Mennesket og bildene

Av Sandra Lillebø

- Hvem spør man om lov til å filme enslige ungdommer i asylmottak? Ledelsen av mottaket? Politiet? Politikerne? Det var ingen, ingen, som kunne ta ansvaret for dem.

Det var i forbindelse med opptakene til filmen «Ungdommens Råskap»

Margreth Olin først kom i nærkontakt med barn og ungdom som bor på asylmottak. Historiene hun ble fortalt, gjorde at hun fikk lyst til å lage en egen film om dem. Men så stilte altså spørsmålet seg: Hvem spør man om lov til det?

- Jeg følte at jeg ikke kunne ta det ansvaret. Men jeg følte heller ikke at jeg kunne sitte inne med alle disse historiene uten å gjøre noe med det. Så sammen med en bekjent av meg, som er støttekontakt for en asylsøker, arrangerte vi et møte, hvor det også var flere personer fra fagmiljøet til stede, i tillegg til en del politikere, forteller Olin.

Resultatet av møtet ble nettkampanjen Nestekjærlig­het.no, som ble avsluttet rett før jul da flere titusener av underskrifter for en mer human innvandrer- og flyktningepolitikk ble overlevert arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Mot en ny utlendingslov

Til tross for utallige intervjuer om samme tema, til tross for endeløse arbeidsdager, og til tross for at det er en sen fredag ettermiddag, snakker Margreth Olin med et engasjement som skulle få en til å tro at dette var hennes eneste mulighet til å si noe om kampanjen og vår behandling av asylsøkere og flyktninger.

- Vi må klare å se menneskene som kommer hit - se hvilket ansvar vi har. Men vel så mye handler det om at dette er en opplevelse av å ta imot. Det er også en berikelse. Å ta imot er kanskje det mest menneskelige man kan gjøre, sier hun. Nettkampanjens kjernegruppe utformet sammen en del krav.

- Det viktigste prinsippet for oss, var at alle kravene skulle være politisk gjennomførbare. Det kunne ikke være noen form for utopi om en rosenrød verden bak det, men noe som kunne skape press og forventninger, og ikke minst ansvarliggjøre de rødgrønne politikerne bak Soria Moria-erklæringen. Kampanjen hadde to mål: For det første å samle inn en hel masse underskrifter som skulle overbringes til Human-Hanssen.

- Human-Hanssen?

- Det er jo litt mer sympatisk enn Pølse-Hanssen, ikke sant? Men altså, det andre målet var å synliggjøre den humaniteten som faktisk finnes i det norske samfunnet, og sette søkelys på hva det egentlig er å være flyktning. Veldig mange norske lokalsamfunn tar vare på de flyktningene som bor rundt i kommunene. De hjelper dem, de skriver brev til politikerne for å hindre at de blir sendt ut, de holder underskriftskampanjer - alle disse initiativene viser jo at måten Frp snakker på ikke er i tråd med det de aller fleste tenker. Denne stemmen hadde jeg et sterkt ønske om å løfte frem. Og vi var nødt til å gjøre det nå når det arbeides med en ny utlendingslov, sier Olin.

Hun spiser frukt, og rister på hodet. Slik ble det altså aktivist av filmskaperen.

- Frister aktivismen til gjentakelse?

- Ja, det er klart. Det er veldig oppløftende å se hvor mye folk engasjerer seg. Gjennom hele kampanjen fikk jeg hundrevis av e-post fra folk - det tok flere dager bare å lese gjennom dem! Det er akkurat denne responsen jeg synes det er så viktig å videreformidle til politikerne, sier hun, og legger til at hun allerede har flere kampanjer i hodet. - Men nå må jeg først lage en film, hehe.

Ingen mennesker er svake

- Du har jobbet mye med, og problematisert, situasjonen til mange av samfunnets svake grupper. Hvem er neste gruppe ut?

- Jeg ser det ikke sånn. Jeg ser ikke på dem som svake. Mennesker er ikke svake. Men alle mennesker er sammensatte, og alle grupper er sammensatte. Det jeg vil gjøre, er å portrettere enkeltmennesker som befinner seg på siden av samfunnet, enten fordi de har valgt det selv, eller fordi andre har plassert dem der. Det at jeg ser best det andre definerer ut, er kanskje ikke tilfeldig - det er jo heller ikke tilfeldig hvem man snakker med på fest. Man treffer best dem man kan identifisere seg med til en viss grad. Hadde du sluppet løs Kristin Clemet med et kamera på Hauketo skole, ville nok hun ha formidlet et annet bilde av ungdommen enn det jeg gjorde i «Ungdommens Råskap», sier Olin.

Hun forteller at det som er overraskende, er at der man forventer å finne svakhet, finner man ofte styrke. Der man forventer det vakre, finner man det grusomme.

- Uansett hvor i et samfunn mennesket står, er utfordringen å se akkurat det individet, og at det står akkurat like godt i sitt liv som jeg i mitt. Det handler om å se mennesket for hva det er. Det er kunstnerens oppgave.

Dypt ulykkelig av TV-debatter

- Når du nå engasjerer deg i spørsmål rundt flyktninger og menneskerettigheter, er det også først og fremst fra ditt ståsted som kunstner?

- Ja, først og fremst som kunstner. Jeg har alltid vært engasjert, selv om det mye er i kraft av å formidle historier.

Hun forteller at hun ofte må takke nei til henvendelser.

- Jeg har inntrykk av at når man er kjent, føler media at man kan brukes til alt. Men det kan jeg ikke. Det er jo som filmskaper og skribent at jeg føler jeg har mest å bidra med. Å være på opptak gir meg lykkefølelse, og en energi og en oppdrift som er helt vanvittig. Man føler seg totalt levende og åpen. Etter TV-debatter, derimot, kan jeg føle meg dypt ulykkelig. Ofte blir man kjørt inn i et spor, som kanskje blir litt på siden av det jeg selv tenker. Mediene skaper konflikt, ikke sant? Det er så mye støy, man mister helt oversikten. Mens jeg tror på dialog. Derfor blir det ofte en ulykkelig affære.

- Hvor viktig er menneskerettighetsspørsmål for deg?

- Bare tenk på den korte tiden etter at fotografiet ble oppfunnet - hva slags bilder har vi skapt av det mennesker gjør mot hverandre? Å innprente dette er viktig. Her legger de frivillige og humanitære organisasjonene ned et stort stykke arbeid, mener Olin.

Det viktigste er barna

- Mye av Nestekjærlighet-kampanjen dreier seg om asylsøkerbarna. Du er veldig opptatt av barn?

- Barn er den absolutt viktigste erkjennelsen for et samfunn. Klarer man å se, respektere og ivareta barna, vil sosial- og helsebudsjettene gå drastisk ned. Barndommen er bestemmende for voksenlivet, for livskvaliteten. Selv om ufattelig mange har vedtatt barnekonvensjonen, mener jeg at man fortsatt ikke gir barna tilstrekkelig med respekt som de menneskene de er. Kanskje fordi de er mindre enn oss, de har mindre språk, hva vet jeg. Vi er nødt til å klare å løfte dem frem som likeverdige mennesker, sier Olin.

Selv ble Margreth mor i ung alder. Hun var midt i studieperioden, intenst opptatt av jobbing, og overbevist om at hun ikke skulle ha barn før hun minst hadde passert 30. Men sånn ble det ikke.

- Det er litt rart, for på den tiden var ikke barn noe tema for meg - jeg var ikke spesielt interessert i barn eller opptatt av dem - og så plutselig skulle jeg ta stilling til det å få et barn selv. Det var totalt uventet, og også sjokkerende. Men nå kan jeg ikke tenke på Margreth uten å tenke på Maria, sier Olin.

- Har det å få barn tidlig vært en pådriver for deg?

- Ja, på mange måter. Når man blir mor tidlig, får døgnet tilmålte tider, og man blir veldig disiplinert. En annen ting er at man føler mye glede ved den jobben man har, og det er fint å føle seg dedikert på den måten. Selv om jeg også tidvis har vært grepet av den berømte tidsklemma.

- Du synes kanskje det er irriterende å bli stilt det spørsmålet; jeg mener; man ville kanskje ikke spurt menn om det samme?

- Nei, jeg synes faktisk ikke spørsmålet er irriterende. Det er jo den største utfordringen i livet mitt. Uansett hva man driver med, må man disponere tida si slik at man har det godt med familien, og godt med jobben. Og jeg er i en så heldig situasjon at jeg kan disponere tida mi slik jeg vil, og har muligheten til å løse det slik at jeg har det bra.

Virkligheten er ikke på TV

Margreths barn var hjemme, sammen med henne, inntil de var tre eller fire år. Det var et bevisst valg: Da hun selv var barn, trivdes hun ikke i barnehagen, og bestemte seg for å slutte.

- Foreldrene mine drev butikk hjemme på Stranda, og i etasjen over lå det en kafé, drevet av en dame som het Emma. Jeg spurte henne om jeg kunne være der, hos henne. Hun sa ja - så da det ble det der jeg vokste opp. Hun forteller om fabrikkarbeiderne som kom innom for å drikke kaffe, spise, eller bare for å fortelle om sin ulykkelige kjærlighet og livet på fabrikken.

- Det var som å se hele samfunnet i miniatyr. Og der fikk jeg være, som den jeg var. Jeg satt der og spilte spill, spiste lapskaus. Jeg fikk omsorg, og ble virkelig sett som en likeverdig. Emma er en bærebjelke i livet mitt. Det var i tiden hos henne jeg fant ut at jeg måtte finne verktøy for å fortelle historier.

Da dokumentarfilmen om livet på et sykehjem, «Dei mjuke hendene», kom ut, fikk Margreth spørsmål fra pressen om hvordan hun som 25-åring kunne lage film om 90-åringer.

- Men det finnes jo knapt noe jeg vet mer om! Jeg ønsket å gi en takk tilbake, til det jeg fikk i gave av Emma. Det har vært veldig bestemmende for hvem jeg er i dag.

- Du snakker mye om å møte folk der de er, og se dem som de er. Forstår du at mange er redde for akkurat det?

- Det har med oppdragelse å gjøre, det har med skolen i dag å gjøre. Fokus blir feil - man klarer ikke å gjøre det som er viktig. Hodet er bare en liten del av oss - vi har jo kropper også! Jeg tror vi må ha mer kontakt med livet. Alt er så fjernt, og vi er så skjermet. Slik det er nå, har vi et forhold til læring som utestenger erfaring og empiri. Man må føle, smake, lukte på ting for å vite hva det er. Man må ikke være så redd for at barna skal gjøre ting, eller å utsette seg selv for erfaringer. Virkeligheten er jo ikke den vi ser på TV! Det er ikke nok å lese om hester. Man må ri en tur, sier Olin.

Margreth er engasjert. Hun snakker om teori og praksis. Om at alt henger sammen.

- Finnes det en rød tråd i alt du gjør?

- Haha, ja den er i hvert fall rød, helt klart! Jeg tror det handler om en nakenhet, en råskap. Å se livet for hva det er, verken mer eller mindre.

Margreth brevveksler med flere innsatte i norske fengsler.

- Samme hva de har gjort, er mennesket det samme. Men i hvor stor grad man er herre over egne handlinger, og klarer å se konsekvensene av det, er en helt annen ting.

Hun stopper opp.

- Det er noe som ikke stemmer. Vi viser at vi fordømmer drap ved å drepe. Jeg tenker på hengningen av Saddam, dette første bildet ved inngangen til 2007. Jeg tror på dialog og ansvarliggjøring. Vi må utvikle systemer slik at vi kan dra lærdom og erkjennelse og tenke at selv Saddam er et menneske som må møte seg selv. Øye for øye og tann for tann skaper en verden som står stille. Det er som filmskaping: det handler om å finne kjernen, og tørre å gå rett inn i den, sier Margreth Olin.

Sandra Lillebø er filosof og journalist

Publisert i AmnestyNytt 2007/1