Norge: Voldtatt og henlagt - Uten rett i norsk rett

Av Patricia Kaatee og Ina Tin

Han slår fast at statistikken viser at sjansen for domfellelse i en voldtektssak er liten. Eriksen viser til at bevisbildet er vanskelig og at beviskravene for straffeskyld er meget strenge: Enhver rimelig tvil skal komme mistenkte til gode.

- Det har som konsekvens at de færreste gjerningsmenn blir domfelt. De kan med stor sikkerhet påregne at overgrepene ikke får følger, sier Morten Eriksen

Førstestatsadvokaten mener det store flertall voldtektsofre ikke har noen mulighet for å bli trodd i rettsapparatet.

- Voldtektssakene viser hvor vanskelig fordelingen av rett og rettferdighet mellom anmelder og anmeldte er. Ingen kan ennå se løsninger som yter rettferdighet til alle, men det forundrer at det er så vanskelig å erkjenne at det foreligger sterke og motstridende menneskerettslige beskyttelsesbehov på begge sider.

Ofrenes rett?

Eriksen refererer til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som fastslår i artikkel 3 at «ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

- Voldtekt hører med blant de groveste og mest nedverdigende krenkelser et menneske kan utsettes for, og faller klart inn under denne klassifikasjonen. Til tross for dette er voldtektsofrenes stilling menneskerettslig sett meget fortvilet. Voldtektsofrene har i dag i praksis ikke noen reell menneskerettslig beskyttelse, og få prosessuelle rettigheter av betydning, sier han.

Førstestatsadvokaten mener man må verne om prinsippet om at enhver er uskyldig inntil det er avsagt rettskraftig dom.

- Men uskyldspresumsjonen som tilsier at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes er bra for de ti skyldige som går fri, men hva med de ti ofrene? Selv om 80 prosent av anmeldte voldtekter henlegges etter bevisets stilling, er det vel ingen som på alvor tror at åtte av ti kvinner som går til anmeldelse lyver på seg en voldtekt for å hevne seg eller skade en mann. Til det er konsekvensene av å gå til anmeldelse for mange og ubehagelige.

Eriksen spør om vi av hensyn til gjerningsmannen skal definere overgrepene bort som ikke-eksisterende og fornekte krenkelsen. Eller om vi likevel skal erkjenne krenkelsen og gi ofrene selvstendige rettigheter som virker forebyggende, reparativt eller på andre måter.

- Skal ofrene i det hele tatt ha noen håndhevbare rettigheter, og i tilfelle hvilke, spør førstestatsadvokat Morten Eriksen.

Tiltalte står sterkest

Hans bekymring for voldtektsofrenes rettssikkerhet deler han med flere.

Bistandsadvokat Inger Lise Sætren mener at et rettssystem som får et voldtektsoffer til å føle seg dobbelt voldtatt ikke har en berettigelse.

Hun mener strafferettsystemets berettigelse må være å gi offeret oppreisning.

- Men i dag er det slik at nesten enhver som begår en voldtekt går fri, slår Sætren fast.

Også forsvarsadvokat Jon Christian Elden mener at rettssikkerheten til voldtatte kvinner ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Elden har bred erfaring som forsvarer for mistenkte voldtektsmenn og han har ført saker for voldtektsofre til Den europeiske menneskerettighetdomstol etter frifinnelser i de norske rettsinstansene. Men også domstolen i Strasbourg bekreftet bildet av at den tiltaltes rettssikkerhet står sterkest ved at den avviste å behandle sakene.

- Man kan ikke bruke strafferettsapparatet som et virkemiddel til å få flere voldtektsmenn dømt gjennom å senke bevisterskelen i slike saker. Det vil også Amnesty reagere på. Du kan ikke dømme en overgriper ved sannsynlighet i noe sivilisert rettssystem.

Elden mener likevel at man kan få større grad av domfellelse hvis man sørger for å få raske anmeldelser og sørger for å sikre bevis. Utover det må man bruke andre virkemidler enn strafferetten, mener han.

Vitne eller part

Anne Robberstad, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, argumenterer i sin utredning «Kontradiksjon og verdighet» for å gi voldsofferet flere rettigheter enn det vedkommende i dag har som vitne i sin egen sak.

- Det er myndighetene som fører saken for en voldtatt kvinne, ikke for å ivareta kvinnen og sikre henne oppreisning, men for å ivareta samfunnets behov for å straffe. Å bli behandlet med verdighet i prosessen kan i visse tilfeller vise seg å være viktigere for kvinnen enn selve utfallet av rettssaken, sier hun.

- Behovet for å få saksforholdet klarlagt og belyst på best mulig måte tilsier også at et voldsoffer bør ha fulle partsrettigheter slik som rett til dokumentinnsyn, rett til å føre bevis og rett til å prosedere både om skyldspørsmålet og om straffespørsmålet, hevder Robberstad.

Bistandsadvokat Inger Lise Sætren opplever at mange voldsofre er oppgitt over den passiviteten påtalemyndigheten utviser under rettssaken. Samtidig er de forhindret fra å ta selvstendige initiativ. Hun mener derfor at voldsofre bør ha fulle partsrettigheter i sin egen sak, slik de har fått i Sverige.

- Argumentet om at rettsprosessen vil bli for omstendelig holder ikke. Partsrettigheter vil bidra til å gi voldsofferet en sterkere posisjon i et system der hun nå er helt passivisert. Samtidig kan det føre til at rettsprosessen vil få et annet utfall, sier Sætren.

Spørsmålet om å gi offeret i en voldtektssak utvidere partsrettigheter vurderes av justismyndighetene, men konklusjonen er ennå ikke tatt.

Kortere tid

Lagdommer Monica Hansen Nylund i Hålogaland lagmannsrett, som ledet undersøkelsen av politiets og påtalemaktens håndtering av voldtektssaker for Riksadvokaten i år 2000, mener det største hinderet for å få et skikkelig rettsvern for voldtektsofre er den utrolig lange saksbehandlingstiden disse sakene har.

- Fra man kommer til politiet med en anmeldelse går det gjerne årevis til saken er ferdigbehandlet i rettssystemet hvis det blir tatt ut tiltale og kjørt en rettsprosess, sier Nylund.

Hun mener at mye kan og må gjøres for å bedre politiets arbeid når det gjelder bevissikring, organisering av etterforskningen og tidsbruken under etterforskningen, men også saksbehandlingstiden i domstolene må ned.

- Sakens alvorlighet og den psykiske belastningen det er for både fornærmede og mistenkt gjerningsmann er årsaken til at slike saker skal prioriteres av politi og påtalemyndighet. En tilsvarende prioritering eller innføring av frister, kan være en vei å gå også for domstolene, sier lagdommer Monica Hansen Nylund.

Publisert i AmnestyNytt 2004/2

Les også "Heidis" historie:

Voldtekten | Amnesty International Norge

Anmeldelsen | Amnesty International Norge

Henleggelsen | Amnesty International Norge

NORGE: Voldtatt og henlagt - Truer kvinners helse | Amnesty International Norge