Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter: Retten til et godt liv - vårt nye mål

Av Anita Vardøy og Ingrid Skjølaas

Amnesty arbeider for en verden der enhver nyter godt av alle rettighetene i verdenserklæringen om menneskerettighetene, og har i det nye årtusen tatt mål av seg til også å aksjonere for å stoppe alvorlige brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men hva består egentlig disse rettighetene i? Og er det mulig å holde statene ansvarlig for brudd på dem?

Verdenserklæringen slik den ble vedtatt av FN i 1948, erkjenner udeleligheten og avhengigheten mellom de sivile og politiske rettighetene (SP) på den ene siden og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene (ØSK) på den andre. Likevel er disse rettighetene delt inn i to hovedkategorier, og frem til verdensmøtet i Dakar 2001 har Amnesty konsentrert seg om SP. Omtrent like mange land har ratifisert FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. I nyere menneskerettighetskonvensjoner, som blant annet barnekonvensjonen, er begge typer rettigheter inkludert.

Levekår

ØSK består av tre typer rettigheter som har nær sammenheng med hverandre. Økonomiske rettigheter omfatter blant annet retten til arbeid, rettferdige og gode arbeidsvilkår, sosial sikkerhet og rett til sosiale ytelser.

De sosiale rettighetene går ut på at alle mennesker har rett til en tilfredsstillende levestandard, herunder mat, klær og bolig, samt til stadig forbedring av sine leveforhold. Det stilles også krav til helsestandard, utdanning, vern og bistand til familien.

Kulturelle rettigheter kalles ofte minoritetsrettigheter, og gjelder for eksempel deltakelse i det kulturelle liv, rett til å nyte godt av vitenskapens fremskritt, beskyttelse av opphavsrettigheter, patent på levende organismer og den kollektive retten til selvbestemmelse.

Retten til utdanning viser hvordan alle de tre rettighetstypene må ses i sammenheng. Utdanning er et redskap for kreativ deltagelse i samfunns- og kulturliv. Samtidig er det i økende grad viktig både i eiendomssammenheng, arbeid og for å benytte sosiale ytelser på en optimal måte med tanke på å sikre en tilfredsstillende levestandard.

Kontroversielt

Selv om de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er vedtatt i internasjonale traktater på lik linje med sivile og politiske rettigheter, har de ofte vært sett på som langt mer kontroversielle og vanskeligere å gjennomføre. Blant annet hevdes det at ØSK er for vage til at det kan utledes konkrete rettigheter som kan etterprøves av en domstol. Hva er «tilfredsstillende levestandard»? Og hva er «den høyest oppnåelige helsestandard»?

Andre rettigheter er mer konkret utformet. Full oppnåelse av retten til undervisning forutsetter tvungen og kostnadsfri grunnskoleundervisning for alle. Men ØSK-konvensjonen krever progressiv realisering, det vil si at partene forplikter seg til gradvis å gjennomføre rettighetene, og da særlig gjennom lovgivning. En stat som blir beskyldt for å krenke retten til undervisning, kan derfor lett komme til å hevde at tilstrekkelige ressurser foreløpig ikke er til stede for full realisering, men at man vil forsøke å oppnå dette på sikt.

En annen innvending mot ØSK er at de er kostbare. Dette argumentet har to sider. For det første blir det trukket fram at beslutninger om i hvilken grad ØSK skal ytes av fellesskapet gjelder fordeling av velferdsgoder. Dette er et politisk tema og prioriteringer må gjøres av institusjoner som er konstitusjonelt og politisk ansvarlige og ikke av uavhengige dommere. Kort sagt - det er Stortinget og ikke domstolene som skal bestemme størrelsen på for eksempel sykehusbudsjettene.

Kostnadene kan også gjøre rettighetene vanskelige å oppfylle. Et eksempel fra Sør-Afrika kan illustrere. Landet har implementert ØSK i sin grunnlov, herunder retten til helsetjenester. I 1997 gikk den uhelbredelig syke Thiagraj Soobramoney til sak mot myndighetene fordi han ble nektet behandling som kunne forlenge livet hans. Sykehuset manglet ressurser og valgte kun å gi pasienter som kunne kureres av den type behandling Soobramoney trengte. Domstolen aksepterte sykehusets argumentasjon i dette tilfellet. Soobramoney tapte og døde kort tid senere.

Minimumsstandarder

Men å avvise ØSK i sin helhet på grunnlag av de høye kostnadene blir likevel for enkelt. Manglende ressurser er uten tvil et reelt problem, men det er fullt mulig å nyansere statenes forpliktelser slik at de kan stilles til ansvar. Det er gradsforskjeller på å respektere, beskytte og aktivt oppfylle menneskerettighetene. Plikten til å respektere kan bety at en stat har plikt til å avstå fra inngrep som undergraver menneskers muligheter til selv å sikre en tilfredsstillende levestandard. Ekspropriasjon av eiendom uten kompensasjon kan innebære brudd på en slik plikt. Bevisst ødeleggelse av avlinger eller boliger som ledd i bekjempelse av opposisjonelle er et annet eksempel. Dette er minstestandarder som i liten grad avhenger av tilgjengelige ressurser. Videre må det forutsettes at statene gir den enkelte beskyttelse mot lignende inngrep fra private aktører.

Aktiv oppfyllelse av ØSK kan være svært ressurskrevende, men ikke alltid. Å sikre opplæring for kvinner i fattige samfunn slik at de bedre kan ta vare på seg selv og barna sine, er ikke spesielt kostbart. Dette kan dreie seg om helse, hygiene eller kosthold. Plikt til å gripe inn med bistand i nødsituasjoner burde heller ikke være en for stor byrde å pålegge noen stat, selv om nivået på hjelpen kan måtte bero på landets økonomiske situasjon. Her kan det også være aktuelt å hevde at andre stater også har plikt til å hjelpe, for eksempel for å unngå en sultkatastrofe.

I praksis

ØSK-konvensjonen har et overvåkningssystem som pålegger statene å rapportere til en FN-komité om hvilke tiltak som er iverksatt for å oppfylle forpliktelsene og disses framgang. Komiteen har utarbeidet detaljerte retningslinjer som definerer når en rettighet kan anses for oppfylt. For eksempel anses retten til mat å være oppfylt når alle mennesker til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok trygg mat for et fullgodt kosthold og som danner grunnlag for et aktivt liv med god helse.

Det finnes foreløpig ingen klageadgang for stater eller individer, men det arbeides med en tilleggsprotokoll som skal sikre dette. Hvis et klageinstitutt kommer på plass, vil dette kunne bidra ytterligere til å fastlegge innholdet i de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene.

Slik presisering skjer også gjennom statenes implementering i nasjonal rett og gjennom nasjonal domstolspraksis. Soobramoney-saken som er nevnt ovenfor, er et eksempel på at domstolen avgrenset disse rettighetene. Men det finnes også eksempler på det motsatte:

I 1998 bygde en gruppe fattige boligløse ulovlige hus i byen Western Cape i Sør-Afrika. Året etter fjernet myndighetene den ulovlige bosettingen med makt, hvorpå beboerne gikk til domstolene med krav om midlertidig husly og en løsning på boligproblemet. Domstolen ga dem medhold og krevde at myndighetene iverksatte tiltak for å forbedre situasjonen til de boligløse. Samtidig understreket den at dommen ikke kan forstås slik at er lovlig å okkupere private landområder for å tvinge fram en prioritering av bestemte grupper i offentlige boligprogrammer.

Statene bidrar også til anerkjennelse og fremme av de ulike rettighetene utenfor rettssystemet. Norge har klart erkjent at retten til mat gjelder i alle land, og at norsk politikk må være åpen for å sikre denne rettigheten også for andre.

Udelelig

Målet om frihet, likhet og integritet for alle mennesker kan ikke nås uten at alle menneskerettigheter oppfylles. De er gjensidig avhengige og understøtter hverandre. Ofte er brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter nært knyttet til grove brudd på sivile og politiske rettigheter, som Amnesty har kjempet mot siden opprettelsen på 1960-tallet. Amnesty har derfor tatt en viktig utfordring med nå å inkludere alle menneskerettighetene på lik linje i sitt arbeid. Det kan være vanskeligere å konstatere direkte brudd på økonomiske, sosial og kulturelle rettigheter, men enkelte konkrete forpliktelser kan statene klart stilles til ansvar for. Og Amnesty vil sørge for at de aldri får anledning til å glemme det.

Ingrid Skjølaas er styremedlem i AI Norge og medlem i AI Norges juristgruppe

Anita Vardøy er medlem i AI Norges juristgruppe

Publisert i AmnestyNytt 2003/1.