Tsjetsjenias vitne

Av Ane Tusvik Bonde

© Ina Tin

Tatjana Kasatkina, lederen i Russlands mest anerkjente menneskerettighetsorganisasjon, Memorial, bekrefter at det er blitt farligere å arbeide for menneskerettigheter i Tsjetsjenia etter 11. september 2001.

- Det internasjonale samfunnet har sviktet oss. Vi er etterlatt som et bytte, som kan bli spist når som helst. Vi er i besittelse av informasjon som er vanskelig å tilbakevise. Det er klart det er ubehagelig for myndighetene. Derfor blir vi sett på som farlige.

Andre internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner er presset ut, men Memorial har fortsatt å dokumentere overgrepene i Tsjetsjenia fra sitt kontor i naborepublikken Ingusjetia.

Bare de siste fire månedene har situasjonen forverret seg for Tatjana Kasatkina og staben hennes. Kontoret deres i Nazran i Ingusjetia ble rasert av føderale styrker i juli 2002. Medarbeidere har blitt oppsøkt privat og truet på livet. De to siste årene har tre personer som var tilknyttet organisasjonen omkommet. I to av disse tilfellene var det de føderale russiske styrkene som sto bak drapene.

Under slike forhold er det viktig å ha nær kontakt med andre russiske og internasjonale organisasjoner som den russisk-tsjetsjenske vennskapsforeningen, Human Rights Watch og Amnesty International.

Eldet av krig

- I sommer møtte jeg en tsjetsjensk kvinne på en fødestue i en av leirene, forteller Tatjana Kasatkina og fortsetter: - For meg står denne kvinnen som selve bildet på hvordan krigen har herjet. Den nybakte moren hadde nettopp født sitt femte barn, men hun hadde ikke melk etter å ha vært i Groznyj under hele bombingen. Ansiktet hennes var inntørket og fullt av rynker, blikket hadde visnet. Hun var ikke mer enn 35 år, men så ut som en gammel babusjka. Jeg har tidligere beundret de tsjetsjenske, grasiøse kvinneskikkelsene, men nå fins de ikke lenger. De har blitt eldet så fort. Disse to årene krigen har pågått, virker som seks år.

Geriljakrig eller antiterror--operasjoner?

Krigen i Tsjetsjenia er offisielt over. Putin har gitt ordre om at de internt fordrevne tsjetsjenerne kan vende hjem. Offisielt heter det at gjenoppbyggingen av hovedstaden Groznyj er i full gang. Memorials informasjon fra øyenvitner beskriver en helt en annen virkelighet. Krigen ligner mer på en geriljakrig, der overgrepene på sivilbefolkningen fortsetter uten at noen griper inn.

Memorial har påpekt at krigføringen bryter både med menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Selv om russiske myndigheter argumenterer for at krigføringen er en kamp mot terrorisme, gir ikke terrorlovgivningen myndighetene frie hender. Ifølge artikkel 3 i den russiske terrorloven kan antiterror-operasjoner bare drives mot utpekte individer eller grupper, og må begrenses til deres konkrete oppholdssteder. Å drive krig mot en hel republikk finnes det derfor ikke dekning for, mener Memorials jurister.

Internasjonalt press avgjørende

Selv om størrelsen på Memorials rapporter vokser, vekker de liten interesse i media. Siden det ikke eksisterer noen form for pressefrihet i Russland under Putin, er det bare den uavhengige avisen Novaja Gazeta som gjengir Memorials uttalelser.

Desto viktigere er det for Memorial å få videreformidlet informasjon til utlandet. Men også fra de vestlige journalistene har Memorial i det siste merket en synkende interesse. Kasatkina mener det kan skyldes at de vestlige landene mer eller mindre har godtatt Putins versjon. At internasjonalt press er helt avgjørende for å få til en løsning på konflikten, er hun fortsatt overbevist om. Derfor er hun i Oslo sammen med andre russiske menneskerettighetsaktivister for å få Tsjetsjenia-konflikten til å bli hovedsak på Helsingfors-komiteens jubileumskonferanse i september, en måned før den grusomme gisselaksjonen i Moskva.

Tatjana Kasatkina er idealist, men også realist. Hun tror ikke lenger at russerne vil kunne få i stand en fred på egen hånd. I fjor i november ble det opprettet egne rundebordskonferanser i Groznyj hvor representanter fra menneskerettighetsbevegelsen og myndighetene møttes for å prøve å finne en løsning på konflikten. Memorial deltok på de første møtene, men innså etterhvert at det var nytteløst, da det manglet vilje fra myndighetenes side til å komme med konkrete tilnærminger. Etter at møtene ble flyttet til Moskva brøt Memorial forhandlingene.

Annenrangs borgere

Memorial har kontorer over hele Russland og har derfor god oversikt over situasjonen til de internt fordrevne i hele Russland.

- Tsjetsjenere er både statsborgere og ikke statsborgere i sitt eget land. De behandles som annenrangs mennesker. I mange områder, som i Stavropolskij-regionen, får de ikke oppholdstillatelse i mer enn tre måneder. Siden det offisielt heter at krigen nå er over, krever folk at tsjetsjenerne skal dra tilbake. Alle mennesker med kaukasisk opprinnelse lever under svært vanskelige forhold, ikke bare i de store byene, men over hele Russland. Det går en voldsbølge over hele Russland. Jo flere opprenskingsaksjoner, voldtekter og drap som skjer ustraffet i Tsjetsjenia, jo mer ustabil blir situasjonen i resten av landet. Noen må stille forbryterne til ansvar. Det vi ikke må glemme er at overgriperne er våre egne russiske soldater, som etter å ha tjenestegjort kommer tilbake til sitt lokale distrikt og fortsetter med den samme råskapen der.

Intelligentsiaen ukritisk

På spørsmål om hvordan den russiske intelligentsiaen stiller seg til den brutale krigføringen, himler Tatjana Kasatkina med øynene. - Hvilken intelligentsia, spør hun oppgitt.

- Jeg vet ikke om vi har noe som kan kalles intelligentsia lenger. Før Jeltsins tid var det intelligentsiaen som gikk ut i gatene og protesterte. Det var i hovedsak akademikere, skuespillere og artister. Men etter den økonomiske krisen har de solgt sin egen sjel til markedskreftene. Se bare på hvordan den såkalte intelligentsiaen støttet opp om Putin under presidentvalget og så helt bort fra fortiden hans i det hemmelige politiet. De ble ikke tvunget til å stemme på ham, men lot seg lokke av et ønske om et bedre liv under en sterk, trygg hånd. Midt under den første krigen mot Tsjetsjenia hevet intelligentsiaen stemmen, men nå er kritikken forstummet helt.

Dagens terror en fortsettelse av den sovjetiske

Da Memorial ble stiftet under perestrojkaen, var hovedformålet å gi ofrene fra utrenskningene under Stalin-tiden oppreisning. Organisasjonen satte seg som mål å dokumentere historien til de minst fire millioner som døde etter å ha blitt deportert eller forvist under Stalin. Hittil har de samlet inn flere hundretusener navn, avdekket massegraver og bygd opp museer. Å dokumentere terroren er fortsatt en viktig del av Memorials arbeid. Minnesmerkene de setter opp, blir reist under mottoet «Hvor grusom fortiden enn måtte være, vil det å glemme den gjøre fremtiden enda verre».

Tatjana Kasatkina mener at terroren i Tsjetsjenia er en fortsettelse av den sovjetiske politikken, bare med et nytt ansikt.

- Folk vil glemme fortiden. De har nok med seg selv. Under kommunismen var alt forbudt, men vi gravde fram informasjon likevel. Folk visste hva som skjedde under krigen mot Afghanistan og hadde sterke meninger om situasjonen, på tross av at det ikke ble sagt noe offisielt. Hvis intelligentsiaen hadde villet, kunne den også nå ha lest mellom linjene og ikke latt seg lure av propagandaen. Da ville den ha visst hva som gikk for seg i Tsjetsjenia. Men den har rett og slett ikke lyst til å innhente informasjon, tror Kasatkina.

Hun pendler mellom flyktningleirer i Ingusjetia og hovedkontoret i Moskva.

- Å møte barna i flyktningleirene er forferdelig. Hvordan skal de kunne leve videre etter alt de har mistet? Hver gang jeg kommer til leirene, blir jeg skamfull for at jeg ikke kan gjøre mer for disse menneskene. Når jeg drar fra Moskva, lover jeg alltid mannen min at dette blir siste gang jeg reiser. Men som leder av Memorial, kan jeg ikke bare sitte i ro i Moskva å betrakte situasjonen. Jeg må være der for selv å kjenne frykten mine egne medarbeidere lever under.

Inna Sangadzjieva har vært språkkonsulent for denne artikkelen.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.