Svetlanas liv - en russisk historie

Svetlanas livshistorie er historien om et sovjetrussisk århundre og bakteppet til dagens Russland.

Publisert: 11. des 2002, kl. 10:48 | Sist oppdatert: 6. Feb 2024, kl. 17:17

- Velkommen inn! Jeg er Svetlana Kasjapanova. Jeg kom til Murmansk fra Ukraina i august 1965 med en bag full av sommerklær.

Av Ina Tin

Hun står og vinker mellom alle blomstene. Blokka der eldresenteret til Svetlana holder til, er like nedslitt som alle boligkomplekser i Murmansk. Men utenfor inngangen til «frivillighetssentralen» har pensjonistene plantet et helt hav av blomster.

Ringblomster, kornblomster og storkenebb holder sine fargestrålende hoder høyt selv om tiden går mot vinter. Svetlana rekker ut et smil og en hånd. Jeg blir budt innenfor til tøfler, te og en livshistorie. Svetlanas livshistorie er historien om et sovjetrussisk århundre og bakteppet til dagens Russland. Svetlana forteller:

1924

Moren min, Tamara, ble født i Tasjkent samme året som Lenin døde og Stalin manipulerte seg til all makt. Min latviske bestefar som var en av Russlands første damp-lokomotivførere møtte sin tilkomne på en jernbanestasjon i Ukraina og tok henne med på toget til Tasjkent i Usbekistan.

Lenins begravelse, Den røde plass i Moskva 1024. Samme år ble Svetlanas mor født.

Der ble de gift og opplevde hungersnød på kroppen. Tamara fortalte at hun solgte smykkene sine for å kjøpe brød. Hun så folk bukke under av sult i gatene.

1929

Faren min, Nikolaj, var minstemann i en søskenflokk på 13 i en rik ukrainsk bondefamilie. Bestefar ble betraktet som «kulak», «rikmannsbonde». Stalin beordret «kulakene» utryddet.

Bestefar ble fratatt all jorden sin under tvangs-kollektiviseringen av jordbruket og hele familien ble deportert til Sibir. To av fars søsken døde underveis og bestefar ble alvorlig syk. Tilslutt fikk familien returnere til Ukraina der den takket være bikuber og en liten grønnsakshage overlevde en hungersnød som tok livet av 14 millioner mennesker. Andre millioner ble rammet av Stalins fengslinger, utrenskninger og deportasjoner i denne perioden.

1940

Jeg, Svetlana Kasjpanova, ble født i Ukraina. Far var overbevist kommunist. Da jeg var fire år gammel dro han ut for å kjempe mot tyskerne i Den store fedrelandskrigen. I denne krigen ble 20 millioner russere drept, 25 millioner ble hjemløse og nesten seks millioner tatt som krigsfanger av tyskerne.

Krigsfangene som kom hjem ble betraktet som landssvikere og tvangssendt til leire i Sibir.

Tyskerne drepte foreldrene deres. Den store fedrelandskrigen, Hviterussland, 1944. Samme året dro Svetlanas far i krigen.

1945

Far var heldig. Han overlevde og kom hjem. Jeg husker da han kom fra krigen. Han banket på ruta og sto der i uniform. Vi var lykkelige.

Så ble familien min forflyttet til okkuperte polske områder i Hviterussland for å delta i gjenoppbyggingen. Ukrainerne som ble tvangsforflyttet til Hviterussland skulle fylle opp etter polakker som ble deportert til Sibir.

Overlevende russere i konsentrasjonsleir i Auschwitz, 1945. Svetlanas bestefar overlevde konsentrasjonsleirene i Polen.

1947

Far ble drept av polske partisaner. De kjempet for å frigjøre Polen fra det sovjetiske herredømmet. Mor var 23 år og virkelig vakker. Hun etterlot de to barna hos min bestemor for å dra ut og finne seg arbeid og en ny ektemann. I KGB, det hemmelige politiet, fikk hun arbeid som arkivar.

En sen kveld kom en nær venn, borgermesteren, og fortalte henne at hun ville bli arrestert tidlig neste morgen. På den tiden drev KGB klappjakt på «folkefiender», og tilsynelatende visste mor for mye. Den natta bestemte hun seg for å flykte. Hun kom til bestemors hus sent om natta og sammen flyktet vi til hovedstaden i Usbekistan, Tasjkent, hundrevis av mil mot sørøst.

En dag vi gikk på gata i Tasjkent kom to menn bort og ville vite mors navn. De arresterte henne rett foran øynene mine. Hun ble dømt til 15 års fengsel og sendt til Magadan, lengst nordøst i Sibir.

Jeg var sju år gammel og sto alene igjen. For å beskytte bestemor, hadde ikke mor gitt fra seg adressen hennes i Ukraina, men adressen til foreldrene til sin avdøde mann. Dit ble jeg levert. Det var i en bitteliten landsby i Ukraina, og jeg var flau over å bli levert der av militssoldater. Jeg ville tilbake til bestemor og begynte å skrive brev til henne og ba henne hente meg. Det gjorde hun.

1949

Bestefar kjempet også i Den store ferdelandskrigen. Han ble tatt til fange av tyskerne og sendt i konsentrasjonsleir i Polen. Da han kom hjem var han fryktelig syk. Tiden etter krigen var hard, med en voldsom undertrykkelse. Flere naboer ble fengslet. De ventet med å ta bestefar til han hadde kommet seg av sykdommene. Så ble han arrestert.

I hele min barndom har jeg skrevet brev. Helt fra jeg lærte å skrive, har jeg skrevet til det øverste sovjet og bedt for bestefar som var så syk og for mor som hadde små barn hjemme. Jeg ba dem være så snille å slippe dem fri og la dem komme hjem til bestemor og meg.

1953

Da Stalin døde - Svetlana senker stemmen som om hun fortsatt frykter for lange ører - kom bestefar blind hjem fra fengselet i Magadan. Han var så syk at han døde ganske kort tid etter hjemkomsten.

Jeg visste ingenting om skjebnen til mor etter at hun ble tatt. Vi hadde ikke lov å skrive brev eller sende pakker til henne. Jeg visste ikke om hun levde.

Det var først da hun endelig en dag kom hjem, at vi fikk vite hva som hadde hendt og hvilke fengsler hun hadde havnet i. Men om de fryktelige forholdene ville verken hun eller bestefar fortelle. De var redde resten av livet. De fryktet ikke bare for seg selv, men også for oss barna. De fryktet at vi ville lide hvis noen fikk vite hva de hadde vært igjennom. Jeg gikk rundt med en stor hemmelighet og en stor redsel gjennom hele barndommen.

Fange i Sibir foran jordhytta hun hadde levd i i16 år. Foto smuglet ut av Sovjetunionen i 1956. Svetlanas mor ble dømt til 15 års fengsel og sendt til Sibir.

Men Stalins død brakte endring. Tøværet under Khrusjtsjov var en god tid. Jeg sluttet å være redd, men fortsatt holdt jeg på familiens hemmeligheter. Faktisk helt til perestrojkaen kom på slutten av 80-tallet. Selv om vi ikke snakket om det, visste vi at mange andre hadde lignende historier de holdt tilbake.

Vår nærmeste nabo ble også tatt. Han kom tilbake etter 25 år og var blitt gal, fullstendig gal. En annen nabo som var skuespiller, ble arrestert under en forestilling. Hvem som helst kunne bli tatt. Alle mennesker var omsluttet av denne totale angsten.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg hjemme ble formanet om ikke å fortelle ting: Ikke si ditt, ikke si datt, ikke fortell noe til noen.

1965

Tøværet kom, og jeg var begynt å studere engelsk filologi og utenlandsk litteratur på universitetet. Det var en flott tid, vi fikk lese bøker som tidligere var forbudt: Jesenin, Bulgakov, vi fant bøker av Ian Flemming og artikler av Sakharov. Vi var lykkelige og ivrige etter å lese en masse. På den tiden var sovjetrusserne verdens mestlesende folk, visste du det?

For å overleve mens jeg studerte, jobbet jeg om sommeren med å bygge leire i ørkenen i Kasakhstan. Jeg tjente nok til reisen og utgiftene mine gjennom et helt år. Vi jobbet fra seks om morgen til 11 om kvelden med stor entusiasme.

Khrusjtsjov hadde lovet oss at kommunismen skulle være bygget ferdig i 1980. Han var en god taler og vi kunne lytte til ham i radioen i timevis.

Vi trodde virkelig på hans visjon om at kommunismen raskt skulle nås. Vi jobbet og studerte med stor iver og alle slags folk fikk tro på en bedre fremtid. Han gjorde mye for studenter. Jeg husker en gang jeg kom fra sommerferie så var brød blitt gratis. Når han kom forbi universitetet i sin åpne og ubeskyttede bil kom studentene ut for å hilse ham.

Nikita Khrusjtsjov blant delegater til kommunistpartiets 21. kongress i 1959. Svetlana elsket å lytte til Khrusjtsjovs taler og trodde på hans visjoner.

Når studentene avsluttet studiene sine, ble de utplassert til tre års pliktarbeid hvor som helst i landet. Jeg husker at da utplasseringen skulle avgjøres, var jeg sent ute. Jeg kom da en mann holdt på å tale entusiastisk om landet nordpå.

Han snakket om høye lønninger og det romantiske ved polarnatten og nordlyset. Så spurte han: Hvem vil dra dit? Jeg ville!

Jeg kom til Murmansk fra Ukraina i august med en bag full av sommerklær. De varme klærne hadde jeg sendt som gods og de ankom først en måned senere. Det var forferdelig kaldt, og jeg likte meg ikke. Jeg lengtet mot sør.

I mitt siste år her traff jeg min tilkommende ektemann som var fra Karelen og hadde finsk mor. Vi ble gift og resten av livet har jeg bodd i Murmansk. Mannen min var sjømann, da jeg traff ham var han 2. styrmann, så ble han kaptein. Han døde for to år siden.

Den finske delen av min manns familie led også som følge av 2. verdenskrig. Grensen mellom de områdene av Karelen som kom under sovjetisk og finsk kontroll kom til å gå rett gjennom familien hans: to søstre ble igjen i Finland, mens to brødre og tre søstre havnet i Sovjetunionen. De hadde ikke lov å skrive brev til hverandre. Først under Khrusjtsjov fikk de gjenoppta kontakten.

1973 og 1975

Jeg fikk to barn. Vi dro alltid for å møte mannen min når han la til kai i en eller annen havn og vinke ham av sted når han la fra kai. Noen ganger fikk vi tillatelse til å seile med, til og med til utlandet. Det var jo ellers helt umulig, så det var spennende. Han ble regnet som en dyktig kaptein, en iskaptein, som vi sier, når en skipper er flink til å manøvrere mellom isflakene i Barentshavet.

2002

Den ene datteren min bor her i Murmansk og har en datter. Den andre har studert og giftet seg i Moskva. Jeg ville gjerne at hun skulle bli biolog og skaffet henne gode privatlærere her i Murmansk. Hun ble opptatt på universitetet i Moskva der hun nå har fullført sine biologistudier. Hun kom her med sin gullmedalje fra universitet og sa: «Mamma, denne gullmedaljen er til deg. Nå vil jeg fortsette de studiene som er mitt eget valg.» I årevis har hun i all hemmelighet samtidig studert historie. I dag er hun historiker og arbeider i menneskerettighetsorganisasjonen Memorial med problemene i Tsjetsjenia.

Jeg tror ikke vi får et korrekt bilde av det som foregår i Tsjetsjenia gjennom russiske medier. Det er min personlige mening.

Jeg tror ikke russerne kan vinne krigen i Tsjetsjenia, men det vil alltid være en krig. Vi hadde Afghanistan, så Nagorno-Karabakh, nå Tsjetsjenia, hva blir det neste?

- I dag har vi hatt et fellesmøte og besluttet at senteret skal kjøpe et lite stykke jord utenfor Murmansk der de eldre kan dyrke sine egne grønnsaker. Vi vil dyrke poteter, bønner og kål. Jeg foreslo å leie en traktor for å få pløyd den jomfruelige jorda, men de eldre protesterte: "Vi vil gå der alle sammen og hakke opp jorda med våre egne hender!".

Svetlana skjenker en ny kopp te. Hun vil gjerne fortelle om det prosjektet hun nå leder etter et langt liv som lærer og pedagog: Frivillighetssentralen og kampen for å gi Russlands gamle mennesker en verdig alderdom.

For to år siden kom Norsk Folkehjelp med en idé om å etablere et senter for pensjonister som virkelig sliter her i Murmansk. De var på jakt etter en som kunne lede prosjektet og de fant meg. Mange mente jeg var modig som skiftet jobb i en slik alder, men jeg likte idéen.

Jeg har alltid spurt meg: Hvorfor er gamle mennesker så fattige? De har jo jobbet hele livet sitt, i 30-45 år. Hvorfor lever de så usselt? Jo, på grunn av statens politikk. Devalueringene av rubelen i 1992 og 1998 gjorde folk fattige. Folk mistet alt de hadde spart sammen gjennom et helt liv. Først én gang og så én gang til.

Første gang klarte mannen min og jeg iallfall å få pengene våre ut av banken før det var for sent. Vi investerte dem i det vi fikk tak i, men det var ikke mye. Jeg husker at jeg kjøpte en haug med tallerkener og klær. I 1998 svant sparepengene inn til en sjettedel fra den ene dagen til den andre. Selv det folk hadde satt til side til sin egen begravelse, til kisten, selv det er borte.

Tidligere var mange sosiale goder gratis, nå må vi betale for alt. Minstepensjonen er i dag 1600 rubler, mens eksistensminimum er satt til 2600 rubler. Det er umulig å få det til å gå rundt. Hvordan folk likevel overlever er en gåte. Oppvarming er veldig dyrt, så det er en luksus de færreste har råd til. Nå i september er det varslet at husleiene vil stige til det tredobbelte. Jeg vet ikke hvordan folk skal klare det.

Fellesskapet her på frivillighetssentralen har fått mange eldre ut av elendigheten. Det er få menn som kommer hit. Gjennomsnittsalderen for menn i Russland er under 60 år. De blir sjelden pensjonister. I begynnelsen var de som kom her så sjenerte. De snakket om sykdommer og elendighet. De trengte et bedre selvbilde. Jeg fikk en frisør til å komme her gratis og klippe og ordne håret til kvinnene. Så fikk kvinnene velge seg nye, brukte klær. De rettet seg opp. Nå har vi etablert noen regler i fellesskap: Det er ikke lov å klage. Her hjelper vi hverandre. Alle som er knyttet til senteret har fått ansvar for å besøke og holde kontakt med en funksjonshemmet eldre som ikke er i stand til å komme ut og som trenger hjelp. Mange av dem er blitt nære venner. Jeg ser at de eldre har fått ny tro på livet.

Alkohol er et problem for mange, men det er ikke lov å være beruset her. Da perestrojkaen kom og folk mistet arbeidet, endte mange opp med alkoholproblemer. En dag begynte vi å telle alkoholreklamene som vises i alle interessante tv-programmer. Vi snakket om barna som sitter og ser på dette. Alkoholikerne i Russland blir yngre og yngre. Nå har de eldre på frivillighetssentralen skrevet brev til bryggeriene og bedt dem stoppe alkoholreklamene på tv med henvisning til hvilken dårlig innflytelse det har på barn og unge. Mange familier er ødelagt og barn fødes med alkoholskader. Andre barn havner på gata fordi alkoholiserte foreldre ikke klarer å ta seg av dem.

De eldre oppfatter senteret som deres hjem. De er stolte av det, de holder det fint og rent her. Vi har forelesninger og diskusjoner, vi trener og driver håndarbeid, lærer norsk og plukker sopp. Det har vi gjort i dag. Hele gjengen dro på sopptur utenfor Murmansk, men det var bær vi fant. Det har vært en god dag, vi tente bål, grillet og drakk te.

Nå har vi hatt et fellesmøte og besluttet at senteret skal kjøpe et lite stykke jord utenfor Murmansk der de eldre kan dyrke sine egne grønnsaker. Vi vil dyrke poteter, bønner og kål. Jeg foreslo å leie en traktor for å få pløyd den jomfruelige jorda, men de eldre protesterte: «Vi vil gå der alle sammen og hakke opp jorda med våre egne hender!»

Publisert i Russland-spesialutgave av AmnestyNytt 2002/4.