Vestbredden: På etterforskningsreise i Jordandalen

Tekst og foto: Kristin Rødland Buick

Vi har forlatt høyhusene i Tel Aviv, passert Jerusalem og kjører innover Vestbredden mot øst i retning Jeriko. Bibellandskapet flyr forbi vinduet mens fartsnåla passerer 140 kilometer i timen. Det skrangler i den israelske leiebilen. Vi har gule nummerskilt og får lov til å kjøre på den brede motorveien. Den er kun for israelere og er bygget for at bosetterne enklere skal kunne reise inn og ut av Vestbredden. Palestinere derimot, har grønne nummerskilt og ikke adgang på motorveien. Alle palestinske veier som leder inn på denne veien er blokkert, enten med store sementblokker eller sjekkpunkter bemannet av israelske soldater.

Soldatene er unge gutter. Trikset er bare å se kort på dem, sette opp en mine som om du har en selvfølgelig rett til å passere og de tar deg for å være en bosetter, sier Donatella Rovera bak et par store solbriller.

Hun er Amnesty Internationals etterforsker på Israel og de okkuperte palestinske områdene. AmnestyMagasinet følger henne på en dags reise i Jordandalen for å dokumentere husrivingsordre utstedt av israelske myndigheter til palestinere som ikke har byggetillatelse.

Vi svinger av motorveien og fortsetter nordover mot landsbyen Fasayil der flere familier har fått rivingsordre på husene sine, også en barneskole skal rives.

- Din jobb er å være dekorasjonsansvarlig.

Donatella fisker fram Palestina-skjerf og et lite palestinsk plastflagg og ber meg dandere dette på dashbordet. På landsbygda vil vi helst ikke bli tatt for bosettere, og pro-palestina-dekoren skal veie opp for gule nummerskilt og forhåpentligvis sikre at vi ikke får steiner igjennom vinduet.

Donatella Rovera kan alle triksene. Hun har jobbet som etterforsker i Israel og de okkuperte palestinske områdene i seks år. Før det dokumenterte hun overgrepene under den blodige borgerkrigen i Algerie. Hun er aldri blitt direkte beskutt, men har flere ganger måttet gjemme seg for kuleregn på jobb. Med seks flytende språk, blant dem arabisk, hebraisk og fransk, kommer hun langt. Med en god porsjon freidighet og fravær av autoritetsfrykt, et stykke lenger.

Venter på bulldoserne

Ingen av husene i Fasayil har byggetillatelse. De færreste palestinere har papirer på at de eier jorda de bor på, og får dermed heller ikke lov til å bygge hus. Det er det israelske militæret som autoriserer husbygging og utsteder rivingsordre av såkalte ulovlig bygde hus.

Nora ‘Ali Abed Abayat (33) fikk rivingsordre i januar på huset hun bor i sammen med ektemannen og deres seks barn. De vet ikke når bulldoserne kommer.

- Hva gjør dere når huset blir revet?

- Nei, hva kan vi gjøre? Dette er hjemmet vårt, sier hun og løfter den minste gutten opp på fanget.

Han gråter under hele intervjuet. Donatella setter seg på huk foran ham og forsøker forgjeves å få fram et smil.

- De vil at vi skal leve som dyr, i telt eller skur. Vi ønsker bare et normalt liv, fortsetter Nora.

Få internasjonale organisasjoner finner veien helt inn hit i Jordandalen. Det er langt fra hovedkontorene i Jeru­salem og kostbart å sende folk hit på grunn av dyr forsikring og transport.

- Disse menneskene har ikke noe annet sted å gå. De er blant de mest sårbare, fordi de ikke har noen til å representere sine interesser og får liten oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet, forteller Donatella.

Nora ‘Ali Abed Abayat kan ikke lese rivingsordren selv. Mens vi sitter utenfor huset hennes, kommer flere naboer til med nye rivingsordre og ber om hjelp til å forstå dem.

Rivingsordrene er standarddokument trykket på hebraisk og arabisk. Men den essensielle informasjonen om hvilket hus som skal rives når, er skrevet for hånd på hebraisk, noe de færreste palestinerne på Vestbredden forstår.

- Dette er undertrykkelse satt i system. Rivingsordrene er standardisert, men ser ut til å bli utstedt helt vilkårlig. Det finnes ingen måte å verge seg fra rivingsordrene på, et sted må man jo bo. Husrivingen er et ledd i den systematiske undertrykkingen av den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene, sier Donatella.

Vann som våpen

Fasayils vannforsyning er lav og ujevn. Mange av innbyggerne samler regnvann for å få nok. Før hadde palestinerne brønner, nå er disse under israelsk militær kontroll. Innbyggerne i Fasayil har ikke nok vann til å dyrke jorda, derfor jobber mannen til Nora ‘Ali Abed Abayat halve året på åkrene til de israelske bosetterne like i nærheten. Alle bosetterne kobles automatisk til vannet.

- Dette er en menneskeskapt krise, sier Donatella i det vi forlater Fasayil.

- Dette er ikke Bangladesh, dette handler ikke om fattigdom. Innbyggerne i Jordandalen kunne ha levd gode liv. Det handler om diskriminering, undertrykkelse og å nekte et helt folk grunnleggende rettigheter, oppsummerer hun bak rattet.

Donatella understreker at hun tar sterk avstand fra palestinske terrorangrep mot sivilbefolkningen i Israel og interne kamper mellom ulike opprørsgrupper i de palestinske områdene som går utover sivile. Palestinske selvstyremyndigheter (PA) med sine korrupte ledere og vilkårlig fengsling av palestinere har hun heller lite til overs for. Hun mener likevel at det er viktig å ikke forsøke å balansere konflikten av redsel for å bli politisk.

- Jeg kan ikke som etterforsker massere fakta for å tekkes en av sidene i konflikten. 650 palestinere, hvorav 120 var barn, ble drept av israelsk militære i 2007. I forhold til det ble 27 israelere drept av væpnede palestinske opprørere samme år. Dette kommer i tillegg til den systematiske undertrykkingen av den palestinske befolkningen. Det finnes ingen balanse i konflikten mellom Israel og Palestina, sier hun.

Vi passerer inngangen til en bosetning. Foran store ruller med piggtråd og israelske flagg står et skilt som ønsker besøkende velkommen til spa.

Donatella ber meg bli sittende inne i bilen og heller rulle ned vinduet for å ta bilde. Episoden da hun ble slått med køller av illsinte bosettere i Hebron sitter fortsatt dypt.

Står tomhendt igjen

Neste familie vi skal besøke bor på et sted uten navn. De bor i klynger av telt, og har fått rivingsordre på teltene. Vi roter oss bort på vei dit.

Ørkenlandskapet gjør at alt ser likt ut. Vi forsøker å få øye på teltene ved å zoome kameralinsene helt inn, til ingen nytte. Donatella manøvrerer leiebilen utenom store steiner og hull i landeveien. Jeg drar ut en jernstang som setter seg fast under karosseriet på bilen. Vi må tilslutt tilbake på hovedveien og blir hentet av to unge gutter fra Abu Ahmeds familie.

Teltklyngene ligger øde til og er umulig å se fra veien. Begrunnelsen for rivingen er at teltene ligger i et militært område. Men området brukes ikke lenger av militæret, til det er det for nær en gruppe bosettere.

På vei til Abu Ahmeds familie, som Amnesty har aksjonert for tidligere, stanser de unge guttene ved en annen klynge med telt. Denne morgenen har fem nye familier fått rivingsordre på teltene sine.

De setter fram plaststoler i ring foran teltene og byr på myntete. Flere sitter med de nye rivingsordrene mellom hendene. Disse menneskene har fått teltene sine revet mange ganger i løpet av de siste fire-fem årene. Alt de eier er et par geiter og det som får plass i et telt. Når den israelske hæren meier ned skurene deres med bulldoser, tar soldatene med seg eiendeler, teltduker og bølgeblikk, slik at det ikke skal bli like lett å bygge opp skurene litt lenger borte. Men hvor ellers skal de gjøre av seg?

- Vi trenger en annen planet, siden vi ikke får lov å være her, sier en av dem.

Tilbake på veien stopper Donatella på veiskulderen, finner en halvrøykt sigarett under håndbrekket og skyver setet bakover slik at det blir plass til å renskrive notater fra intervjuene.

- Et av problemene er at de ikke tar kontakt med noen når de får disse rivingsordrene, sier hun og byr på en Energy Bar.

Donatella kaster ikke bort tid på å spise.

- De tenker vel at det ikke er noen vits. Men når de ikke tar vare på noen papirer eller har den fjerneste anelse om når skurene deres ble revet sist, blir etterforskningsarbeidet krevende.

Landsbyer blir øyer

- Skjul skjerfet, beordrer Donatella i det vi kjører opp mot Hamra sjekkpunkt. Dekorasjonsansvarlig smetter palestina-skjerf, flagg og FN-kartet over sjekkpunkter og veisperringer inn i hanskerommet.

En ung, tungt bevæpnet soldat på 18-19 år ber morskt om passene våre. Han blir borte en stund og kommer tilbake sammen med fire soldater til. Donatella kan navnet på øverste leder i distriktet og ber dem hilse til ham. Soldatene blir borte en stund til. Når de kommer tilbake med passene har de en vennligere tone, tar av seg solbrillene og blunker til dekorasjonsansvarlig før vi blir vinket videre.

Oslo-avtalen delte Vestbredden inn i A, B og C-områder. Område A er styrt av palestinske selvstyremyndigheter (PA). Område B er under israelsk sikkerhetskontroll med myndighet til å regulere ferdsel av personer og varer ut og inn av området. Område C er under full israelsk kontroll også hva gjelder regulering av land, plan- og byggetillatelser.

80 prosent av Vestbredden er klassifisert som område B og C, inkludert alle hovedveiene. Inndelingen har resultert i at flere landsbyer er blitt avstengte øyer midt inne på Vestbredden, der innbyggere må få spesialtillatelse for å komme ut og inn. Ferdselsrestriksjonene har ført til at bønder er blitt avstengt fra jordene sine og palestinere som jobbet som innleid arbeidskraft har mistet jobbene.

- Landsbyene har vært delt slik siden 1995, men israelske myndigheter strammer skrustikka mer og mer ved å opprette flere sjekkpunkter og blokkader og hindre folk inn- og utreisetillatelse, sier Donatella.

Den lille landsbyen al-Aqaba, i nærheten av Tubas, er blitt en slik enklave. Det meste har fått rivingsordre i den lille landsbyen. Moskeen, skolen, barnehagen, den lille helsestasjonen, systua, til og med den asfalterte veien inn til bygningene. Det kan virke som om ordførerens strategi er å svare på rivingsordrene med å bygge mer. Moskeen har fått en høy minaret som nærmest erter militærkjøretøy nede på hovedveien. Al-Aqaba har en staselig inngangsportal murt i sement. Veien opp mot ordførerens bygning har to filer med autovern i midten og et buss-skur der de kan vente på den bussen de ikke har.

- Hvorfor skulle ikke vi få lov til å utbedre landsbyen vår? Her har det aldri vært noen problemer, vi bor her på en fredelig måte, sier Haj Sami, ordføreren for al-Aqabas 300 innbyggere.

Forrige uke fant de en rakettkaster i nærheten av bolighusene, og han er bekymret for barna som leker i dette miljøet. Selv sitter ordføreren i rullestol etter at han ble skutt i ryggen av en israelsk soldat da han var liten.

Haj Sami er en ressurssterk mann. Han har fått bistand fra en rekke internasjonale organisasjoner til å bygge blant annet skolen og systua. Nå planlegger han å sette opp 50 symaskiner som skal gå på to skift i døgnet, slik at en stor del av kvinnene i al-Aqaba skal ha mulighet til å skaffe seg en inntekt. Systua er i en etasje av et hus som også har rivings­ordre.

Ordføreren har anket flere av rivingsordrene i militære domstoler, og nå skal en av sakene opp i høyesterett. Mens Sami snakker, peker en av kvinnene ut av vinduet. En bulldoser er sakte på vei oppover hovedveien. Skal den hit? Kvinnene følger den med øynene til den passerer innkjøringen til al-Aqaba og er ute av syne.

Det er sent på ettermiddagen når vi starter på hjemturen og kjører sørover i Jordandalen. Sjekkpunktene er problemfrie denne veien. Vi kjører «i riktig retning» med de gule nummerskiltene, ut av Vestbredden mot Jerusalem.

På nytt er vi bosettere på vei mot hovedstaden. Donatella peker på en rekke med brakker plassert i en skråning over veien. Bosettere som flytter uten tillatelse ut på Vestbredden blir raskt koblet opp med vann, elektrisitet og militær beskyttelse i områder der det trengs, mens de venter på å få godkjenning fra myndighetene.

- Forrige uke ga Israels forsvarsminister Ehud Barak grønt lys for at fem brakker blir faste bosetninger. Samme uke meide militæret ned ni palestinske hjem, forteller Donatella.

Utvidelsen av bosetningene er brudd på Genevekonvensjonen som slår fast at okkupasjonsmakten ikke skal deportere eller overføre deler av sin egen sivilbefolkning inn i området den okkuperer.

- Er det dette de kaller god sikkerhetspolitikk, spør Donatella retorisk.

- Den unge palestinske befolkningen er frustrert. Radikaliseringen bli stadig tydeligere. Hvordan verden kan stå og se på dette, er over min fatteevne.

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/2