Min egen rasisme

Av Jacob Holdt

Gettoisering av minoriteter i våre land - eller muslimske land i en bakevje midt i en framvoksende globalisering - fremkaller selvdestruktive mønstre av sinne, både i Europa og på verdensplan. Mønstre som jeg kjenner fra svarte amerikanere. Overfor et så irrasjonelt sinne, unngår ingen mennesker å utvikle negative tankemønstre som ytterligere skader våre utstøtte: Rasismens onde sirkel.

Det er ingen verre rasisme enn min egen, den eneste jeg selv er ansvarlig for. All annen rasisme i verden forsvinner først når jeg kommer den til livs. Om ikke annet vil vi først kunne hjelpe andre effektivt ut av deres rasisme når vi får klarhet, kjærlighet og overskudd fra vår egen innsikt.

At frisinnede har vanskelig for å erkjenne sine undertrykkende sider skyldes blant annet at vi velger å bruke rasismedefinisjoner vi har skrevet i svulstige internasjonale konvensjoner. De frikjenner oss ved å forveksle fordommer med rasisme. Høyrøstet, støyende og fordomsfylt atferd fordømmes fremfor skjult og undertrykkende rasisme. For ofrene av undertrykkelser som rasisme, sexisme, antisemittisme, xenofobi og homofobi er det bare en meningsfylt definisjon: Fordommer + Sosial Makt = Undertrykkelse. Altså er det først snakk om rasisme når vi bruker vår sosiale makt til å skade dem vi nærer fordommer overfor. Denne – de undertryktes definisjon – kommer også våset om at "innvandrerne også kan være rasister" til livs. De har selvfølgelig like mange fordommer som oss, men mangler makten til å undertrykke og utstøte oss med fordommene sine.

La meg illustrere hvor farlig denne kombinasjonen er ved å vise min egen situasjon i USA, et land som er et godt speil for oss her hjemme: Gettoiseringen av svarte - ikke innvandrere! - i USA har kommet mye lenger enn hos oss. Jeg føler tydelig alle samfunnets fordommer mot svarte når jeg befinner meg i hvite institusjoner. Ingen kan nemlig unngå å ta til seg en så massiv rasistisk tenkning.

Først og fremst internaliserer jeg de hvite amerikaneres psykologiske reaksjon av frykt og skyldfølelse. Det er karakteristisk for nåtidens unnvikende rasisme i motsetning til fortidens tyranniske. Ingen av de dehumaniserende følelsene lider jeg imidlertid av når jeg befinner meg blant mine svarte venner i gettoen. Fordommene mine fremkalles og forsterkes altså av min isolasjon fra de svarte på grunn av min arbeidssituasjon. Dette avspeiler deres stigende gettoisering.

På samme måte lider danskene som jordens mest reisende folkeferd ikke av fremmedangst. Vi kan oppriktig elske og verdsette innfødte kulturer i deres hjemland. Men i en problemfylt og stressende hverdag hjemme fremkaller vår isolasjon fra de samme menneskene, uunngåelige fordommer.

Først når fordommene kombineres med maktutøvelse blir de farlige. I USA ses det objektive bilde på min sosiale makt når jeg sitter på flyet sammen med så godt som bare hvite menn, høyst to kvinner og en svart. I disse dyre høydene ses maktforholdet i vårt samfunn klart. På grunn av mitt arbeid ønsker jeg ikke å være en del av den undertrykkende maktstrukturen og tar gjennom mitt utseende bevisst avstand fra det. Men jeg kan ikke lure meg selv. Jeg er en del av denne strukturen på Europas businessfly.

Hva er det jeg vet om de svarte som umerkelig glir over i fordommer og dernest rasisme? Jo, jeg vet at de allerede er gettoiserte. Så når svarte organiserer mine foredrag kommer de hvite rett og slett ikke. Apartheid løper usynlig gjennom alle USAs universiteter. Gang på gang har jeg foreslått å fjerne Black Student Union fra plakatene hvor fordragene annonseres, men hva gjør jeg meg da skyldig i? Jo, jeg prøver å få dem til å oppgi sitt navn, sin stolthet og hele sin identitet. Med andre ord gjøre dem usynlige – "Invisible Man". På samme måte som danskene prøver å få innvandrerne til å kvitte seg med tørkle, fargerike drakter, muslimske navn, hele deres identitet og kultur for "deres egen skyld". Jeg vil jo gjerne nå mine "kunder". Fordi jeg arbeider med rasisme, er mine kunder de hvite studentene.

Selv når det lykkes meg å gjøre de svarte usynlige, kommer de hvite likevel ikke i store antall. Dermed blir min neste viten om de svarte en fordom: i kraft av gettoiseringen av dem er de blitt ineffektive og har ikke de rette forbindelser. Fordi jeg ikke ønsker å snakke for tomme saler, begynner jeg derfor å diskriminere dem. Jeg gir min agent beskjed om å høre etter om stemmen har svart aksent når noen ringer om mitt foredrag. I så fall oppgir agenten straks en høy pris som utelukker de fleste svarte organisasjoner som har dårlig råd. De fleste "rett-tenkende" mennesker kan vel forstå og unnskylde denne uskyldige rasismen som min hvite makt er i stand til å utøve?

Ingen av oss maktens små menn ønsker bevisst å diskriminere svarte. Vi snakker høylydt om at vi har en svart venn her og en innvandrervenn der. Nei, vi diskriminerer ikke svarte eller innvandrere. Vi diskriminerer den avmakt undertrykkelsen forårsaker. Den avmakt som får våre utstøtte til å føle seg fulle av skyldfølelse, paranoide, frustrerte, følelsesløse, anspente, sinte, forvirrede, uverdige, likegyldige, mindreverdige, maktesløse, fryktsomme, uengasjerte, mistenksomme, passive, beskyttende, uoppmerksomme, fiendtlige, likegyldige, svikefulle, intrigante, manipulerende, hevnaktige, listige og destruktive… og til slutt voldelige. Følelser vi bare på få år har skapt hos mange innvandrere i Danmark. 400 år tok det oss, maktens hvite menn, å skape apatien hos svarte amerikanere.

Det er viktig å forstå at svarte innvandrere i USA ikke har disse problemene og klarer seg, som utenriksminister Powell, helt til topps. De utgjør flertallet av toppstillinger på Østkysten og er, i motsetning til svarte innfødte, flere på universitetet enn i fengsel. Nei, det vi diskriminerer er ikke etnisitet, men sinne og smerte. Derfor er det så menneskelig å være rasist!

Og derfor bruker vi, maktens hvite menn, hele tiden tilsvarende marginaliserende, maktesløse og sinte hvite, som Ku Klux Klan, nazistene og Dansk Folkeparti (DF), til å lede oppmerksomheten vekk fra våre egne forbrytelser. Jo mer disse hvite taperne skriker ut, jo bedre føler vi oss selv. Hver gang Klansfolk på jakt etter kjærlighet forsøker å varme seg på korsbrenning, og angstfylte nazister drister seg til å demonstrere følelsen av forlatthet i en fellesmarsj, ser jeg de svarte stå i utkanten og le overbærende av de ufarlige stakkarene. De svarte vet nemlig at de hvite som roper høyest ikke har reell makt til å skape den dype smerte i gettoen.

Derfor blir jeg kvalm hver gang jeg i mine dårligste øyeblikk ender med å overføre avmakten over min egen blodige rasisme til DF istedenfor å tenke positivt om disse velgerne som det de er; mine lidelsesfeller. Hver gang jeg nekter å ta tak i meg selv og ta ansvar for min egen langt farligere rasisme. For hvem blir lykkeligere av å tenke negativt om sine medmennesker? Og verre; fra mitt arbeid vet jeg at deres rasisme er så mye lettere å komme til livs enn min egen maktbaserte. De har jo ingenting å tape, men alt å vinne. Når man tar seg av dem med ekte omsorg og innlevelse fremfor fordømmelse, møter man overstrømmende takknemmelighet. Takknemligheten kan oppleves i enhver marginalisert gruppe av mennesker, kjørt ut på et sidespor, nedslitt og utstøtt fra arbeidsmarkedet, ofte med komplekser og psykiske lidelser.

For akkurat som dem behandler jeg jo ikke andre dårlig med vilje. Jeg gjør det fordi jeg ikke tør forholde meg til mitt eget indre kaos. Hva jeg tenker, sier og gjør, gjør jeg for å opprettholde min selvforståelse, identitet og trygghet. Skal jeg virkelig endre atferd overfor andre? Skal jeg helt ned å røre ved min identitetsfølelse? Tør jeg gjennomleve mine egne konflikter og innse min begrensede forståelse? Og hvem er parat til å betale den pris?

Det er mye lettere å bekrefte den gode gamle selvforståelsen, gjenta de samme overbevisningene og den kjente atferden. Da har man iallfall en følelse av hvem man er. Det er mye lettere å hetse mot DF for oss som har oppnådd en reell sosial makt. Vi har makten til å skape våre hjemlige gettoer. Makten til å ta våre barn ut av skoler med innvandrerbarn, og isolere dem ved å flykte til bedre strøk. Makten til å diskriminere muslimske jobbsøkere. En makt som bare få av DFs velgere har, men som er direkte årsak til gettoen, isolasjonen, sinnet og volden.

Derfor kan jeg neppe gjøre meg forhåpninger om å bli noe annet enn en ansvarlig antirasistisk rasist. En som i løpet av livet arbeider for å bli en aktiv og bevisst alliert med alle undertrykte grupper – på tross av den institusjonaliserende undertrykkelsen jeg uønsket er havnet i. Men hvilket politisk parti lever i dagens Danmark opp til en så beskjeden rolle? I den forstand har Dansk Folkepartis høytropende rasisme vært farlig maktfull og langt verre enn den politisk korrekte amerikanske. Men den har ennå ikke spredt så mye død og ødeleggelse som min institusjonaliserte, amerikanske rasisme har. Denne institusjonaliseringen kommer imidlertid snart… hvis vi ikke på tvers av alle ideologier begynner å ta oss kjærlig av den eneste rasismen vi er ansvarlig for; vår egen!

Oversatt fra dansk av Marthe Helene Bogerud

Publisert i AmnestyNytt 2002/1