Er Amnestys krigsrop verdt det?

Av Michael Valdez, Gruppe 311 Sør-Trøndelag

Amnesty International har med rette utvidet sitt mandat for å møte utfordringer i en mer globalisert verden innenfor blant annet kultur, utdanning, kvinne/ reproduktive rettigheter, helse/miljø, internasjonal handel, investeringer og utvikling, arbeid mot rasisme og diskriminering, arbeid mot brudd på internasjonale og humanitære lover i forbindelse med «krigen mot terror».

Men disse strategiske utvidelsene er ikke uproblematiske. På hvert nytt område trenger Amnesty betydelig ny kompetanse, ressurser og klokskap for å unngå forvirring og forverring. Et utvidet mandat kan lett bli et utvannet mandat. For eksempel påpekte Trondheims medisinergruppe i Student-nettverket flere problematiske sider ved abortspørsmålet i innlegget «Amnesty bør ikke ta stilling til abort», AmnestyNytt 2. juni 2006.

Vedtaket om bruk av væpnet makt i «eksepsjonelle omstendigheter» for å forhindre grove brudd på menneskerettighetene er enda mer betenkelig og etter vår gruppes mening et alvorlig feilgrep og burde bli trukket tilbake så snart som mulig. Rene humanitære intervensjoner fri fra store nasjonale- og særinteresser er svært utopiske. Hvem er i dag moralsk i stand til å føre slike kriger og påfølgende gjenoppbygging? De land som står for mesteparten av produksjon, kjøp og salg av våpen for å øke sin profitt, som ønsker å ivareta politisk/økonomisk status quo eller å utvide sin makt og dominans, er de samme land som Amnesty må støtte seg til i den rettferdige krigen. Å kartlegge brudd på menneskerettighetene er noe annet enn å støtte de uunngåelige brudd på dem i enhver krig. I dag er ni av ti drepte i kriger sivile og verden bruker mer enn ti ganger mer penger til militære formål enn den bruker til bistand. Den viktigste årsak til krig og brudd på menneskerettigheter er fattigdom, som er forårsaket av skjev fordeling i verden. Det er den krigen vi er nødt til å erklære og vinne hvis vi vil stoppe det daglige folkemordet.

Amnesty Internasjonal forsvarer vedtaket om bruk av væpnet makt som en humanitær intervensjon. Det argumenteres med Rwanda i minne, at det er bedre å forhindre eller stoppe et slikt folkemord enn å være passive tilskuere. Men kroneksemplet Rwanda er ikke så enkelt som fremstilt, og det er alltid mange medskyldige på «den riktig side» som aldri blir rammet av den gode krigens kuler og bomber eller er stilt for retten som krigsforbrytere. Den påstått "mindre onde» tanke kan argumenteres, men om lykkes i virkelighet er en annen sak.

Fredprisvinner og stifter av Leger uten Grenser Bernard Kouchner er en så sterk tilhenger av humanitær intervensjon at han ennå delvis støt-ter invasjonen av Irak. Også William F. Schulz, tidligere Executive Director i Amnesty International. USA(1994-2005), er en varm tilhenger av inter-nasjonal intervensjon, og mener menneskeretts-organisasjoner i dag må være mindre ideologiske i krigen mot terror. Forsvar av menneskerettigheter må «kvalifiseres» og vurderes i lys av dagens terrortrussel. Han mener menneskerettsorganisasjonene må tilpasse seg til den nye virkelig-heten i kampen mot terrorisme. Han sier at tradisjonelle metoder som brevskriving, virker ikke på terrorister og antyder det samme for diktatorer som Saddam Hussein. Betyr det at vår gruppes brevskriving til presidenten i Turkmenistan er bortkastet? Shultz mener menneskerettsorganisasjonene må tilpasse seg til den nye virkeligheten i kampen mot terrorisme. Schultz sier videre at menneskerettsorganisasjonene risikerer å bli irrelevante hvis de ikke tar sikkerhet mer på alvor.

Vi hørte om fare for irrelevans like før Irak-krigen. Den gangen var det FN og nå er det oss. Både Bernard Kouchner og William Shultz er veldig takknemlige for at Saddam Hussein er fjernet, men mener det var gjort for mange graverende feil i krigen fra USAs side. Venter de på en feilfri krig så venter de forgjeves. Begge to bruker feilaktig Kosovo som et eksempel på en vellykket humanitær intervensjon. De er uenige om demokrati er en farbar vei for alle land; Kouchner er for og Shultz mer betenkt med tanke på radikale islamister. I dag får Amnestys hovedkvarter i London ca. 20 % av sitt årlige budsjett via overføringer fra Amnesty USA, som lenge har vært misfornøyd med Amnesty Internasjonals manglende evne til å justere kursen i den pågående krigen mot terror og uvilje mot bruk av væpnet makt. Er det tilfeldig at etter en knapp ukes diskusjoner, ble det gjort vedtak om væpnet maktbruk mens vedtaket om selvbestemt abort ble utsatt?

Humanitær intervensjon er et uhyre vanskelig og kontroversielt tema. Det er helt avgjørende at bakgrunnsdata og informasjon om konflikten stemmer overens med nyhetsbilder av konflikten. Det sies at det første offer i krigen er sannheten. Man kan godt si det samme om oppbyggingen til krigen. Det er flere eksempler på NGOers feilrapportering i media om konflikter. Amnesty Internasjonal tok alvorlig feil da de rapporterte om drap på kuvøse-barn i Kuwait, noe som ble brukt som grunnlagt for USAs første krig i Irak. Både Human Rights Watch og Amnesty gikk god for propagandaen i filmen «Calling the Ghosts: A Story of Rape, War and Women» av den politiske aktivisten Jadranka Cigelj. Filmen blir brukt som bevis for den nødvendige «humanitære» bombingen av Serbia. Leger uten Grenser gikk ut i media med at det ikke var noen humanitær katastrofe i Irak like før og etter invasjonen. Poenget er at NGOene heller ikke sitter med noe fasitsvar om sannheten i krig.

Det er opp til den enkelte å finne ut om den rettferdige krig har livets rett. Det er ikke opp til Amnesty Internasjonal, en organisasjon som tar klar avstand fra dødsstraff, tortur og vold mot kvinner, og hovedsaklig velger samvittighetsfanger som ikke har anvendt eller oppfordret til vold. Amnestys grunnprinsipper må ikke svekkes i den tro at framtidige kriterier for bruk av væpnet makt kan utarbeides uten store etiske og organisatoriske kostnader. For eksempel, når Amnesty oppfordrer til krig, mister organisasjonen sin nøytralitet. Mange NGOer har allerede i dag et reelt problem i krigssoner, på grunn av at de blir oppfattet som stridende parter i krigen. Når sammenblandingen av roller skjer lik de dalende gule matpakker med peanøttsmør og klasebomber fra himmelen i Afghanistan eller mangfoldige «embedded»(innlemmede) journalister, hjelpearbeidere, leverandører i militære avdelinger/baser i Irak, blir forskjellen mellom stridende og ikke stridende, mellom soldater og sivile utvisket. Hvilken uniform eller sivilt plagg vil Amnesty ha på seg når det gir grønt lys til væpnet makt? Morten Rostrup advarer mot politisk/militær misbruk av humanitær hjelp. Blir det som i Vietnam, Irak og Afghanistan, at vi måtte brenne ned landet for å redde det?

Amnesty Internasjonal har - ifølge Francis Boyle, tidligere styremedlem av AI/USA - slett ikke et plettfritt rulleblad. Organisasjoner, som mennesker, gjør feil og kan lære av det eller ikke. Poenget er at væpnet maktbruk utvilsomt er et feiltrinn når det gjelder en menneskerettsorganisasjon. Amnestys styre og lokale grupper i Norge må komme mer på banen. Vår gruppe på Frøya gruer seg til den dagen da Amnesty Internasjonal sier det samme som Madeleine Albright sa om alle de uskyldige ofre: «Det var verdt det».

Publisert i AmnestyNytt 2007/1.