- Etisk oljefond er mulig, Bondevik
- Det er nærmest umulig for et så stort fond som oljefondet å ta etiske hensyn, mente regjeringen Bondevik i fjor. Nå konkluderer et offentlig utvalg at det både er mulig - og ønskelig.
Del
Publisert:
12. sep 2003, kl. 11:16
|
Sist oppdatert:
4. Feb 2024, kl. 15:03
Av Marianne Alfsen
25. juni kom rapporten vi har ventet på. Graverutvalget, med professor Hans Petter Graver i spissen, viser hvordan og hvorfor myndighetene bør innføre etiske retningslinjer for oljefondet.
«Som en såkalt «stormakt på verdier» bør Norge våge å bidra til å sette nye standarder for hvor og hvordan de store pengestrømmene skal kanaliseres.»
Beate Slydal, politisk rådgiver i Amnesty
- Utvalget tar utgangspunkt i at oljeformuen er et privilegium, som må forvaltes på en ansvarlig måte med tanke på kommende generasjoner og bærekraftig utvikling. Deres rapport gir i så måte et viktig ideologisk signal om at den kyniske pengejakten ikke bør få råde grunnen alene, men sees i forhold til internasjonal solidaritet. Det bringer diskusjonen om forvaltningen av oljefondet opp på et nytt nivå, mener politisk rådgiver i Amnesty, Beate Slydal. Men veien frem til en reell etisk forvaltning av oljefondet er ennå lang.
Hensynsløst oljefond
To vakter holder den unge vietnamesiske kvinnen i armene. En tredje stikker en kjepp i øyet hennes, som straff for at hun er vitne i rettssaken mot arbeidsgiveren.
Kvinnen er bare én av 252 vietnamesere som i april 1999 ankom stillehavsøya Samoa, for å jobbe på en konfeksjonsfabrikk. Håpet om et bedre liv endte med slavetilværelse -19 timers arbeidsdager, vold, sult, seksuell trakassering og manglende lønn. Klærne de laget ble kjøpt av klesgigantene Sears, Target og Wal-Mart. Amerikanske myndigheter avslørte slavetilstandene og tok ut tiltale mot eieren.
"Valget av hvorvidt og hvordan man innfører etiske retningslinjer i Petroleumsfondet, vil kunne ha en viktig signaleffekt og vil kunne få andre fond til å følge etter.
Fra Graverutvalgets rapport
Flere utenlandske fond trakk sine investeringer etter avsløringen. Men «for det norske oljefondet er selskapene, og deres slavebruk, gode nok», skrev Dagbladet i april i fjor, og avslørte at oljefondet fortsatt hadde investeringer for 1,6 milliarder kroner i Sears, Target og Wal-Mart.
Opplysningene føyde seg inn i rekken av avsløringer om uheldige investeringer av vår felles arv. Nordmenn skulle bygge sin økonomiske fremtid på avkastningene fra atomvåpen, landminer, barnearbeid, regnskogutryddelse og radioaktive lekkasjer.
Dette er oljefondet
- Opprettet formelt i 1990, men ble tilført midler første gang i 1996.
- Begynte å investere i aksjer i 1998.
- Markedsverdien er 775,5 milliarder kroner per 1. juli 2003. Eksperter mener ifølge NRK at fondets verdi vil øke til 900 milliarder innen nyttår.
- 40 prosent av fondet er plassert i aksjer, 60 prosent i obligasjoner.
- Oljefondets investeringsunivers inneholder 26.000 selskaper.
- Aksjeporteføljen besto ved utgangen av 2002 av 2400 selskaper.
- Norges Bank forvalter fondet på vegne av staten.
Krav om etikk
Helt siden oljefondet ble opprettet, har mange krevd etiske retningslinjer. Finansministre, sentralbanksjefer og økonomiske eksperter har strittet imot.
I 1998, da oljefondet begynte å investere i aksjer, frarådet Norges Bank etiske investeringskriterier, fordi det ville svekke avkastningen. Samme år sendte statsminister Bondevik et brev til Verdikommisjonen, der han slo fast at: «Det norske oljefondet investeres i utlandet ut fra en målsetning om å oppnå høyest mulig avkastning på investert kapital.»
Men regjeringen var i utakt med folket. En Norsk Gallup-undersøkelse fra 2001, viser at tre av fire nordmenn mener det er galt å sko seg på uetiske selskaper.
"Petroleumsfondet er et stort fond. Det gir fondet påvirkningskraft både direkte og indirekte."
Fra Graverutvalgets rapport
Det siste året har den politiske vinden snudd i opinionens retning. Profitt skal ikke lenger alene være rettesnor for oljefondet. Graverutvalget skulle foreslå hvordan. I juni forelå rapporten.
- Rapporten gjør alle innvendingene til skamme. Fra blank avvisning har vi nå fått en klar melding om at etiske investeringer ikke bare er mulige, men ønskelige, sier Beate Slydal.
Rapporten foreslår tre virkemidler - eierskapsutøvelse, negativ filtrering og uttrekk av selskaper fra investeringsuniverset (se egen omtale). Deler av våpenindustrien trekkes spesielt frem som uønsket. Et utvidet folkerettslig råd skal hjelpe Finansdepartementet i den etiske vurderingen.
- Selve fondet bygger på en etisk tanke. Tanken er at oljeformuen skal deles med dem som kommer etter oss. En bærekraftig utvikling er en forutsetning for å nå formålet, sa utvalgts leder til Aftenposten da rapporten ble offentliggjort.
Fortsatt langt igjen
En erkjennelse Beate Slydal mener er et langt skritt i riktig retning:
- I rapporten blir etisk investering ikke bare sett på som moralsk riktig, men som en forutsetning for god avkastning på lang sikt.
Amnestys politiske rådgiver er imidlertid ikke i tvil om at det er langt igjen til praktisk politikk og reell effekt på menneskerettigheter og miljø.
- Utvalget burde vært langt mer konkret. De foreslåtte retningslinjene sier hva de vil, men er ikke klare nok på hvordan de skal oppnå dette. Det åpner for en altfor stor grad av skjønnsmessig tolkning av retningslinjene. Forvalterne får vanskeligheter med å bruke dem, mener Slydal.
- Forvalterne trenger et så konkret verktøy som en manual og en sjekkliste. For eksempel bør man kartlegge om et selskap har en uttrykt menneskerettighetspolitikk og om den formidles internt til alle ansatte. Man bør også stille krav til hvordan et selskap eventuelt bruker sikkerhetspersonell, konkretiserer Slydal.
Hun mener også det er for lite med fem medlemmer i det folkerettslige rådet, og at det må stilles krav til hvem som skal være med i gruppen.
- Her må det sivile samfunn være representert, poengterer hun.
Graverrapporten skal nå ut på høring. Til våren skal Stortinget behandle retningslinjene.
- Det blir en stor utfordring å få retningslinjene vedtatt i Stortinget, tror Slydal. Men det er på høy tid at våre folkevalgte er sitt ansvar bevisst.
Marianne Alfsen er frilansjournalist
Publisert i AmnestyNytt 2003/3.