Morten Eriksen svarer: Bør overgrepsofrene ekskluderes fra menneskerettslig vern ?

Av Morten Eriksen, førstestatsadvokat

Etter rettstilstanden i dag er det ingen tvil om at overgrepsofrene har menneskerettslig vern, både etter Menneskerettighetskonvensjonen av 1950 (EMK) Del I, og andre folkerettslige tekster. Hvem som står bak overgrepene er uten betydning – etter ordlyden, menneskerettens idègrunnlag, og i særdeleshet for den som krenkes. (Se bl a Calvelli og Ciglio mot Italia, dom 17 juni 2002). Menneskerettighetsdomstolen har avsagt en rekke dommer hvor overgrepsofrenes menneskerettslige vern er konkretisert i form av positive plikter for statene. Se bla M.C mot Bulgaria, dom 4 des 2003, som gjaldt viktige sider av voldtektsofrenes beskyttelse.

Å konstatere at statene etter EMK både har positive plikter (plikt til å beskytte individer mot overgrep fra enhver), og negative plikter (plikt til å begrense visse myndighetshandlinger overfor overgriperne), er å slå inn åpne dører. Både offer og gjerningsmann har menneskerettslig vern, selv om mye er uprøvd og uavklart. At det bare er statene som kan krenke EMK, sier bare hvor ansvaret for etterlevelse av pliktene (positive og negative) ligger. Det faktum at staten har rollen som uavhengig part i rettergangen, betyr ikke at hensynet til ofrene skal kobles ut, slik Høstmælingen synes å mene – for øvrig et kjent definisjonsknep for utstengning.

Problemet er at EMK, som beskytter alle og enhver mot en rekke vidt formulerte krenkelser, ikke gir anvisning på hvordan kryssende menneskerettigheter skal avveies. Menneskeretten er full av motstridende rettighetspar: Man kan eksempelvis ikke beskytte individet mot offentlig uthengning og sjikane, eller ulike raser mot ringakt og nedverdigende behandling, og samtidig ha full ytringsfrihet. Vi kan heller ikke gi overgrepsofrene frihet og sikkerhet mot fysisk mishandling og fornedrelser, og samtidig gi overgriperen full personlig frihet til livsutfoldelse. Og absolutt rett til trosfrihet er uforenlig med individenes krav på vern mot fundamentalistiske utslag av religionsutøvelsen (tvangsekteskap, omskjæring, brutale avstraffelser av de som synder, kvinneundertrykkelse, oppfordring til terror mot gudløse mv). Dette er menneskerettens dilemma og utfordring, som bare kan løses ved balanserte avveininger mellom kryssende interesser – ikke ved å utestenge ofrene i utgangspunktet..

Etter EMK skal alle ha effektiv mulighet til å prøve sine rettigheter (art 13). På dette punkt svikter konvensjonen fullstendig de mest utsatte ofre i det norske samfunn, av flere grunner. Hvordan kan man eksempelvis kreve at overgrepsofre, som må leve på "koder", flukt og i skjul fra overgriperen, skal uttømme nasjonale rettsmidler før en klage kan bringes til Strasbourg (art 35) – en forutsetning for å få prøvet om et liv på flukt er forenlige med statens positive beskyttelsesplikt. Hvilke ofre har krefter til å innlede en 5-10 års kamp i rettsapparatet for å prøve sine rettigheter – hvor overgriperen må trekkes inn – når bare anonymiteten gir beskyttelse, og ofrene verken har økonomiske eller psykiske ressurser til stort mer enn å overleve. Et tusentalls kvinner og barn lever til enhver tid under slike forhold – de mest krenkede blant de sårbare.

Når det gjelder voldtekter er ikke bildet lysere. Av ca 7000-8000 voldtekter hvert år, ender under 100 med domfellelse. Antall offerklager til EMD er i Norge ikke uventet lik null. Slik sett har Høstmælingen lite å frykte. Det blir ingen konvensjonsbrudd hvis overgrepsofrene av mange grunner ikke kommer i posisjon til å klage, og derved heller ikke får bidratt til den dynamiske rettsutviklingen. På Høstmælingens premisser kan man selvsagt alltid hevde at vi oppfyller konvensjonsforpliktelsene overfor ofrene.

Stortinget har sett problemet. Justiskomiteen (med unntak av Fremskrittpartiet) har derfor ønsket å styrke ofrenes menneskerettslige vern. Vernet bør uttrykkes som positive plikter for statene, og det påpekes "… at gjerningsmenn i dag har et praktisk og håndhevbart menneskerettslig vern etter konvensjonen, mens voldsofrene ikke har et tilsvarende vern". Se Innst O nr 46 2000-2001 pkt 4.20. Videre har både Europarådet og FNs menneskerettighetskommisjon avgitt prinsipperklæringer med anmodning til statene om å utarbeide retningslinjer for bedre beskyttelse til ofrene. Likevel – lite skjer.

Gjennom et påfallende konstruert eksempel fremsetter Høstmæling noen forvirrede betraktninger ("menneskerettens grunnfjell") omkring voldtekt begått av offentlige tjenestemenn versus voldtekt begått av private. En ting er at kvinner neppe føler det mindre krenkende eksempelvis å bli utsatt for gruppevoldtekt utenfor et fengsel, enn å bli utsatt for voldtekt i et fengsel. Krenkelsen og beskyttelsesbehovet er i alle fall det samme.

Det menneskerettslige poeng i Høstmælingens eksempel er et annet: I begge tilfeller har staten plikt til å etterforske overgrepene, og i begge tilfeller har overgriperne (som tilfeldigvis er menn) effektiv beskyttelse både etter nasjonal rett, og bl.a etter EMK art 5 og 6. Overgrepsofrene derimot (som tilfeldigvis er kvinner), har i begge tilfeller i praksis verken effektivt vern etter menneskeretten, eller etter nasjonal rett. Høstmælingen mener tydeligvis dette er greit, og at det er "altfor lang vei å gå" fra den norske virkelighet til konvensjonsbrudd.

Høstmælingens løsning med utestenging av ofrene hører ikke vår tid til, og begrunnes egentlig ikke. At Høstmælingen har særpreferanser i rettighetsfordelingen må være greit, men å opphøye det til ideologi er noe annet. Hva er Høstmælingen redd for? Er hans argumentasjon overbevisende, har han intet å frykte om ofrene får effektivt menneskerettslig vern. For de mest utsatte overgrepsofrene dreier det seg ikke bare om menneskeverdet, men om liv eller død.

I Norge har foretak, trikkesnikere og skattesnytere som blir ilagt administrativ tilleggsskatt effektivt menneskerettslig vern. Dette er logisk etter Høstmælingens partsbilde. Men rettigheter til de mest krenkede overgrepsofre er han skeptisk til.

Perspektivet må ikke drukne i formaljuridiske betraktninger. Min hovedinnvending mot Høstmælingens syn er at det segregerer, er kvinnefiendtlig og at det i sin konsekvens medfører at menneskeretten på en utkrøpen måte benyttes undertrykkende overfor ofrene - på et område hvor slikt er uakseptabelt. Overgrepsofrenes rettigheter defineres prinsipielt ut, av hensyn til overgriperen.

Amnesty har igangsatt en prisverdig kampanje. Skal den foregå på Høstmælingens premisser mister den enhver troverdighet. Det som må være styrken for Amnesty, og gi den tillit som organisasjon, er nettopp en kompromissløs bekjempelse av grove krenkelser av individet og menneskeverdet; hvor i verden det skjer og uansett hvem som står bak. Det er et menneskerettslig grunnfjell Amnesty bør stå fast ved.

Dette er et svar på Njål Høstmælingens kronikk

"Vold mot menneske-rettighetene?"

Publisert i AmnestyNytt 2004/3