Debatt: Forkjøpsfred?

Av Ane Broch Graver

I dag står verden samlet i opposisjon mot en krig i Irak. Sjelden har det vært et så stort engasjement på så mange fronter med et ønske om å hindre en humanitær katastrofe.

Vi ser i dag et angrepslystent USA, som ser ut til stadig å prøve å finne nye forklaringer på hvorfor de vil angripe Irak. Det varierer mellom besittelse av ulovlige våpen, samarbeid med terrorister, ønske om å velte en tyrann, og mulighet for regimeskifte, også utover Irak. Det sivile samfunn, gjennom et utall av organisasjoner og mennesker, har heldigvis reist seg for å vise at en krig på et slik grunnlag er uholdbart.

Amnesty International var ikke tilstede som organisasjon i massemønstringen mot denne krigen den 15. februar. Organisasjonen vil ikke ta stilling til konflikten, de tar ikke stilling til krig generelt.

Det finnes kriger det er vanskelig å ta stilling til. Det gjelder særlig humanitære intervensjoner. Det er vanskelig ikke å gripe inn hvis det skjer grove menneskerettighetsovergrep i et land, og der mange mennesker drepes i en intern konflikt. Det internasjonale samfunn har da et ansvar for å stoppe overgrepene. Likevel skal det mye til før det kan rettferdiggjøres å slippe bomber over et land, noe som også medfører store sivile tap. En slik situasjon har vi ikke i Irak i dag. I Golfkrigen mistet 200.000 sivile livet som en direkte følge av krigen. Det er ingen grunn til å tro at tallene blir mindre denne gangen. FNs rapporter viser langt høyere tall for hvor mange sivile som kommer til å bli rammet av en krig. Vi vet av erfaring at sivile også utover de drepte blir hardt rammet av en krig.

Amnesty Internationals begrunnelse for ikke å ta stilling til et eventuelt angrep på Irak er at organisasjonen ikke er ekspert på krig. Amnesty er ekspert på menneskerettighetsbrudd etter at de har skjedd. Organisasjonen er redd for å miste troverdighet ved å gå ut mot en slik krig. Dette er uholdbart. Amnesty International sitter på gjerdet sammen med Jan Petersen og Kjell Magne Bondevik og venter på et vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Det er godt dokumentert gjennom alt for mange erfaringer at krig medfører store menneskerettighetsbrudd. Amnesty International burde være trygge nok på sin troverdighet til å kunne stå fram og si at de vil være med på å hindre menneskerettighetsbrudd. Som menneskerettighetsorganisasjon må Amnesty International kunne ta stilling til menneskerettighetsbrudd i forkant, når det er helt opplagt at de vil skje.

Amnesty International har i flere saker tidligere vist at de er alt for dårlige til å ta stilling til aktuelle debatter. Organisasjonen avholder hvert annet år et internasjonalt rådsmøte (ICM), som er Amnestys øverste organ. ICM har ikke tatt avstand fra atomvåpen, og vi var ikke med i den internasjonale kampanjen mot landminer (ICBL) som fikk Nobels Fredspris i 1997, fordi det internasjonale rådsmøtet ikke hadde tatt stilling til antipersonellminer (miner som kun er rettet mot mennesker). Amnesty har i ettertid tatt avstand fra antipersonellminer.

Begge disse sakene er bevis på at Amnesty International, gjennom et vedtak på ICM, må løsne litt på sin strenge disiplin i forhold til hvilken frihet lokalgruppene har til å aksjonere på grove brudd på menneskerettighetene. Hvis lokalgrupper vises mer tillitt, og kan aksjonere på egenhånd, vil dette problemet være løst. Det er viktig at Amnesty holder på sin lenge opparbeidede troverdighet, og ikke aksjonerer på saker vi ikke vet nok om. Men det er forskjell på det, og på saker som hele det internasjonale samfunn, med flere hundre organisasjoner og forskningsinstitusjoner, dokumenterer at innebærer grove menneskerettighetsbrudd.

Amnesty vil ikke ta stilling til dagens situasjon i Irak av redsel for å miste troverdighet. Amnesty mister mer troverdighet ved å ikke ta stilling til situasjonen - sammen med resten av det sivile samfunn.

(Red.anm: Innlegget ble skrevet før krigen mot Irak)

Ane Broch Graver er medlem av Amnesty International Norges juridiske studentnettverk i Oslo

Tilsvar:

Ingenting er så vanskelig som krig og fred

Av Petter Eide

Ane Broch Gravers innlegg går rett i kjernen av den mest spennende debatt som i dag føres i internt i Amnesty. Hun mener det må være Amnestys oppgave å forhindre menneskerettighetsbrudd som uunngåelig følger av krig, derfor kan ikke organisasjonen la være å ta stilling.

De siste krigene i Afghanistan og Irak har fått Amnesty til å vurdere sitt syn på krig på nytt. Hvordan kan Amnesty bevare sin nøytralitet samtidig som vi bidrar til å forebygge de menneskerettighetsbrudd en krig vil føre med seg? Dette diskuteres i Amnesty-seksjoner i hele verden, og spørsmålet har vært oppe til debatt i det norske styret en rekke ganger det siste året.

Først er det viktig å få fram at nøytralitet ikke betyr taushet. Amnesty ga tydelige råd for hvordan Irak-krigen kunne vært unngått, og vi har vært veldig bestemt på hvilket ansvar de krigførende parter har. Først og fremst handler dette om hvordan sivile og ikke-stridende skal beskyttes, og også hvordan krigsfanger skal behandles. Vi var også klart kritisk til den amerikanske bombingen av Afghanistan høsten 2001, vi mente bombing var en feil måte å forfølge Bin Laden på. Undertegnede har ved en rekke anledninger vært veldig kritisk til USAs militærdomstol, landets behandling av fanger på Guantánamo, og bombing av sivile mål både i Kosovo og i Afghanistan. Vi har også sagt offentlig at de omfattende menneskerettighetsbuddene i Irak ikke kunne brukes som argument for å gå til krig.

Det er også viktig å få fram at nøytralitet ikke betyr likegyldighet. Det er helt klart at de aller fleste kriger og væpnede konflikter er et onde. Men Amnesty er ikke en pasifistisk organisasjon, og det kan tenkes kriger som er nødvendige for å beskytte befolkningen. En væpnet intervensjon i Rwanda i 1994 kunne kanskje forhindret folkemordet.

Det finnes mange som ønsker at vår tradisjonelle posisjon i forhold til krig skal justeres. Det kan skje etter vårt verdensrådsmøte til høsten (les artikkel side 16). Men jeg tror at Amnesty internasjonalt vil legge stor vekt på å opprettholde vår prinsipielle nøytralitet, uten at nøytralitet skal forstås som taushet eller likegyldighet. Jeg oppfatter det siste årets debatt internt i Amnesty som et uttrykk for at vi vil bevege oss mot en mer «aktiv» nøytralitet, hvor det vil gis større rom for Amnesty til å aksjonere og påvirke verdensamfunnet for å beskytte eventuelle ofre av en krig.

Petter Eide

Generalsekretær AI Norge

Publisert i AmnestyNytt 2003/2.

Krig på Amnestys dagsorden

- Vær uredd, ta stilling