Retten til et verdig liv

Av Kristin Rødland Buick

- Vi ser en klar tendens til at brudd på menneskerettighetene fører til økt fattigdom i mange deler av verden. Samtidig utsettes fattige mennesker oftere for brudd på flere menneskerettigheter. Det blir en ond sirkel, sier Duncan Wilson, leder av Amnesty Internationals avdeling for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Hver dag dør tusenvis av mennesker på grunn av manglende tilgang på helsetjenester og mangel på mat, drikke og et trygt sted å bo. På verdensbasis er 840 millioner mennesker kronisk feilernært, mens over 100 millioner mennesker ikke har mulighet til å gå på skole. Men bak statistikk og samlebegrepet fattigdom skjuler det seg historier om enkeltmennesker som er blitt diskriminert, forsømt og misbrukt.

- Menneskerettighetsmiljøet har vært svært opptatt av å motarbeide ekskludering og diskriminering på bakgrunn av rase, kjønn og etnisk tilhørighet, men har ikke hittil tatt tak i fattigdomsproblematikk, sier Wilson.

Han mener det nå er en voksende anerkjennelse for at man må se på de strukturelle problemene som ligger til grunn for fattigdom og bruddene på menneskerettighetene som igjen øker fattigdommen.

Dystre mønster

Siden 2001 har Amnesty allerede produsert over 100 rapporter som avdekker brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, gjerne tett knyttet til sivile og politiske. Eksemplene er mange på at årsak og virkning fort glir over i

hverandre.

Amnestys etterforskere på Kambodsja avdekket nylig planene til det private selskapet Shukaku Ltd. om å bygge ut og gjøre om området som grenser til Boeung Kak-sjøen i hovedstaden Phnom Penh til et «behagelig handels- og servicested for nasjonale og internasjonale turister». Det innebærer å tvangsflytte mellom tre og fire tusen familier som bor i området. Familiene har ikke blitt informert om planene for området. Verken utbygger eller kambodsjanske myndigheter har iverksatt noen form for systematisk kompensasjon og de berørte har ikke fått informasjon om eventuelle planer om alternative boliger.

- Det er symptomatisk at det er fattige mennesker med liten juridisk beskyttelse som utsettes for tvangsutkastelser. Det er stor sannsynlighet for at mange av disse menneskene vil bli hjemløse og da står de med en gang i fare for å bli utsatt for en hel rekke andre brudd på menneskerettighetene, sier Wilson og tegner opp et dystert mønster.

Mønsteret av menneskerettighetsbrudd består av både brudd på såkalte positive rettigheter som rett til en verdig levestandard og negative rettigheter som frihet fra overgrep. Etter tvangsflyttingen må familiene kanskje bo i farlige omgivelser, uten fast bopel. De må bruke mye tid på å beskytte seg, noe som igjen kan gjøre det vanskelig å skjøtte et arbeid. Derfra er veien kort til ekstrem fattigdom uten tilgang på mat, rent vann og skikkelige sanitærforhold. En slik leve­standard fører fort med seg sykdom, som de høyst sannsynlig ikke vil ha mulighet til å få nødvendig medisinsk behandling for. Desperasjon kan igjen føre til småkriminalitet og vilkårlige fengslinger og overdreven maktbruk fra politi og andre myndigheter.

- Statistikken viser at det er mye hyppigere tilfeller av tortur av fattige mennesker, sier Wilson.

Udelelighet

Slum og arbeidet med å stanse tvangsutkastelser er et av fire fokusområder i Amnestys globale kampanje for bekjempelse av fattigdom som starter i 2009. Arbeid med mødrehelse, som er en forlengelse av Amnestys kampanje for å stoppe vold og diskriminering av kvinner, vil gå ut på å redusere antall kvinner som dør i forbindelse med graviditet og barsel.

Amnesty har i flere år jobbet med å holde næringslivet ansvarlig for menneskerettighetsbrudd mot egne arbeidere og lokalsamfunnet i land de opererer, samt at menneskerettighetene respekteres i alle ledd i bedriftenes næringskjede. Dette arbeidet videreføres i kampanjen med økt etterforskningsarbeid og fokus på enkeltmennesker som utsettes for overgrepene. Det fjerde fokusområdet i begynnelsen av kampanjen er arbeid med å styrke fattige menneskers rettsikkerhet og sikre at enkeltmennesker kan holde egne myndigheter ansvarlige etter å ha fått sine rettigheter krenket.

Kapasitetsbygging blir et viktig verktøy for å styrke fattiges mulighet til aktiv deltakelse og til å kunne kreve å få sine rettigheter realisert. Menneskerettighetsundervisning og samarbeid med lokale organisasjoner i felt er noen av nøklene i knippet for å gi fattige mennesker mulighet til å åpne dørene til rettslokalene.

- Hva er begrunnelsen for disse prioriteringene? Hvorfor engasjerer ikke Amnesty seg mer direkte i kampen for rett til mat og vann, i en tid da sultkatastrofer og matvarekrise er på alles lepper?

- Det er helt nødvendig at Amnesty ivaretar tanken om å jobbe med alle rettighetene. Vi må fortsette arbeidet og kompetansen Amnesty har tilegnet seg gjennom 40 år med sivile og politiske rettigheter som hovedfokus og integrere inn arbeidet med brudd relatert til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det er et helt bevisst valg at Amnesty gjennom fokusområdene jobber på vegne av mennesker som utsettes for et mønster av rettighetsbrudd fra hele spekteret av menneskerettigheter, sier Duncan Wilson til AmnestyMagasinet og legger til: - I mange tilfeller vil arbeidet nettopp berøre grunnleggende rettigheter som rett til vann og mat.

Skal stille skyldige til ansvar

Beslutningen om Amnestys utvidede mandat til å jobbe for alle rettighetene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt på det internasjonale rådsmøtet (ICM) allerede i 2001. Spørsmålet mange medlemmer og andre har reist de siste årene er imidlertid hvordan Amnesty, samvittighetsfangens høye beskytter, skal ta på seg å løse hele verdens fattigdomsproblem.

- Fattigdom er verken tilfeldig eller uunngåelig. Det er et resultat av beslutninger, handlinger og forsømmelser begått av nasjonale og lokale myndigheter, organisasjoner, bedrifter og nasjonale og internasjonale institusjoner, sier Duncan Wilson.

- Amnestys styrke er at vi har stor kompetanse på menneskerettigheter og det internasjonale systemet som skal verne om dem.

Han viser til Amnestys lange erfaring med å benytte institusjoner som lokale og nasjonale domstoler samt internasjonale overvåkingsorgan i FN som menneskerettighetsrådet, de ulike komiteene og de internasjonale domstolene. Amnesty har lang tradisjon på å avsløre overgrep mot enkeltindivid og stille overgriper til ansvar.

Kombinasjonen av dokumentasjon og handling vil være effektivt også når det gjelder fattigdomsrelaterte overgrep. Amnesty vil arbeide for at de som bryter menneskerettighetene, også de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, skal holdes ansvarlige. Det være seg stater, bedrifter eller andre aktører.

Amnesty er i en unik posisjon fordi organisasjonen er fristilt politiske og økonomiske hensyn som bistandsorganisasjoner er bundet av.

- Amnesty har en nøytral posisjon i forhold til at vi ikke yter noen tjenester direkte. Med andre ord vil ingen sensurere uttalelsene sine i samtale med Amnestys etterforskere av redsel for å miste tilgang på tjenester, fortsetter han.

Dette vil gjelde både på lokalt og internasjonale nivå. Bistandsorganisasjoner må ofte være forsiktige med å kritisere et lands myndigheter av redsel for egne ansatte i felt eller for at myndighetene skal hindre dem i å dele ut livsnødvendig nødhjelp. Amnesty står i motsetning fritt til å legge press på myndighetene og til å kritisere ulike sider i en konflikt uten at det vil få konsekvenser for Amnestys arbeid. Det at Amnesty ikke mottar statsstøtte gjør også at Amnestys seksjoner og medlemmer står friere til å kritisere egne myndigheter.

Samme referanse

- Amnesty inntar nå en veldig politisert arena, hvordan skal organisasjonen ivareta sin politisk objektive posisjon?

- Menneskerettigheter har aldri vært noe annet enn politiske. Amnestys referansepunkt vil alltid være internasjonal rett og menneskerettigheter, derfor vil ikke arbeidet med fattigdomsproblematikk gjøre Amnesty mer politisk enn tidligere. Maktpersoner og institusjoner har alltid brukt både sivile, politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til å oppnå politiske mål. Det å skille mellom de ulike rettighetene er et utdatert syn. Vi er på nøytral grunn uansett.

Wilson mener at Amnestys økende internasjonale tilstedeværelse styrker gjennomslagskraften for aksjonene. Globaliseringen av verden gjør at mange menneskerettighetsbrudd blir tilsvarende komplekse, ofte med flere aktører involvert. Den ansvarlige kan være i et annet land enn overgrepet finner sted. Amnesty er en global organisasjon og er derfor ideelt stilt til å effektivt aksjonere på dagens brudd på menneskerettighetene.

Etterforskere kan dokumentere overgrep mot enkeltpersoner i felt, utført av transnasjonale selskap og lobbyister og aktivister kan legge press på moderselskapet i det landet det har hovedkontor. Amnesty i Norge kan utfordre norske myndigheter på menneskerettighetsdimensjonen i norske utviklingsprosjekt. Norske aktivister kan utfordre egne myndigheter på i hvilken grad de egentlig oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser i prosjekt som iverksettes gjennom økonomiske institusjoner som Verdens­banken og Verdens handelsorganisasjon. Det samme kan Amnestyseksjoner i 50 land spredt over hele verden gjøre.

- Blant Amnestys største styrker er at vi består av 2,2 millioner mennesker over hele verden som kan stille seg bak Amnestys krav, sier han.

Hva?

Amnesty skal i hovedsak fokusere på sammenhengen mellom fattigdom og menneskerettigheter på fire områder:

• Mødrehelse - redusere antall kvinner som dør i forbindelse med graviditet og barsel
• Bolig - forhindre tvangsutkastelser og slum
• Ansvarliggjøre næringslivet - sikre at bedrifters aktivitet verken direkte eller indirekte fører til menneskerettighetsbrudd.
• Styrke fattiges rettssikkerhet - sikre at enkeltmennesker kan holde egne myndigheter ansvarlige etter å ha fått sine rettigheter krenket.

Hvordan?

Amnesty skal iverksette arbeidet ved hjelp av:

• Kapasitetsbygging - styrke fattiges mulighet til aktiv deltakelse og til å kunne kreve å få sine rettigheter realisert.
• Tilgjengelighet - sikre at alle menne­sker har lik tilgang på alle rettighetene.
• Ansvarliggjøring - holde de som bryter menneskerettighetene ansvarlige, inkludert stater, bedrifter og andre institusjoner.

Ønsker Amnesty velkommen

_{Anna MacDonald, ­kampanjeleder i den ­britiskbaserte utviklingsorganisasjonen Oxfam. © KR Buick}

Anna MacDonald, kampanjeleder i den britiskbaserte utviklingsorganisasjonen Oxfam, er svært positiv til Amnestys dreining mot å også arbeide for fattigdomsrelaterte menneskerettighetsbrudd.

- Både Amnesty og Oxfam beveger seg mot hverandres felt, men kan tilføye ulike element til kampen mot fattigdom og for menneskeverd, sier hun.

I 2004 gikk både Oxfam og Amnesty og en del andre organisasjoner sammen for å regulere den illegale våpenhandelen. Både Oxfam og Amnesty ser på illegal våpenhandel som en katalysator for overgrep og forverring av fattigdom. McDonald er sentral på Oxfams side i ControlArms-kampanjen.

- Det er utrolig spennende å jobbe sammen med Amnesty som på kort tid kan mobilisere så mange medlemmer. Et lobbybrev er mye mer effektivt når over en million mennesker står bak, sier hun og henviser til arbeidet med å få til en internasjonal, bindende juridisk våpenhandelsavtale.

Anna McDonald trekker også frem fordelen ved å kunne heve stemmen når utviklingsorganisasjonene ikke kan gjøre det av redsel for å utsette ansatte eller mottakere av nødhjelpen for fare. Samtidig kan Oxfam gi Amnesty viktig informasjon som Amnestys etterforskere ikke ellers har tilgang på, fordi de er utestengt av landet.

Hun mener også at Amnesty kan gi vekt til nye argument.

- Når Oxfam sier noe om fattigdomsproblematikk gir det saken tyngde. Når Amnesty sier noe om menneskerettigheter, har det samme effekt.

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/3.