Durban, New York og Afghanistan

Av Beate Slydal

I to år hadde man hatt forhandlingsmøter og forberedt seg til konferansen. Allerede på det første forberedende møtet i FN i Geneve ble det klart at to hovedtilnærminger stod mot hverandre: Det historiske versus det nåtidige. Flertallet av landene i Sør mente at hovedfokus for konferansen skulle være kolonialisme, slaveri og spørsmålet om kompensasjon for de historiske overgrepene, mens flertallet av landene i Nord mente at bekjempelse av nåtidig rasisme skulle stå i sentrum på konferansen. Et annet omstridt tema var definisjonen av ‘ofre for rasisme’; skulle man ha en utfyllende oppramsing av ulike ofre med fare for at noen ville bli utelatt, eller skulle man hver gang ofre nevnes vise til konferansens tittel. Det siste temaet som skapte stor strid, og som først kom til overflaten på det siste forberedende møtet i Geneve to uker før verdenskonferansen, og som overskygget de fleste andre viktige temaene i Durban, var Israel-Palestina-spørsmålet. Ordlyden i paragrafene som omhandlet dette spørsmålet i NGO-dokumentet ble av mange oppfattet som rasistisk, og det førte til at blant annet Amnesty International og FNs Høykommissær for menneskerettigheter ikke kunne støtte dokumentet.

Flertallet av de afrikanske, asiatiske og søramerikanske landene mente at det var umulig å ha en verdenskonferanse mot rasisme der den vestlige verden ikke beklaget kolonialismen og slaveriet, og anerkjente forbindelsen mellom fortidig og nåtidig rasisme. Mange av landene var særlig opptatt av å understreke at vestens rikdom og velstand var et resultat av utbytting og undertrykking av landene i Sør, og at den økonomiske globaliseringen og de eksisterende internasjonale økonomiske systemene representerer en moderne form for utbytting og undertrykking av landene i Sør.

De vestlige landene var mer opptatt av det de mener er dagens utfordringer; hvordan bekjempe rasisme i egne samfunn overfor innvandrere og flyktninger på bolig- og arbeidsmarkedet, innen rettsvesenet og media og blant folk flest. De vestlige landene var dessuten opptatt av at rasisme ikke er et problem man kun finner i Nord og som bare de vestlige landene er ansvarlig for, men at rasisme er et problem man finner overalt i verden og som det er alles ansvar å bekjempe. Flere vestlige land, inkludert Norge, var opptatt av sammenhengen mellom rasisme, etnisk, religiøs og annen undertrykkelse og forfølgelse og interne konflikter og kriger i en rekke land, og dette igjen som årsak til en del av flyktningstrømmene.

Sluttdokumentet for den offisielle konferansen ble vedtatt på overtid og ivaretar en rekke viktige saker som blant annet beklagelse for slaveriet og kolonialismen, anerkjennelse av sammenhengen mellom fortidig og nåtidig rasisme, erkjennelse av at man bør vurdere gjeldslette, se på markedsadgangen for land i Sør og arbeide for fattigdomsbekjempelse, urfolk og minoriteters rettigheter, betydningen av menneskerettighetsundervisning og tiltak for å bekjempe rasisme innen rettsvesenet. Og man uttrykker bekymring for palestinernes kår under utenlandsk okkupasjon, og anerkjenner det palestinske folks ukrenkelige rett til selvbestemmelse.

Etter de grufulle aksjonene i New York og Washington 11. september har det vært en økning i omfanget av trakasseringer og trusler overfor innvandrere og flyktninger, særlig muslimer, i Norge og andre vestlige land. I kraft av sin etniske tilhørighet og sin muslimske tro gjøres de alle til syndebukker for en håndfull ekstremisters massakre av sivile i USA. Denne formen for rasisme og diskriminering er ikke bare uakseptabel sett fra et rent medmenneskelig synspunkt, den er i strid med de internasjonale menneskerettigheter og FNs konvensjon for bekjempelse av rasisme.

Dokumentet fra Durban er først og fremst et moralsk og politisk bindende dokument, og ikke juridisk bindende for FNs medlemsland. Dette innebærer at det er desto viktigere at NGOer og det sivile samfunn i alle land ansvarliggjør sine respektive regjeringer og gjør dokumentet forpliktende. Vi må bidra til at det utarbeides konstruktive nasjonale handlingsplaner mot rasisme, intoleranse og fremmedfrykt. Norske myndigheter har lovet å legge fram en slik handlingsplan våren 2002, da følger utfordringen med å sørge for at det blir satt handling bak ordene.

Durban var en møteplass for engasjement og handlingsorienterte diskusjoner, men også en kampplass for prinsipielle og politiske diskusjoner og visjoner. Frustrasjonen og utålmodigheten er stor blant de mange som føler at gapet mellom de fattige svarte og de rike hvite i verden øker, og at noen konflikter og noens menneskerettigheter har større prioritet enn andre i FN og i det internasjonale samfunn. De viktige kontaktene og alliansene som ble knyttet i arbeidet for likeverd og rettferdighet, blir nå desto viktigere i kampen mot de endimensjonale fiendebildene, visse interesser eksponerer mellom de såkalte “kristne og muslimske kulturer” i kjølvannet av 11.september og bombingen av Afghanistan.

Beate Slydal er politisk rådgiver i Amnesty International Norge og hun deltok på FNs verdenskonferanse i Durban.

Publisert i AmnestyNytt 2001/4.