"Er de i slekt med deg, mamma?"

Av Rania Maktabi

Vet du hvem som fløy inn i de to høye bygningene, Olav? spør jeg sønnen min på syv år noen dager etter det fatale angrepet på New York. Ja så klart, det var noen arabere svarer pjokken ... Pause ... Er de i slekt med deg, mamma?. Og jeg - en forfjamset mor som opprinnelig kommer fra et arabisk land, og som har muslimsk bakgrunn - svarer så godt jeg kan at de mange millioner arabere ikke er i slekt, og at det er like rart å tro det som å tro at alle nordmenn skulle være i slekt bare fordi de bor i Norge. Et uskyldig spørsmål. Allikevel satte sønnen min faktisk ord på en fornemmelse som avspeiler seg i avisoverskrifter, presidenttaler og TV-reportasjer. En hel verden reagerer og forholder seg til en diger verdensdel som om innbyggerne i Midtøsten og Sentral-Asia, og alle som er tilknyttet religionen islam, skulle være i slekt med hverandre.

Det går sakte, men sikkert opp for meg nå at dette sterkt forenklete og bisarre bildet av ’arabere’ og ’muslimer’ som en enhetlig gruppe er noe jeg må forholde meg til i lang tid framover. Selv før de grusomme voldshandlingene i New York har mennesker med tilknytning til Midtøsten og religionen islam hatt en uartikulert, men høyst merkbar fornemmelse av at omgivelsene krever en viss legitimering av ens egen identitet, kultur og religion.

Nå er fornemmelsen av et krav blitt til direkte uttalte krav: Fra Politiets Overvåkingstjeneste (POT) av ’sikkerhetsmessige anti-terror hensyn’, fra medborgere av ’allmenpreventive grunner’. Men hva er det jeg og mine likemenn og -kvinner skal begrunne og legitimere egentlig? Skal vi gi flere detaljerte begrunnelser for hvorfor vi har kommet til Norge? Hvorfor vi er fødther?

Siden september har media vist oss at islam, anført av Osama bin Laden, omgir oss overalt. Dels i form av det vi blir fortalt er et verdensomspennende nettverk av ytterliggående islamister som forbereder flere varianter av sin ’kirurgiske bombing’. Dels minner media oss om at islam omgir oss i form av store mengder immigranter og flyktninger som har bosatt seg i den vestlige verden. Jeg tenker over disse to gruppene: Mens den første gruppen mennesker er fåtallige og fører et liv mer eller mindre i skjul, utgjør den andre gruppen en betydelig og stadig større del av den vestlige verdens innbyggere. Jeg er en av disse europeere med en muslimsk bakgrunn som ikke er, som ikke kan være fri for påvirkning fra vår vestlige tilværelse.

En dansk politiker med muslimsk bakgrunn satte fingeren på noe sentralt da hun uttalte seg etter New York tragedien. Hun uttrykte frustrasjon over alltid å måtte fortelle og gjøre klart hva hun tok avstand fra, hva hun ikke var, i stedet for å ytre seg om hva hun faktisk står for, og hva hun mener. Jeg tror hennes frustrasjon deles av en stor del innbyggere med muslimsk bakgrunn i vesten, hvorav brorparten er de facto statsborgere, ikke bare ’utlendinger’. Som ’nye landsmenn- og kvinner’ tar vi det for gitt at aktelse for landets lover er selvsagt, at respekten for demokratiske prinsipper er innlysende. Men tror omgivelsene at vi gjør det? Etter de siste ukenes febrilske og møysommelige leting etter ansiktsløse fiender og antatte femtekolonister er det lett for enhver med arabisk muslimsk bakgrunn å tvile på om vi er ”vanlige borgere”.

Når vi over natta forvandles fra attraktive (om enn merkverdige) stemmegivere til terrorist-mistenkte, mener jeg at det ikke bare er vår identitet som mistekeliggjøres. Etter mitt skjønn rispes det kraftig i FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter som europeiske land undertegnet en gang på 60-tallet. Skal disse grunnleggende demokratiske rettighetene, som er ment å verne individer mot forfølgelse på grunnlag av rase, religiøs eller politisk overbevisning, så raskt ofres på alteret til supermaktens blødende sår? Er det så enkelt å omskape en hvilken som helst araber eller muslim til prototypen på den bestialske morderen?

Her kommer vi til kjernen av det jeg frykter, og som jeg ser klare kimer til i den globale jakten på usynlige syndebukker: Hvor langt er de vestlige demokratiske samfunn villig til å gå for å tilfredsstille politiske og militære mål uten å gå på akkord med grunnleggende og forankrete sivile og politiske rettigheter?

Allerede for tyve år siden kom den palestinsk-amerikanske professoren i komparativ litteratur Edward Said med sine apokalyptiske syn på, og analyser av, hvordan konflikter og politiske prosesser i Midtøsten dekkes av vestlige medier. Said forutså at brorparten av vestlige observatører kommer til å begrunne og forklare politiske bevegelser, konflikter og krig i Midtøsten og Sentral-Asia med utgangspunkt i religionen islam. Saids hovedargument i Covering Islam- How the media and the experts determine how we see the rest of the world (Pantheon Books, 1981) er at islam i utgangspunktet er tolket på en så negativt ladet og karikert måte, at enhver forståelse av befolkningen, politiske prosesser og samfunnsforhold utfra religionen islam nødvendigvis begrenser og forvrenger vår innsikt. Slik sett mente Said at den vestlige verdens streben etter å dekke(cover) islam samtidig fører til enda mer tildekking av islam og befolkningene som denne religionen omfatter.

Jeg ser likevel ikke bare mørkt på framtiden. Grunnen er at jeg, til tross for nedslående karikerte framstillinger av muslimer og arabere, og på tross av klossete og ureflekterte reaksjoner fra myndigheter, har visshet om at vi har en rekke friheter og rettigheter som arabere og muslimer i opprinnelseslandene våre ikke nyter. Et av de viktigste og sentrale er muligheten til å kunne stå fram som sekulær muslim, en betegnelse som er rettsstridig - sågar umulig - i de aller fleste muslimske land: Der er det ikke rom for å kunne vedkjenne seg en kulturell og sosial tilhørighet som muslim, uten samtidig å bekjenne seg til troen.

Etter 11. september hviler det et ansvar på oss europeiske innbyggere med muslimsk bakgrunn om å vise mangfoldet i islam - spektret fra de sekulære og de liberale troende som nytolker skriftene og tradisjonene, til de bokstavtro Koran-tolkere. Dette mangfoldet finnes også i Midtøsten, men bare i de vestlige land er det legitimt. På majoritets-samfunnene i Europa hviler det et enda større ansvar å sikre de nedfelte sivile og politiske rettigheter i den prøvetiden vi nå gjennomlever.

Rania Maktabi er norsk statsviter av libanesisk opprinnelse.

Publisert i AmnestyNytt 2001/4.