#VelkommenSyria: Fra krig i Syria til varme i vintersnøen

Av Ina Tin

Jamila og Mahmoud er to flyktninger fra Syria. Her er deres historie.

Heten ligger tungt over de støvete gatene i Beirut i september. Inne i bilen er det enda hetere. Vi venter på en telefon om nøyaktig møtested. Amnestys flyktning-etterforsker Khairun og jeg ser langs veien etter Jamila og Mahmoud som har flyktet fra Syria. Vi vet at en av dem sitter i rullestol og vi forstår at de ikke tør invitere oss dit de bor.

To små fireåringer tumler ut av en varebil og litt senere er en rørslig kar på plass i en rullestol med en jeanskledd kvinne ved sin side. Vi går til en rolig plass i en stråhytte ved klippene ut mot Middelhavet. Senere forstår vi at det er her forelskede par søker litt fred og ro for seg selv.

Kjærlighet ved første blikk

Broren min holdt pistolen mot tinningen min og sa:
–Hvis du gifter deg med ham, dreper jeg deg.
Jeg svarte: –Jeg elsker ham og vil gifte meg med ham, så da får du drepe meg.

Jamila er fast i stemmen. Hun forteller hvordan broren hennes reagerte da hun fortalte familien at hun ville gifte seg med Mahmood som er bundet til rullestolen etter en bilulykke.

Når vi snakker om krigen i Syria og flukten til Libanon med rullestol og fireåringer, er ansiktet til Mahmood plaget og herjet og Jamila blir stresset når tvillingene beveger seg utenfor rekkevidde og forsøker seg på noe som likner en lek. Men når vi spør hvordan de to traff hverandre, sprekker ansiktet til Mahmood opp i et enormt smil.

Jeg så henne arbeide på jordene og forelsket meg. Da jeg sendte henne en sms og spurte om hun ville gifte seg med meg, svarte hun ja!

Blikkene deres møtes, øynene smiler, inntil historien deres igjen handler om krigen.

På flukt med rullestol

–Bombene pepret nabolaget vårt. Vi så døde kropper overalt i gatene. Jeg følte det som om vi ikke var mennesker lenger, sier Jamila.

Mahmood beskriver hvordan de flyktet for livet og hvordan barna bokstavelig talt måtte tråkke over lik for å komme seg unna. Ingenting fikk de med seg. En drosje ut av krigssonen, til et midlertidig tilfluktssted på en skole med mange hundre andre flyktninger stuvet sammen uten skikkelig mat og rent drikkevann. Så innhentet bombingen dem igjen, og de måtte skrape sammen de siste pengene de hadde for å kjøpe pass til å komme seg over grensen til Libanon.

Flukten med mann i rullestol og to fireåringer har gitt Jamila ryggproblemer, men de er aller mest opptatte av at de ikke har noe sted å bo i Libanon, ingen penger til husleie. De har levd på nåde her og der, i en sliten garasje hos vennlige libanesere og hos slektninger som overhode ikke har plass. De sier at de kanskje må flytte ut i en park inntil videre. Det eneste de får, er matkuponger av UNHCR.

En livsviktig telefon

Broren til Mahmood ble innkalt til militæret i Syria. Han nektet å ta del i krigen, og flukt var eneste mulighet. Han klarte å komme seg til Sverige der han fikk beskyttelse. Nå håper småbarnsfamilien på at de også kan komme seg bort, bort fra Libanon og tilværelsen som flyktninger uten tak over hodet.

UNHCR har plassert familien med en funksjonshemmet rullestolbruker i gruppen av særlig sårbare flyktninger, og det viser seg gjennom samtalen at Jamila og Mahmood nettopp har fått en livsviktig telefon fra FN om at Sverige har godtatt å gi dem beskyttelse. De er lykkelige og svært takknemlige overfor de som har bidratt til denne beslutningen.

Når vi spør hva de håper på, svarer Mahmood at hans store håp er å få en operasjon som gjør at han kan gå igjen og forsørge familien sin. –Jeg vet ikke mye om Sverige, men jeg har lest at de tar seg av folk, særlig funksjonshemmede. Jeg håper på å få fysioterapi og bli så bra at jeg kan gå igjen.

Når vi tar avskjed i Beirut, ber vi dem ta kontakt når de er vel fremme i sitt nye land.

Stockholm, februar 2015

Varme i kulden

Stien opp til de lave boligblokkene i utkanten av Stockholm er snølagt. Solen skinner og får snøkrystallene på grenene til å gnistre. Vi finner blokken til Jamila og Mahmood og blir hilst velkommen i en moderne og lys leilighet i første etasje, tilrettelagt for rullestol.

Det er smil og gjensynsglede og Mahmood er ivrig: –Siden vi traff deg i Beirut har det bare gått den riktige veien. Vi har blitt møtt med så mye varme her i Sverige. Svenskene er åpne mennesker.

Jamila forteller at hun frøs, og at alt var fremmed i starten. Hun sier de var litt skremt fordi det var så stille. Nå er de godt i gang med å lære svensk.

Kan jag hjälpa dig med något var den første setningen jeg lærte, forteller Mahmood. Folk spør om jeg trenger hjelp når jeg kommer kjørende alene med rullestolen. Han og Jamila har varme i stemmene når de forteller om et eldre svensk ektepar i oppgangen som ringte på og hadde med julegaver til barna.

Fireåringene Mazen og Bilal har fått plass i en liten barnehage bare fem minutter unna. Etter en uke da de bare gråt og skrek hver dag de skulle dit, går de nå glade i gang med leken så snart de kommer innenfor døra. Jamila forteller at guttene av og til snakker med hverandre på svensk.

–Flyktningene hjelper oss å vokse

–Selv om barnehagen har mange barn med flerkulturell bakgrunn, er Mohamed og Bahri de første som har flyktet fra en krigssone, forklarer barnehagepedagog Forssander, som vi møter når vi blir med Jamila for å hente guttene.

–Det er viktig for dem å ha det gøy. Det er terapeutisk og bygger deres selvtillit, sier Forssander. Hun mener at det å få flyktninger til sitt idylliske hjørne av Sverige er bra for lokalsamfunnet: –Det hjelper oss å vokse, sier hun.

Drømmer om et jentebarn

Mahmood har store forhåpninger til familiens fremtid. Selv Han har måttet legge drømmen om en operasjon til side foreløpig, den kan ikke utføres i Sverige. Han vurderer ulike yrker som kan utføres uten at rullestolen hemmer ham mens han håper at guttene vil studere medisin. Jamila vil gjerne jobbe med mennesker som har særlige behov.

De håper også å kunne få et nytt barn. –En jente, utbryter Jamila. –Her vil hennes rettigheter til å studere og jobbe bli respektert.

Jamila og Mahmood er dypt takknemlige for at de og guttene har fått beskyttelse og trygghet langt borte fra krigen i Syria og elendigheten i Libanon. De vet at de har vært heldige.

Teksten er skrevet av Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International. Hun møtte møtte Jamila (29), Mahmoud (34) og tvillingene i Beirut på en etterforskningsreise til Libanon i september 2014 og besøkte dem igjen i Stockholm i februar 2015.

Les om flere av menneskene Ina møtte i Libanon:
Yara og den røde vesken - alenemor på flukt med barna og sin alvorlige syke sønn.
Mayada - hun ble et bombeoffer da hun gikk for å kjøpe brød til barna.
Tre år på venterommet - om å bo på 9 kvadratmeter med en autistisk sønn
Ali og puslespillet om Syria - aktivistene blant flyktningene fra Syria som hjelper barn i flyktningleirene.
Se videoer med menneskene Ina møtte her.