Menneskerettigheter på russisk

Av Peter Normann Waage

Språket formidler tanker som ingen bestemt person har tenkt ut, holdninger som den talende sjelden er seg bevisst. Det samme gjelder anekdoter og folklore. Hvem i Norge tenker på at man synes å måle mennesket etter «nyttighet», etter akser som måler lønnsarbeid og borgerlig stand, med det høflige spørsmålet: «Hva driver du med?» Og hvem våger å ta inn over seg betydningen av at Eg rodde meg ut på seiegrunnen hører til den nasjonale sangskatten:

^{Eg rodde meg ut på seiegrunnen, det var om morgonen tidleg. Då kom han Olav fra Kåremunnen, og lagde båten for ile. Då dreiv eg til han med fiskestongi, så'n datt i uvitet baki rongi. Eg vart glad, tok til å kvad, og rodde grunnen åleine. Sudeli - sudeli - sudeli dei a!}

Folkehumor eller alvor - uansett finner vi her neppe noe uttrykk for en grunnholdning fjernere enn den som kommer til syne i det russiske språket, i ordtak og legender.

Det er ikke bare når noen spør hva jeg heter at jeg i Russland finner meg i selskap med flere - for øvrig må vi kunne gi det russiske språket rett: Det er de andre som gir meg navn. Også om jeg for eksempel skal fortelle at jeg og Aleksandr var på kino igår, vil jeg ta utgangspunkt i et kollektiv eller en helhet: «Vi med Aleksandr var på kino igår», sier jeg. Først presiserer jeg at jeg ikke var alene, deretter forklarer jeg hvem jeg var sammen med, hvem som utgjør «vi»’et. At jeg selv var til stede ligger i saken selv. Meg er det ikke nødvendig å nevne.

Den samme tendens til å se den enkelte som del i et «vi», i et kollektiv, ligger i den russiske kristendommens menneskebilde. «Alle kan falle alene, men ingen kan bli frelst alene», heter det der. Og i Dostojevskijs Brødrene Karamazov forteller Grusjenka «Historien om en purreløk»: En meget gjerrig, meget gammel og meget ond kone døde og kom til helvete, som seg hør og bør. Der ble hun kastet i ildpølen. Men engelen hennes ble ytterst fortvilet og gikk til Vårherre og ba om nåde for den dødes sjel. Vårherre spurte om hun hadde gjort noe godt i livet sitt. Engelen tenkte seg lenge om, og svarte: «En gang ga hun en purreløk til en tigger.» «Så ta da denne purren,» ba Vårherre, «og trekk henne opp av pølen med den. »Som sagt så gjort. Engelen rakte løken ned til kona, som grep den begjærlig og klamret seg til den. Engelen begynte å dra, kona fulgte med. Og da de andre synderne i ildpølen så hva som var i ferd med å skje, klamret de seg til henne for å trekkes opp sammen med henne. Men da ble kona arg, spente og sparket og ropte: «Vekk med dere! Det er jeg som skal frelses, ikke dere.» Så snart hun hadde sparket bort den siste synderen, røk purreløken og hun selv styrtet i fortapelsen.

Helt siden Russland for alvor ble knyttet til Vest-Europa med Peter den store har det store stridstemaet vært om landet overhodet hører til Europa, eller om Europa bare kan føre Russland til fortapelse. Sentralt hos både de «slavofile» og «de vestvendte» (zapadniki) sto i det 19. århundre spørsmålet om individ og fellesskap, fornuft og tro, rett og rettferdighet. For de vestvendte representerte Peters reformverk begynnelsen på Russlands fremtid. Russland skulle ble opplyst, den russiske religiøsitet og kollektivisme skulle avløses av rasjonalisme og individets rett. De slavofile betraktet derimot «Vestens» rasjonalisme, lovgivning, individorientering som råtten, som et sykdomstegn. Bare Russland hadde beholdt en opprinnelig åndelighet, en forståelse av helheten. Russland hadde å gå sin egen vei, og til Russlands vei hørte rettferdighet, ikke formelle lover og rettigheter. Troen ga viten, vitenskap og formelle bestemmelser fjerner oss fra «de egentlige»: Rettferdigheten oppstår på religiøs grunn. Rett og formell lovgivning tar bare hensyn til menneskene, den kan aldri skape rettferdighet, bare forsterke selvopptatthet og egoisme.

På det religiøse og kunstneriske området fører dette oppadvendte blikk, som liksom er fiksert «én etasje opp», til fruktbar erkjennelse; i den russiske virkeligheten holdt ikke blikket seg der. Av en rekke årsaker vi ikke skal komme inn på her, utviklet et politisk despoti seg i tsarrussland, der de russiske bøndene, som utgjorde brorparten av befolkningen, var livegne inntil 1861. Også slaveriet bar preg av «etasjeforskyvning»: Godseiernes formue ble ikke målt i jord; den ble målt i «sjeler». Bøndene var bokstavelig talt sine herrers eiendom, og kunne spilles bort i kort, kjøpes eller selges etter forgodtbefinnende. «Hvis noen ønsker å kjøpe en hel familie, eller bare en ung mann eller en ung pike fra denne, vennligst henvend Dem til vaskeriet overfor Kazan-katedralen,» sto å lese i en annonse i St. Petersburg tidende nr. 36 i 1798. «Den unge mannen, Ivan, er 21 år, frisk, kraftig, og forstår seg på damefrisering. Piken, Marfa, er godt bygget og frisk, 15 år gammel, kan sy og strikke. Det er anledning til å prøve dem og diskutere prisen.»

Til tross for at det da var nærmere 40 år siden livegenskapet ble opphevet, betegnet den siste tsaren seg som «godseier». Hele landet og dets innbyggere var hans eiendom. For samfunnet var organisert i et «gosudarstvo», som er det russiske ordet for «stat». Ordrett oversatt betyr det «herskerens» eller «herrens sted».

Trekker vi de linjer jeg her har antydet videre, ser vi at de som én av flere muligheter munner ut i bolsjevikenes Sovjetunion. Fra dette synspunkt sett var bolsjevikenes tyranni en videreføring og grotesk karikatur av tendenser innen den russiske kultur og historie. Individet forsvant nå helt inn i det tenkte kommunistiske kollektivet; om han eller hun hadde noen rettigheter, ble de ervervet i kraft av den klasse vedkommende tilhørte, ikke tillagt dem fordi de var mennesker. Også Grusjenkas lille fortelling om purreløken dukket da opp igjen i form av en vits, som må kunne sies å utgjøre det russiske motstykket til vår sang om seiegrunnen: I helvete, for vi befinner oss fremdeles der, står tre kjeler boblende og sydende over hvert sitt bål. Den første har lokket tett på. Der er det jøder, for hvis en av dem kommer seg opp og ut, stikker han klokt nok avgårde. Den andre har lokket sånn halvt på, for der er det georgiere. De liker varme, og kommer en seg ut, slenger han bare et vedtre til på bålet og hopper oppi igjen. Men på den tredje er det ikke noe lokk i det hele tatt. Der er det nemlig russere, og forsøker en å stikke av, vil alle de andre trekke ham ned igjen.

Såvel språk som anekdoter og generelle karakteristika av holdninger vil bare i beste fall kunne fortelle noe om det bakteppet der individet vokser frem. Den kultur og den felles-arv av mentalitet som foreligger, utgjør i høyden et utgangspunkt og en utfordring, ingen bestemmelse - og gir slett ingen beskrivelse av fremtiden. Den russiske menneskerettighetsforkjemperen Sergej Kovaljov, som er blitt kalt Sakharovs arvtager, hevder i sin selvbiografi at de liberale og demokratiske ideene er grundigere forankret i Russland enn i Vesten - selv om de så langt bare forefinnes hos et fåtall. De er nemlig ikke tilegnet gjennom bøker, heller ikke har innbyggerne i Russland fra barnsben av hørt at demokratiet er den eneste mulige samfunnsform, noe som lett kan erstatte forståelse med frase. Han og hans generasjon har tvert imot ikke funnet idealene fiks ferdig, men har selv måttet innarbeide dem i bevisstheten gjennom skjebne og handling.

Da antibiotika ble introdusert i medisinen, skjedde det som resultat av en vitenskapelig prosess som i første omgang er knyttet til den vestlige kulturkrets. Ingen er likevel i tvil om at medisinen skal kunne brukes av alle, uansett tilhørighet til politisk, religiøst eller kulturelt fellesskap.

I likhet med antibiotika har også menneskerettighetene sine kulturelle og filosofiske røtter. Langt på vei - men ikke bare - er de frukt av den vestlige kulturutviklingen. Men like lite som antibiotika tilhører de av den grunn Vesten.

Jordens kulturer er som regnbuen: Fargene er distinkte, men glir over i hverandre. Forskjellen er at regnbuen danner et bånd, mens jorden er rund: Den har sin midte alle steder, i alle kulturer. Individet utgjør dens midte. Når kulturene møtes og blandes i retning av en verdenskultur, må blikket rettes fra kultur til individ, fra fellesskapet til den enkeltes rettigheter. Men de er paradoksale, for selvrealiseringen opplever hver og én knyttet til sin kultur. Likevel kan intet menneske frakjennes rettigheter av hensyn til kulturen. Det tilkommer enhver den rett å kjempe mot sin egen kulturelle arv, og på den måten bevare den. Alle har vi problemer når det gjelder realiseringen av den enkeltes rettigheter, både de som retter blikket mot den helhet individet tilhører, og de som helst ser individet som alene og enestående - og nyttigheten som adelsmerke.

Det tar nok lang tid før menneskerettighetene gjennomtrenger den faktiske virkelighet i Russland. Sergej Kovaljov var en uredd dissident i Sovjetunionen. Under Boris Jeltsin viste han seg like uredd. Vi må anta at han vet hva han snakker om, når han uttrykker sin optimisme - på lang sikt.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.