Prøven står i mars, Norge

Av Ina Tin

I mars måned skal Norge lede Sikkerhetsrådets arbeid. Da har vårt land mulighet til å sette sitt preg på arbeidet for fred og sikkerhet i verden.

Hva vil Norge?

Norske myndigheter satset store summer i en omfattende kampanje for å få den norske stemmen inn i det maktfulle FN-organet. Som uavhengig stat og erfaren fredsmekler skulle Norge bidra brobyggende til Sikkerhetsrådets arbeid. Det var argumentet Norge markedsførte i sin kampanje.

11. september 2001 fikk arbeidet i Sikkerhetsrådet en ny dimensjon. FNs generalforsamling ga kort tid etter Sikkerhetsrådet en sentral oppgave, nemlig å påse at alle stater retter sin lovgivning og sin politikk inn på bekjempelse av ’terrorisme’.

At FN ved samme anledning unnlot å gi begrepet ’terrorisme’ en klar og avgrenset definisjon, bunnet i at alle FNs 189 stater, med ulike politiske agendaer, ikke kunne komme til enighet om nettopp hva ’terrorisme’ er. Den ’terrorismen’ som verden nå har pålagt seg selv å bekjempe, kan derfor være asylsøkere i Sverige, muslimske minoriteter i Kina, palestinere i Israel, journalister i Zimbabwe – eller uromakere under demonstrasjoner i Norge. For selv i Norge diskuteres i disse dager et forslag til antiterrorlov – pålagt av FN – som ikke er vanntett for misbruk.

Kampen mot ’terrorisme’ er i gang. Vår alles sikkerhet er målet. Men det er kampen selv, slik den nå føres, som setter vår alles sikkerhet på spill.

"Det må være klart at man ikke kan kjøpslå mellom en effektiv kamp mot terrorisme og beskyttelse av menneskerettighetene". Det sa Kofi Annan til Sikkerhetsrådet i januar da rådet begynte å vurdere de lovendringer og andre tiltak FN-statene har iverksatt etter 11. september. I motsetning til Kofi Annan, var det norske innlegget i Sikkerhetsrådet blottet for referanse til menneskerettighetene, og uten kritiske merknader til den kampen mot ’terrorisme’ som finner sted.

Hvis det skal gi mening at Norge kjempet seg til et sete i rådet, er det i mars det gjelder.

Amnesty ber Norge bruke presidentskapet i Sikkerhetsrådet til å understreke at lover og tiltak mot ’terrorisme’ ikke må stride mot menneskerettighetene. Rettighetene i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter skal gjelde for alle til enhver tid. Konvensjonen slår klart fast at sikkerhets- eller unntakslover ikke kan begrense retten til liv, retten til ikke å bli torturert, ytringsfrihet, forbudet mot straffelover med tilbakevirkende kraft, og retten til å bli anerkjent som rettssubjekt. I mange land er det nettopp slike rettigheter som nå brytes.

Norge bør understreke at antiterrorlover må være i tråd med prinsippet om ikke-diskriminering. Nye amerikanske og britiske lover strider mot dette prinsippet fordi de åpner for fengsling og deportasjon av visse grupper av asylsøkere uten at de gis mulighet til å få en rettslig prøving av fengslingsgrunnlaget. Retten til en åpen og rettferdig rettergang er et grunnleggende prinsipp i internasjonal rett som nå undermineres. Også her må Norge være tydelig og prinsipiell.

Kjære Bondevik, kjære Petersen. I mars består dere bare prøven hvis Norge legger bak seg det stille diplomati og leverer et klart forsvar for menneskerettighetene.

Ina Tin, redaktør

Leder, publisert i AmnestyNytt 2002/1