Urtehandleren på Guantánamo

Om en familie som er fratatt alle rettigheter i "krigen mot terror". Og om de som ikke godtar uretten.

Av Ina Tin

Urtehandleren al-Asmar

Den jordanske urtehandleren al-Asmar treffer en afghansk kvinne i Pakistan. Hun har klart seg på egen hånd i Pakistan med sin traumatiske historie. Et sovjetisk rakettangrep drepte familien hennes i 1986. Bare hun kom levende fra angrepet. Søsteren, moren og faren ble kvalt i kjelleren da huset ble truffet av en rakett. Urtehandleren og den afghanske kvinnen gifter seg og får sju barn. De driver sin vesle virksomhet i Pakistan.

Helt til 11. september 2001. Pakistanske myndigheter legger om politikken sin overfor utlendinger. Nå må de ut. I oktober angriper USA mål i Afghanistan. Familien al-Asmar har ikke noe valg. De drar til Afghanistan og oppsøker slektninger av kona som viser seg å være i full konflikt mellom tilhengere og motstandere av Taliban.

En hvit Toyota

De kan ikke bli, men reiser videre mot Kabul. Der forsøker al-Asmar å overleve ved å selge urter. Mannen er 45 år og det er dette han kan. Det blir farlig i Kabul, og etter nøye overveielser beslutter de å satse alt på et kort. Dra med den eneste eiendelen de har, en hvit Toyota, tilbake over grensen til Pakistan og derfra med fly til Jordan.

Få barna i sikkerhet. De tar veien mot grensen via Khost da de ser et amerikansk fly nærme seg. Det flyr forbi, men vender om og kommer mot dem. Sju barn og to voksne kaster seg desperat ut av bilen i håp om å finne sikkerhet. Amerikanerne angriper, men bommer på målet. Sjokkerte rister de støvet etter raketten av seg og fortsetter ferden. Enda en gang blir de angrepet fra luften. For anden gang er det et under at de overlever.

Pakistan

De er over grensen. En libysk humanitær organisasjon tilbyr dem hjelp til å komme ut av landet, til Tripoli, og derfra, håper de, til Jordan. Libyerne må forhandle med pakistanske myndigheter for å ta ikke-libyske statsborgere ut av landet. I den prosessen blir al-Asmar to ganger arrestert og satt fri av pakistanske myndigheter.

På vei til flyplassen, alt er klart. For tredje gang blir han arrestert. Kona får beskjed om at han bare vil bli holdt tilbake noen dager og komme etter. Sju barn flyr til Tripoli med sin mor. I Libya uteblir den hjelpen hun er blitt lovet.

Ukene går, men al-Asmar viser seg ikke. Hun klarer å komme seg videre til Jordan med barna, men heller ikke der er det hjelp å få. Til slutt finner hun og barna frem til mannens søster og bror. Fattige folk i en liten by nord for Amman. De finner sikkerhet. Der får de bli.

Advokaten Clive Stafford Smith

Det er en uke siden han traff dem. Den fattige familien i Jordan. Deilige mennesker, synes han. De forteller ham sin historie. Han er den første som spør. Clive er harm på landet sitt, USA. Han oppsøker familien for å be om unnskyldning.

Det er dette advokaten gjør nå. Møysommelig finner han frem til slektninger til Guantánamo-fangene. 549 mennesker fra 42 nasjoner. De deler to skjebner: De er muslimer og de vet ikke hvorfor de er der.

En beslutning

Når Clive hører om opprettelsen av fangeleiren på Guantánamo, konstruert for å unnslippe amerikansk lov, tar han en beslutning: Han vil beklage sitt lands oppførsel overfor de som blir rammet; han vil be familiene om lov til å forsvare deres kjære på Guantánamo; og han vil jobbe uten betaling.

Clive tar beslutningen få måneder etter 11. september 2001. Og lenge før høyesterett i USA erklærer den amerikanske utenomrettslige behandlingen av fangene på Guantánamo for ulovlig. På den tiden er det ikke mulig å forsvare fangene overhodet. Likevel mener han at den dagen vil komme, og at han vil forberede den. Han lufter ideen med advokater som ham selv, de som tar ankesaker for dødsdømte i USA. Men stemningen er direkte fiendtlig. Så å si ingen vil bli med. Han mottar trusler om både det ene og andre per telefon. Én advokat til blir med, og sammen med Senter for konstitusjonelle rettigheter anlegger de sak mot president Bush fordi han nektert fangene på Guantánamo alle rettigheter.

Den amerikanske advokaten begynner sitt detektivarbeid for å finne ut hvem fangene på basen er, og hvor han kan oppsøke deres pårørende.

Amnesty-etterforskeren Lamri Chirouf

Februar 2002. Lamri, Amnesty Internationals etterforsker er på oppdrag i Jemen. Folk er redde for å snakke med ham. Mange familier i Jemen har etter lang uvisshet fått vite av Røde Kors at deres kjære har havnet på Guantánamo. De er i sjokk og de er redde. Myndighetene i Jemen arresterer over en lav sko for å vise handlekraft overfor amerikanerne i ”krigen mot terror”.

Guantánamo-familiene frykter at flere familiemedlemmer vil bli arrestert hvis de forteller hva som har skjedd. Lamri besøker folk i fengsel som ikke er tiltalt for noe, men som myndighetene har sperret inne etter amerikansk press. Fengselsledelsen forteller at det er tryggest for vedkommende å sitte inne.

Guantánamo-familiene oppsøker ham når Lamri er tilbake i Jemen i august. ”Hvorfor stiller ikke amerikanerne våre kjære for retten hvis de har gjort noe galt? Hvis de er uskyldige må de bli løslatt!” De er fortvilet. De får ingen hjelp. Kontakten til Cuba er fullstendig sensurert og mange brev når aldri frem. De vet ikke hva som skjer. Tortur? Fremtiden? Alt er usikkert. De har absolutt ingen ressurser til å reise sak.

Amnesty går i gang. Organisasjonen har fått kontakt med flere titalls familier i Jemen og noen i Bahrain og Kuwait. Lokale menneskerettighetsgrupper er med. Lokale advokater.

Det utenkelige

Amnesty tar kontakt med Clive i USA. Han blir lykkelig. Endelig noen som vil bidra! Endelig noen som har de rette kontaktene og som kan språket! Han flyr fra USA til Sanaa, hovedstaden i Jemen. Amnesty har samlet alle gode krefter og så mange Guantánamo-familier som mulig. De avholder en stor konferanse i april 2004 der det blir besluttet å arbeide sammen, danne et internasjonalt nettverk, Sanaa-komiteen, et bindeledd mellom alle de som arbeider for å få Guantánamo-fangene løslatt.

Clive snakker med 31 Guantánamo-familier i Sanaa og tilbyr dem juridisk bistand. De gir ham sin tillatelse til å representere sine kjære. For dem skjer det utenkelige: En amerikansk advokat tilbyr seg å føre sak for dem i USA! Men ennå har ikke høyesterett i USA bestemt om det er i strid med loven å nekte fangene på Guantánamo tilgang til en advokat og til en rettssal.

Et håp

Lamri merker at frykten hos disse menneskene legger seg, litt. De øyner et håp. De opplever at noen bryr seg. Etterforskeren føler at arbeidet ikke har vært forgjeves. Han oppsøker den eneste jemenittiske fangen fra Guantánamo som har kommet tilbake.

Mannen sitter i fengsel i Sanaa. Hvorfor? Han vet det ikke selv, og familien vet ikke at han er kommet tilbake. Lamri spør fengselsdirektøren: ”I to og et halvt år har familien til denne mannen ikke visst om han var død eller levende. Hvorfor forteller du dem ikke at han er her?” Men direktøren mener det ikke er noe Amnestys etterforsker skal bekymre seg for. Amerikanerne har sagt at de ikke har noe på ham, derfor ble han løslatt. Nå blir han bare holdt tilbake ”for etterforskningens skyld”.

Tortur på Bagram

Fangen forteller Amnesty at han ble behandlet bedre enn de andre fangene fra Jemen på Guantánamo. Men før overføringen til Cuba ble han torturert. Han ble arrestert i Jemen og ført til Kabul der både amerikanere og afghanere sto for torturen. Siden torturerte amerikanerne ham på Bagram-basen.

Informasjonen fra denne mannen og en lang, lang rekke andre beretninger om tortur, blir noen måneder senere samlet i en stor rapport om USAs tortur i ”krigen mot terror” som Amnesty offentliggjør i oktober 2004.

Amnesty-aktivisten Sharon Critoph

Da er Sharon allerede godt i gang. I februar 2004 mobiliserer hun mennesker over hele verden i et aksjonsnettverk for Guantánamo-fangene. Hun danner et nettverk mellom Amnesty-medlemmer i alle de 42 landene der Guantánamo-fangene kommer fra, og medlemmene i de landene der det finnes advokater som har engasjert seg i sakene.

Globalt nettverk

Hun inviterer alle i Amnestys globale bevegelse med landkunnskap, språkkunnskaper eller pur entusiasme til å bidra. Hun har bedt dem skaffe seg så mye informasjon om de enkelte sakene som mulig, holde kontakten med familiene, advokatene, lokale menneskerettighetsgrupper – og hverandre.

Alle kommuniserer på internett. Informasjon spres og deles. Ideer til fremstøt og gode kontakter formidles. Brev til alle involverte parter blir sendt fra mennesker i Australia, Sverige, Malaysia, Tyskland, Kuwait, Tyrkia og Italia. Interaktive aksjoner legges ut på nettet. Familiene får støttebrev og hilsener. Advokatene får nye opplysninger. Media blir involvert. Amerikanske myndigheter får beskjed. Det syder. Sharon har aldri opplevd så mye engasjement i en aksjon knyttet til USA før. Hun forteller hvordan Amnesty-nettverk blir knyttet sammen: Juristnettverket blir involvert med de enkelte seksjonene, og det skjer samarbeid på kryss og tvers mellom seksjonene. Hun mener det holder på å danne seg et globalt nettverk mot terror i ”krigen mot terror”.

Et støttebrev

Sharon får mange tilbakemeldinger om at Guantánamo-familiene opplever støtten som fantastisk viktig. En representant for de britiske Guantánamo-fangene skriver: "Det gleder meg å kunne si at den første støtteerklæringen for al-Banna og al-Rawi-familiene kom i går. Støttebrevet var skrevet av en herre i Nederland. Familiene var veldig rørt. Jeg vil takke ham per brev.”

Høyesterett mot Bush

28. juni 2004. Det er dagen Clive har ventet på og Bush-administrasjonen har fryktet. Høyesteretts kjennelse er klar: Det er i strid med den amerikanske konstitusjonen å holde fangene på Guantánamo uten mulighet til å få prøvet sin fengsling for en amerikansk domstol.

Kamp i retten

Nå begynner drakampen. Clive og vennene hans tar i bruk det amerikanske rettssystemet for å få fangene på Guantánamo løslatt. Men Bush-administrasjonen gir seg ikke. De forsøker å overprøve høyesteretts kjennelse. Pentagon etablerer et militært tribunal som skal ta stilling til høyesteretts kjennelse. Så erklærer administrasjonen at all kontakt mellom advokat og klient på Guantánamo vil bli overvåket. Uhørt. Advokatene må igjen anlegge sak mot Bush-administrasjonen, og vinner i oktober. - Det skulle bare mangle, sier Clive lakonisk: - Slike rettigheter ble fastlagt på 1700-tallet.

Neste forsøk på hale ut arbeidet til Guantánamo-advokatene. Bush-administrasjonen erklærer at det er et lovbrudd hvis en advokat gjør klient-opplysninger om tortur kjent. Altså gjør de det til en forbrytelse å melde fra om tortur som er ulovlig i USA. Med alle disse forsøkene på å stanse rettsprosessene for Guantánamo-fangene, holdes advokatene i det som Clive nå har fått til å bli en bred koalisjon: ”Justice in exile” travelt opptatt med å anlegge saker mot Bush-administrasjonen.

Isfjellet

Clive føler seg trygg på at de skal klare å få Guantánamo stengt og al-Asmar hjem til familien i Jordan. Han mener de aller fleste som sitter der er uskyldige. Han mener amerikanske myndigheter ikke tok sjansen på å ha ”de store fiskene” der før høyesterett ga dem grønt lys for Guantánamo som en rettsløs sone. De fikk rødt lys. Nå mener Clive at amerikanerne vil fortsette deres ulovlige fangebehandling i ”krigen mot terror” andre steder. Steder der den amerikanske høyesteretten ikke når frem: Bagram-basen og 17 andre fangeleire i Afghanistan. Antatt hemmelige fengsler i Thailand og Jordan. Kanskje den amerikanske basen Diego Garcia. Hvem vet.

- De hemmelige fengslene er problemet. Derfor kommer Amnesty, du og jeg til å ha det travelt de neste ti årene, sier Clive.

Amnesty har nøkkelen

Hele isfjellet er målet nå. Clive er på vei til Afghanistan for å lete etter familiemedlemmer til de som sitter fengslet på Bagram-basen. – Vi vet at de som sitter der blir behandlet enda verre enn på Guantanano, sier han. Clive satser på å anlegge sak mot de amerikanske myndigheter som har ansvaret der. Men han savner støttespillere. Hvordan finne frem til pårørende i et land som Afghanistan? – Hvis Amnesty kjenner folk i Afghanistan som kan hjelpe oss, ville det vært flott! Clive smiler forhåpningsfullt.

- Vi kan forandre verden like mye som en liten håndfull i Bush-administrasjonen har kunnet forandre verden. Clive ser optimistisk på mulighetene til å slå Bush i retten – med god hjelp fra Amnesty og andre menneskerettighetsgrupper som heller ikke godtar uretten. Hans appell til Amnesty-medlemmer over hele verden er klar:

- Ta en titt på hva du holder på med i livet ditt. Legg en del saker og ting til side og bruk dine krefter til å forsvare de som alle hater.

- Man trenger ikke være advokat for å gjøre det. Jobber du i media, trenger vi desperat hjelp til å få fortalt historiene om disse fangene. Er du helsearbeider, trenger vi hjelp når det gjelder den psykososiale dimensjonen i dette. Er du lingvist, trenger vi språkkunnskapene dine.

Bruk latteren

Clive vet at amerikanerne er vant til å bli kritisert på politisk nivå. Han mener de er blitt immune. Men han vet at amerikanere hater å bli ledd av. Ideen er allerede unnfanget:

- Amnesty kunne starte en kampanje der man selger forsikringer til folk som skal til USA. Er du utlending så trenger du en forsikring mot dødsstraff og en annen mot Guantánamo. Man trenger dødsstraff-forsikring fordi uskyldige blir anklaget for drap i USA og får en forsvarer som sover seg igjennom rettssaken. Man trenger en Guantánamo-forsikring fordi utlendinger ikke har krav på menneskerettigheter og må kjøpe sin vei ut av Guantánamo.

Vi må få folk til å le. Amnesty har en masse kreative medlemmer med gode ideer, sett i gang!

Publisert i AmnestyNytt 2004/4