av at amerikanske og britiske militærmyndigheter er svært tilbakeholdne med å fortelle ham hvor de har brukt hvilke våpen. Derfor er han svært interessert i å høre at Amnesty International har opplysninger som kan tyde på bruk av klasebomber sør i Afghanistan. Han trekker fram et kart der han har plottet inn det han vet om ammunisjonslagre og klasebomber.

- Når vi sender inn våre folk er det mye tryggere hvis vi kan fortelle dem hva de kan forvente å støte på der de kommer, sier han.

Hvor mange nye mineofre?

Hvis trente mineryddere frykter eksploderende overraskelser når de beveger seg rundt i Afghanistan, må miner, klasebomber og ueksploderte ammunisjon være flyktninger og internt fordrevnes verste mareritt. Selv om antallet flyktninger som krysser grensene til Pakistan og Iran er relativt begrenset - i begynnelsen av november anslo FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at 135.000 flyktninger hadde kommet til Pakistan - er antallet mennesker som rømmer sine hjem langt større. En flyktning brukte følgende bilde for å beskrive hvordan veien ut av Kabul så ut da han selv flyktet: " Menneskene var som sauer, de var overalt". Før bombingen startet i Afghanistan, registrerte man mellom 40 og 100 mineofre i uken. Hva tallet kan være nå når mennesker flykter og "minefaren" har økt vesentlig kan man bare gjette seg til.

Amnesty på plass

Amnesty International startet i midten av oktober det som skal bli en langsiktig tilstedeværelse i Pakistan/Afghanistan. Målet for denne første delegasjonen var å forsøke å få opplysninger om situasjonen inne i Afghanistan ved å intervjue nyankomne flyktninger. Det var også et mål å utvikle kildenettverket, dele og koordinere informasjon med andre organisasjoner, både nasjonale og internasjonale.

Familiene med minoritetsbakgrunn tør ikke møte dere. De er redde for hva som kan skje med dem etterpå. De er så nær grensen, og de vet ikke hvem naboen er. Vår tolk og kjentmann i en av flyktningleirene forteller hvorfor vi bare får snakke med representanter for pashtunske flyktninger, og ikke mennesker med annen etnisk tilhørighet.

Ingen asylrett

Behandlingen av afghanske flyktninger etter 7. oktober 2001 sender skremmende signaler. Alle Afghanistans naboland har stengt grensene. Ingen av bombe-koalisjonens deltakere eller støttespillere har lagt særlig press på Iran og Pakistan om å åpne grensene. Det betyr effektivt at retten til å søke politisk asyl har blitt opphevet for afghanere. Mens bombene faller fra himmelen og soldater sloss på bakken, tvinges sivilbefolkningen til å bli innenfor landets grenser. De som kommer seg over grensen ved å betale smuglere, benytte seg av kontakter eller forsere uveisomt terreng med fare for liv og lemmer, de får utelukkende sparsom assistanse, men ingen varig beskyttelse.

Flukt fra bomber

I nærheten av Peshawar ligger leiren New Jalozai. Den er en tilvekst til en etablert leir og huser også nyankomne flyktninger. Flyktningene bor tett i tett i telt laget av stokker og plastduk. Området var en tørr solstekt leireplass da vi besøkte den. Jeg kan bare forstille meg hvordan det så ut noen dager før da det var regn og haglstorm i området. Menneskene vi treffer forteller alle at de har flyktet fra bombene som traff Kabul. - Jeg måtte ta barna med og flykte, sier en mann. Min kone døde for to år siden. Barna mine var så redde for at jeg eller de skulle dø. En annen mann forteller at han ikke lenger kunne jobbe på grunn av bombene da bomberegnet nærmet seg hjemmet hans. "Det var ikke mer for meg i Kabul, det eneste som gjenstod var å flykte."

De siste denne delegasjonen møter før nye etterforskere tar over, er et lite antall kvinner på en helseklinikk som ønsker å fortelle sin historie om bomber, redsel og flukt. Bombene overskygget deres eventuelle frykt for Taliban. De ønsket bare å snakke om hvorfor de hadde flyktet. Hvordan de hadde mistet barn, foreldre eller naboer. Hvordan flukten hadde gjort dem syke eller skadet. Og hvor fortvilet de var for fremtiden et sted der alt var usikkert.

Fortvilelse er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha intervjuet et antall afghanske flyktninger i Pakistan. Det står tindrende klart at disse menneskene har opplevd altfor mye krig allerede. Fra deres ståsted er "krigen mot terror" bare enda en omdreining på en spiral av vold de har levd med i mer enn tyve år.

Nordalliansens overgrep

I skrivende stund har utviklingen i Afghanistan tatt enda en ny vending. Taliban er jaget ut av de fleste store byer og Nordalliansen har rykket inn. Meldinger om at disse styrkene dreper krigsfanger og sprer frykt på ny, bekrefter erfaringen med Nordalliansen fra årene mellom 1992 og 96, da alliansen var med og styrte Afghanistan. Tusenvis av sivile ble drept i en blodig borgerkrig og alliansen gjorde seg skyldig i massive overgrep mot sivilbefolkningen.

Bombealliansens ansvar

Koalisjonen av stater som har bombet eller støttet bombingen av Afghanistan har påtatt seg et enormt ansvar. De, inklusiv den norske regjeringen, kan ikke vende ryggen til denne befolkningen enda en gang, slik de gjorde etter at Sovjetunionen trakk seg ut av landet i 1989. Det er heller ikke nok å bevilge store summer til nødhjelp og bistand. Afghanere har som alle andre grunnleggende menneskerettigheter som ikke må brytes. Det er på tide at alle aktører med interesser i landet tar dette alvorlig. La utgangspunktet være hva såkalte vanlige afghanere ønsker for seg og sitt land. Krigsherrer, religiøse ekstremister og stormaktsinteresser har fått styre lenge nok, og de har alle brakt lidelse og nød.

Hvis flyktningene, de internt fordrevne og de som holder ut i sine hjem i Afghanistan skal få tilbake troen på hjemlandet, må "krigen mot terror" utvikle seg til et langsiktig arbeid for rettferdighet og menneskerettigheter.

John Peder Egenæs er informasjonssjef i AI Norge og deltok på etterforskningsreisen til Pakistan.

Publisert i AmnestyNytt 2001/4.