Rasisme undergraver menneskerettighetene

Av Ellen Stokland

Der det finnes rasisme vil det alltid finnes brudd på menneskerettighetene. Rasisme fratar systematisk bestemte grupper mennesker full adgang til sine rettigheter, rasisme undergraver menneskerettighetenes universelle karakter som fastsetter at mennesker ikke skal forskjellsbehandles på bakgrunn av rase, hudfarge, nasjonalitet, etnisk opprinnelse, kjønn, språk eller religion.

De fleste stater har forpliktet seg til aktivt å bekjempe rasisme ved å ratifisere FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Like fullt er rasisme et alvorlig problem i alle land og på alle nivåer i samfunnet. Og til tross for at lovverket mange steder eksplisitt forbyr rasisme, viser det seg ofte at det samme lovverket brukes på en systematisk diskriminerende måte.

Kollektiv skyld

Rasisme legitimerer overgrep mot en hel gruppe. Den definerer gruppen som mindreverdig, og plasserer en kollektiv skyld og ansvar for kriminalitet, vold og andre samfunnsproblemer hos gruppen. Slik skapes en aksept for at gruppen må tvinges til å oppføre seg i tråd med det som folk flest mener er riktig.

Barbosa Elobé tilhørte Bubi-stammen som holder til på øya Bioko i det vestafrikanske landet Ekvatorial-Guinea. I 1998 ble han i likhet med hundrevis av andre bubier arrestert og torturert, ganske enkelt fordi han var bubi. Myndighetene i landet iverksatte en heksejakt på bubier etter angrep på noen militærkaserner på Bioko. Terrorveldet varte i flere uker. Minst seks mennesker ble drept, hundrevis ble trakassert, slått og ranet, kvinner ble voldtatt i hjemmene sine og slektninger til etterlyste personer ble tatt som gisler. Under den militære rettssaken som fulgte, ble 15 bubier dømt til døden mens 70 fikk straffer på mellom seks og 26 års fengsel. Fangene var trolig blitt tvunget til å tilstå under tortur, og en Amnesty-delegasjon som var til stede under rettssaken så tydelige tegn på mishandling. Flere av de tiltalte hadde brukne ben og minst ti hadde fått deler av øret skåret av.

Under fengselsoppholdet ble Barbosa Elobé så alvorlig mishandlet at han fikk infeksjoner og koldbrann i føttene. Han ble helt gal, forteller en av de andre fangene som satt fengslet sammen med ham. - Han spiste sin egen dritt og visste ikke hva han gjorde. Elobé døde i fengselet.

Rasisme legger til rette for mishandling og tortur, fordi rasistisk ideologi ikke beskriver ofrene som mennesker, men som objekter som kan bli behandlet umenneskelig. Den samme manglende respekt for liv og menneskeverd gjenkjennes i overdreven maktbruk fra politiet mot marginaliserte grupper, i tillegg er terskelen klart lavere for når makt tas i bruk overfor grupper som er utsatt for rasisme. Til tross for klare mønstre, svært ofte avvises beskyldninger om rasisme mot politi og andre med at brutal behandling ikke har et rasistisk motiv. Men det er ikke intensjonen som ligger bak en handling som avgjør om den er rasistisk, det er konsekvensen handlingen får for offeret som er av betydning. Da taler statistikker - der de finnes sitt tydelige språk.

Strengere straff for minoriteter

Det er statens ansvar å beskytte mot rasisme, men til tross for at lovverket i mange land eksplisitt uttrykker at rasisme er uakseptabelt, gjenspeiler lovanvendelsen ofte de samme rasistiske holdningene som gjelder i samfunnet for øvrig. Diskriminerte grupper blir oftere utsatt for hardhendt behandling, de blir oftere kontrollert av politiet og satt i vilkårlig arrest. Etniske minoriteter idømmes også strengere straffer enn hvite for samme forbrytelse, samtidig som mye tyder på at kriminelle handlinger mot hvite etterforskes grundigere og straffes strengere enn samme type kriminalitet begått mot svarte og andre minoriteter.

I USA dømmes svarte drapsmenn oftere til døden enn hvite som har begått tilsvarende forbrytelse, og risikoen for å bli dømt til døden 11 ganger høyere for svarte som har drept hvite, enn vice versa. Det begås omtrent like mange drap mot hvite som mot svarte i USA, men av alle som ble henrettet i perioden 1977-2001, var 80 prosent dømt for drap på en hvit person. I narkotikasaker dømmes svarte ungdommer 48 ganger oftere til fengselsstraff enn hvite ungdommer.

Skyldig til det motsatte er bevist

Politiet lar stadig oftere rase være avgjørende både for hva som oppfattes som mistenkelig og for hvem som oppfattes som farlig, konkluderte en rapport om politiets oppførsel i USA i 1993. Den samme typen mistenkeliggjøring og påfølgende trakassering opplever de aller fleste diskriminerte grupper. Rettsprinsippet om at tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist snus på hodet. Er du svart, araber, etnisk albaner, romani, tilhører en urbefolkning eller en annen marginalisert gruppe i samfunnet, så er du antatt skyldig.

29. april 2000 ble den 16 år gamle romanigutten Tsvetalin arrestert i den bulgarske byen Vidin, mistenkt for tyveri. På politistasjonen ble han stengt inne på et rom, og en politimann gikk løs på ham og mishandlet ham på det groveste. Han sparket og slo meg til jeg besvimte, fortalte Tsvetalin etterpå. Det neste jeg husker er at jeg våknet opp av en uutholdelig smerte, da hadde politiet satt fyr på kroppen min.

Tsvetalin ble påført tredjegrads forbrenning på 15 prosent av kroppen og trengte hudtransplantasjoner flere steder, men det var først etter at en lokal journalist og den frivillige organisasjonen Drom offentliggjorde mishandlingen at det ble igangsatt etterforskning. Politiet hevder at 16-åringen satte fyr på seg selv, men politiets forklaringer er motstridende og bevis for politiets påstander har forsvunnet på mystisk vis.

Et samfunn som ikke tar rasisme på alvor, som bortforklarer og dekker over overgrep mot bestemte deler av befolkningen og aksepterer at visse grupper blir gjort til syndebukker for generelle samfunnsproblemer; et samfunn som samtidig straffer Ali strengere enn det straffer Per for samme forbrytelse; et slikt samfunn er et urettferdig samfunn og et samfunn som reder grunnen for konflikt og alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Hva er egentlig rasisme?

Selv om rasebegrepet for lengst forkastet av biologien, like fullt er troen på at menneskene er inndelt i forskjellige raser høyst levende fremdeles. Men rase er en sosiologisk og politisk konstruksjon som tar utgangspunkt i fysiske karakteristikker ved forskjellige menneskegrupper, som for eksempel hudfarge, øyenfasong eller hårtype. Rasekategoriene er tilfeldige, de endres stadig og utnyttes ofte av dominerende grupper for å oppnå politisk makt og legitimitet. Man hevder at egenskaper ved egen kultur og væremåte er "riktigere" og dermed overlegen andre gruppers væremåte. En konsekvens av rasisme er at en del negative egenskaper som kriminalitet, vold, løgnaktighet, lav intelligens, kvinnediskriminering og urenslighet oppfattes som felles for hele gruppen.

Eksempelvis har en utbredt oppfatning av at romanifolket er et "kjeltringfolk" som stjeler og forsøple, medført at gruppen diskrimineres og marginaliseres stort sett hvor de kommer. Denne diskrimineringen stenger romanifolket ute fra arbeidsmarkedet, mange lever i dyp fattigdom, og dermed tyr flere til kriminalitet for å overleve. Kriminalitet er ikke en egenskap ved romanifolket " eller noen andre etniske grupper men er blant annet en konsekvens av den rasistiske diskrimineringen av folkegruppen som nekter dem full adgang til deres rettigheter.

FN krever reell etnisk likestilling

FNs rasediskrimineringskonvensjon ble enstemmig vedtatt i FN i 1965 og stadfester ikke bare at rasisme er uakseptabelt, den pålegger alle stater som ratifiserer konvensjonen å bekjempe rasismen aktivt og etablere reell etnisk likestilling. Amnestys arbeid mot rasisme har sitt utgangspunkt i denne og alle de andre menneskerettighetskonvensjonene og oppfordrer alle stater særlig til å ratifisere Rasediskrimineringskonvensjonen. Også FNs konvensjon om beskyttelse av rettighetene til fremmedarbeidere og deres familiemedlemmer (Migrasjonskonvensjonen) er spesielt rettet mot å beskytte mot rasisme, og Norge er blant de land som ennå ikke har ratifisert denne konvensjonen [ES1].

Publisert i AmnestyNytt 2001/3