Hva er ”terror”?
Av Mathilde Tjuvik
- En manns frihetskjemper, en annen manns terrorist. Det er lettere å bruke terrorbegrepet på sine motstandere og fiender. Grupper man sympatiserer med som begår samme type handlinger, setter man ikke terrorbegrepet på. Jeg mener man må utøve kritisk vurdering av slik språkbruk uten at man skal forkaste begrepet, sier forsker og forfatter Tore Bjørgo ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)
- Det som ofte skjer i en konflikt mellom en stat og ikke-statlige opprørere, er at ikke-statlige opprørere vil bruke flere strategier i sin kamp. Noen vil være terroristiske, og andre ikke. Dette gjelder for eksempel i Tsjetsjenia. Der har de drevet tradisjonell geriljakrig, kombinert med terrorisme. Å ta pasienter på sykehus som gisler, er helt klart terrorisme. Russland vil overfor Tsjetsjenia, slik Israel gjør overfor PLO, bruke merkelappen terrorisme om all motstand, all geriljakrig, selv om bare noen få har tydd til terror.
- Hvilken definisjon bruker du når du skriver om terror og terrorister?
- Terrorisme kan defineres som systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet rundt ei sak, presse noen til å gi etter for visse krav, og å oppnå en virkning også på andre enn det direkte offeret eller målet for voldshandlingen.
- Vil din terrordefinisjon også inkludere USAs angrep på Afghanistan?
- Nei, det tror jeg ikke. Det som er kjernen i min definisjon er at angrepet med hensikt rettes inn mot en tredje uskyldig part for å oppnå en effekt på den fienden man vil ramme.
- Hva er din kommentar til at Amnesty ikke bruker terrorbegrepet?
- Jeg tror ikke man i vanlig politisk språkbruk kan unngå begreper som inneholder en moralsk vurdering. Jeg kan forstå Amnestys valg, men jeg synes det er feigt og defensivt. Jeg tror man lett kan komme i en felle hvor man lager en politisk korrekt språkbruk som ikke bare er død og holdningsløs, men som også kan virke legitimerende. Hvis man skal rense ut enhver moralsk verdimessig vurdering, vil man komme i et uføre hvor man hele tiden forsøker å unngå moralske vurderinger. Det er ikke hensiktsmessig verken for meg som forsker, eller for dere i Amnesty.
- Hvorfor opererer ikke FN med en terrordefinisjon?
- Det skyldes at FN er en multinasjonal organisasjon og skal forene ulike politiske syn på bestemte konflikter. Det vil oppstå splid om hvorvidt bestemte grupperinger som for eksempel PLO eller Contras, er å regne som terrorister eller ikke. I situasjonen som nå er oppstått, vil det i stor grad være USA som bestemmer hvordan terroristbegrepet brukes. De som har mest å vinne på en manglende begrepsdefinisjon for øyeblikket, er nok de deler av den amerikanske administrasjonen som prøver å utvide målgruppene for aksjon. Irak er nevnt, men man kan også tenke seg mål i Libanon for eksempel.
- Hvordan definerer den muslimske verden terrorisme?
- I islam finnes det klare normer mot å utøve vold på kvinner, barn og sivile personer. Samtidig føler mange et sterkt og kanskje berettiget hat mot USA av politiske grunner. Bin Laden representerer denne motstanden mot USA i mange muslimers øyne. Likevel var aksjonen 11. september i strid med islamske normer. Det å forklare motsetningsfylte virkeligheter, løses gjerne gjennom konspirasjonsteorier. En teori om 11. september er derfor at det egentlig var Israel eller USA selv som sto bak.
- Kan svaret på terror være motterror?
- En av strategiene som inngår i terrorisme som politisk virkemiddel, handler om krisemaksimering for å provosere fram motreaksjoner. Jeg tror hovedstrategien bak angrepet 11. september, var å provosere USA til å reagere så kraftig at motaksjonen ville ramme et stort antall uskyldige. Dette vil skape en motreaksjon i den muslimske verden, og øke hatet og mobiliseringen mot USA. I sin tur vil muligheten komme til å velte de regimene som er allierte med USA. Det tror jeg er hovedstrategien i denne aksjonen her. Det er klassisk terroristisk strategi, og det betyr at hvis man greier å få den man rammer til å svare med motterror, så har man lykkes, sier Tore Bjørgo.
Publisert i AmnestyNytt 2001/4.