Tør Norge kritisere Russland?

© Rolf Øhman/Scanpix

Amnesty: Dette må Bondevik si til Putin

Amnesty International Norge har bedt statsminister Kjell Magne Bondevik og norske myndigheter si følgende til president Vladimir Putin både under hans besøk i Norge og til russiske myndigheter i andre sammenhenger:

Zakajev-saken

Amnesty International er tilfreds med at danske myndigheter 3. desember besluttet å løslate den tsjetsjenske visestatsministeren Akhmed Zakajev som ble arrestert på begjæring fra russiske myndigheter. Danmark uttalte at man ikke hadde fått tilstrekkelige beviser for at Zakajev hadde begått forbrytelsene russerne anklaget ham for. Uavhengig av bevisspørsmålet mener Amnesty at beslutningen om ikke å utlevere Zakajev er riktig fordi det ville være overhengende fare for at Zakajev ville bli torturert eller mishandlet dersom han ble utlevert.

• Fordøm bruken av tortur og mishandling i varetekt og under soning i russiske fengsler.
• Understrek at overgrep må straffeforfølges. Her kan det refereres til den russiske grunnloven som fastslår retten til ikke å bli utsatt for tortur.
• Fremhev polititjenestemenns ansvar for å informere siktede om hans juridiske rettigheter og tilrettelegge for at disse innfris.
• Oppfordre til et samarbeidsprosjekt om menneskerettighetsundervisning og opplæring av russiske polititjenestemenn.
• Fordøm overgrepene mot de sivile i Tsjetsjenia.
• Anbefal at det umiddelbart iverksettes tiltak til beskyttelse av sivilbefolkningen.
• Oppfordre de russiske myndigheter til å nedsette en uavhengig granskning av anklagene om brudd på menneskerettighetene og humanitær rett, inkludert krigsforbrytelser.
• Kreve at de ansvarlige for overgrep straffeforfølges i henhold til internasjonale standarder.
• Oppfordre de russiske myndigheter til å invitere FNs spesialrapportør på tortur og FNs spesialrapportør på utenomrettslige henrettelser til Tsjetsjenia.
• Oppfordre russiske myndigheter til å la uavhengige medier, menneskerettighetsobservatører og internasjonale organisasjoner få adgang til Tsjetsjenia.

Utenriksredaktør i NRK, Gro Holm, har fulgt norske myndigheters politikk overfor Russland på nært hold i en årrekke. I etterkant av Putins besøk i Oslo i november 2002, spurte AmnestyNytt henne hvordan hun vurderer den norske politikken.

- Norge har høy profil på menneskerettigheter utenrikspolitisk, gjenspeiles det i den norske russlandpolitikken?

- Norske myndigheter er påpasselig med å påpeke generell bekymring over den russiske framferden i Tsjetsjenia. Men av det som er kommet fram i offentligheten er det lite som tyder på at de insisterer på å ta opp mer konkret hva de russiske styrkene gjør. Man er forsiktig med å referere til rapporter om brudd på menneskerettighetene fra de organisasjonene som følger dette nøye, Helsingforskomiteen, Amnesty International og Human Rights Watch.

- Hvordan tolker du det, hvilke interesser styrer norsk russlandpolitikk?

- Jeg tror Norge følger en linje her som man gjør i mange sammenhenger, blant annet også i Midtøsten. Man kritiserer ikke mer enn at man opprettholder en dialog. Der store interesser står på spill og det er mektige stater som bryter menneskerettighetene, vil man prioritere åpne linjer. Jeg vil likevel ikke uten videre si at Norge går USAs ærend. Jeg tror norsk utenrikspolitisk ledelse oppfatter det som egeninteresse: En småstat vil ødelegge for seg selv ved å gå for hardt ut.

- Etter 11. september har mange vestlige land tonet ned kritikken av Putins krigføring i Tsjetsjenia. Ser du at Norge har gjort det samme?

- Nei, jeg vil ikke si at Norge har tonet ned noen kritikk. Norge har aldri vært spesielt krass i sine karakteristikker av den russiske politikken i Tsjetsjenia. Også tidligere regjeringer har vært veldig forsiktige i sine uttalelser. Man har jobbet for resolusjoner i OSSE, men dem har jo russerne suverent blokkert.

- Hvordan tolker du de signalene norske myndigheter sendte ut under Putins besøk i november?

- Bondevik holder seg på den sikre siden. Han går aldri så langt som EU i sin kritikk. Det var en liten bevegelse at han gikk fra å snakke om en «politisk løsning» til å snakke om en «dialog». Selv om alle vet at en politisk løsning innebærer at man snakker med noen, altså at man har en dialog. Men Bondevik går ikke så langt at han snakker om «forhandlinger». Det ville være et mer dramatisk ord. Her er det fine nyanser. Norge ønsker å markere at man bør snakke med dem det gjelder, men regjeringen har åpenbart ikke sagt noe om hvem det er. Norge inntar en ganske forsiktig holdning, og jeg er slett ikke sikker på at Norge ville latt en slik Tsjetsjenia-konferanse som i Danmark gått videre på tross av russisk kritikk. Der tror jeg Norge ville vært feigere. Også fordi landet står alene utenfor EU. Norge opptrer ikke modig, tvert imot.

- Kan næringslivets økende engasjement i Russland bidra til å fremme menneskerettigheter i den norske russlandpolitikken?

- Nei. Det meste av næringslivets menneskerettighetsengasjement er avlat. Testen for bedriftene står ved selskapskulturen internt, for eksempel at man gir de samme faglige rettigheter til alle ansatte i bedriften uavhengig av sted. Jeg vet at det er fryktelig vanskelig i den grad det bryter med lokale, russiske regler, men det er der testen står.

For norske olje- og gasselskaper som opererer i nord, er miljøspørsmål relevant. Begge lands myndigheter er prinsipielt enige om at miljø er viktig. Der kan norske selskaper ta lokale miljø- og grasrotsorganisasjoner på alvor. Samarbeide med dem, motta og gi informasjon og støtte dem med tele- og kommunikasjonsutstyr. Å gi støtte til aktivister som brenner for noe, men som mangler penger, det synes jeg er konstruktivt. De kan også bruke den innflytelsen de har overfor russiske olje- og gasselskaper i retning av at de skal gjøre det samme. Det er viktig.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.