Rasediskriminerende ytringer: Norsk rett på kollisjonskurs med folkeretten

Av Frode Elgesem, advokat i Advokatfirmaet Hjort DA

Sjølie-dommen vakte betydelig debatt da den ble avsagt av Høyesterett i plenum den 17. desember 2002. Bakgrunnen var følgende: Nynazisten og Boot Boys-lederen Terje Sjølie ble dømt av lagmannsretten for overtredelse av straffeloven § 135 a for de rasediskriminerende ytringer han hadde fremsatt under markeringen av Rudolf Hess’ dødsdag den 19. august 2000.

Det var ca 30 personer som deltok i markeringen på Askim torg. De bar alle semi-unifomer. Mange var maskert og noen bar norske flagg og sør-statsflagg, noe som understreket markeringens klart truende og rasistiske budskap. I sin tale til gruppen uttalte Terje Sjølie blant annet:

«Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.»

Og videre:

«Vår kjære fører, Adolf Hitler og Rudolf Hess satt i fengsel for det de trodde på, vi skal ikke vike fra deres prinsipper og heltemodige innsats, tvert imot skal vi følge i deres fotspor og kjempe for det vi tror på, nemlig et Norge bygget på nasjonalsosialismen!!»

Markeringen ble avsluttet med ett minutts stillhet for å minne Rudolf Hess og deretter ropte gruppen gjentatte «sieg heil» og gjorde nazi-hilsen.

I Høyesterett ble lagmannsrettens dom omgjort og Terje Sjølie ble frifunnet fordi hans ytringer måtte anses å ligge innenfor ytringsfriheten.

Spørsmålet som må stilles er om norsk rett etter Sjølie-dommen i Høyesterett tillater rasediskriminering i strid med våre internasjonale forpliktelser, jf. særlig art. 4 i FN-konvensjonen av 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminiering (RDK).

Sjølie-dommen i strid med folkeretten

Dommen og det manglende vern den medfører for utsatte grupper er gjort til gjenstand for individuelle klager til FN’s rasediskrimineringskomité (RDKom) fra de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim, samfunnenes ledere, Antirasistisk senter og dets leder. Klagene er støttet av Senter mot etnisk diskriminering og undertegnede opptrer som advokat for klagerne i saken for RDKom. Saken er for tiden under behandling i RDKom, som først vil behandle spørsmålet om klagerne har klagerett. Dette vil ventelig bli avgjort under RDKoms sesjon i august i år. Dersom saken tas opp til behandling vil RDKom deretter behandle spørsmålet om den beskyttelse som norsk rett gir, tilfredsstiller konvensjonens krav.

Vår påstand er at Høyesteretts dom i Sjølie-saken utvanner det vern som straffeloven § 135a skulle gi mot rasediskriminering og at norsk rett er på kollisjonskurs med folkeretten. Dette synspunktet har nylig fått solid støtte i den tredje rapporten om Norge som ble avgitt av Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) av 27. juni 2003 (offentliggjort 27. januar 2004). I rapporten heter det blant annet:

«...ECRI considers that the Norwegian legislation, as it currently stands and is interpreted, does not provide individuals with adequate protection against racist expression. In ECRI’s opinion, this has become particularly apparent following the Supreme Court’s judgment of 17. December 2002,... ECRI deeply regrets that statements such as those uttered in the circumstances and in the case in question may go unpunished.»

Spredning av ideer om rasehat er straffbart

Vi retter så fokus mot kravene til nasjonal rett som finnes i RDK art. 4. Denne bestemmelsen krever at fire ulike former for ytringer og handlinger skal være straffbare i de statene som har sluttet seg til konvensjonen, herunder Norge:

1. Spredning av ideer om rasemessig overlegenhet eller rasehat.

2. Oppfordring til rasehat.

3. Voldshandlinger mot enhver rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse.

4. Oppfordring til slike handlinger.

Mange land har vist til at konvensjonen understreker at garantiene skal anvendes med tilbørlig hensyn («due regard») til andre rettigheter, blant annet ytringsfriheten. Dette har ført til at man ofte opplever at stater bygger den oppfatning at art. 4 kan tolkes innskrenkende slik at det for eksempel likevel ikke er en plikt til å gjøre ytringer i gruppe 1 ovenfor, straffbare. RDK har ved flere anledninger - både i generelle anbefalinger og i kommentarer fra RDKom til Norge i forbindelse med behandlingen av landrapportene - gjort det helt klart at art. 4 skal tas på ordet og at det er fullt ut i samsvar med ytringsfriheten å forby spredning av oppfatninger om raseoverlegenhet eller rasehat.

Høyesterett tar feil

Her er det Høyesterett begår sin første feil - i alle fall sett fra RDKs ståsted. Høyesterett nevner ikke RDKs mange uttalelser om tolkingen av art. 4. I stedet viser Høyesterett til Holgersenutvalget (NOU 2002:12) og den utredning som advokat Kyrre Eggen har gjort for dette utvalget. Under henvisning til statspraksis og «due regard»-klausulen kommer Høyesterett til at staten ikke er forpliktet til å kriminalisere ytringer som gir uttrykk for rasemessig overlegenhet. I tråd med Høyesteretts uttalelser i Kjuus-dommen bygger Høyesterett på at det bare er ytringer av kvalifisert krenkende karakter som rammes av straffeloven § 135a. Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser er typiske eksempler. I tillegg rammes utsagn som innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd. Her trekker altså Høyesterett for snevre rammer for vernet - RDK krever noe mer.

I forlengelsen av dette begår Høyesterett ytterligere en feil - forutsatt at det er RDKs krav som står i fokus. Retten gir nemlig uttrykk for at dersom man reagerte med straff mot slike ytringer som Terje Sjølie hadde kommet med, så ville man i realiteten forby nazistiske organisasjoner. Dette ville - sier Høyesterett - være å gå for langt. Også på dette punkt har RDK vært helt klar i sine generelle anbefalinger og (flere ganger) i kommentarer til Norge i forbindelse med behandlingen av landrapportene; Organisasjoner som fremmer eller oppfordrer til diskriminering skal forbys og medlemskap i slike organisasjoner skal være straffbart. Også på dette punkt trekker Høyesterett for snevre rammer for vernet - også her krever RDK noe mer.

Flertallet i Høyesterett tolker dessuten Terje Sjølies utsagn på en måte som ytterligere reduserer vernet i norsk rett mot rasediskriminerende ytringer. Påtalemyndigheten anførte med styrke at Terje Sjølies utsagn måtte forstås slik at han i det minste ga sin tilslutning til masseutryddelsen av jødene under siste verdenskrig. Flertallet i Høyesterett var av ulike årsaker ikke enig i dette. Et kjernepunkt var at man ikke ville tolke inn i hans utsagn et meningsinnhold som ikke var uttrykkelig uttalt. Flertallet mente at utsagnene om jødene for så vidt var sterkt nedsettende og krenkende, men ikke så kvalifisert krenkende at de var straffbare. På grunnlag av sin ordlydsfortolkning kom flertallet til at det ikke var fremsatt trusler eller «gitt anvisning på konkretet tiltak».

Dette gir jo for det første et signal om at listen ligger meget høyt, og understreker at det er et betydelig gap mellom de krav som settes etter RDK art. 4 og den beskyttelse som faktisk gis i norsk rett. For det andre gir det et signal om at det åpnes for nazistisk retorikk med hylling av blant annet Adolf Hitlers «prinsipper og heltmodige innsats», så lenge man ikke konkret og uttrykkelig gir sin tilslutning til den jødeutryddelse som var en sentral del av denne «innsatsen». På dette punkt har mindretallet et mer realistisk syn på tingene. De tar utgangspunkt i hvorledes den alminnelige tilhører måtte oppfatte det som ble sagt. Mindretallet legger til grunn at tilhørerne i det minste hadde elementære kunnskaper om Hitlers og nazistenes syn på jødene og om den jødeutryddelse som fant sted. I lys av dette uttaler mindretallet at Terje Sjølies uttalelser måtte oppfattes som en godkjennelse og tilslutning til de massive overgrep som jødene ble utsatt for i vår nære historiske fortid. Dette er det lett å slutte seg til.

Etter mitt skjønn er det liten tvil om at norsk rett ikke oppfyller de krav som RDK setter til vern mot rasediskriminerende ytringer. Dette er alvorlig for dem som lever i frykt for å bli offer for rasismens mange utslag. Det er alvorlig fordi hensikten med å straffe et vidt spekter av rasediskriminerende ytringer nettopp er å ramme ondet ved roten. De internasjonale konvensjonene bygger på at det kan være sammenhenger mellom nazistisk retorikk og alvorlige rasistisk motiverte voldshandlinger. Benjamin Hermansens drapsmenn var tilhørere på Askim torg.

Publisert i AmnestyNytt 2004/2