Menneskerettigheter i Norge: SEFO - Politiets beskytter?

Av Thomas Horne

Den viktigste årsaken til at det forekommer brudd på menneskerettighetene er at overgriperen ikke straffes for det. Amnesty International er ikke alene om å hevde dette. I de fleste land der polititjenestemenn, militære og medlemmer av sikkerhetsstyrkene begår overgrep mot sivilbefolkningen, opprettholdes systemet av at ingen etterforsker overgrepene og at de ansvarlige ikke stilles for retten.

Hva så med vårt eget politi? Det er åpenbart at det norske politiet begår færre overgrep enn for eksempel det tyrkiske. Men like åpenbart er det at det faktisk skjer. En rekke saker de siste årene tyder imidlertid på at de som etterforsker politiets overgrep har hatt større interesse for å renvaske de anmeldte polititjenestemennene enn å finne frem til sannheten.

Notodden, natt til 25. mai 2000

27 år gamle Halvor Holtan Aase blir skutt og drept av to politikuler. Det særskilte etterforskningsorganet, SEFO, konkluderer etter få timers granskning med at ingenting galt har skjedd. Selv om 27-åringen var ubevæpnet.

Tre timer før drapet på Halvor Holtan Aase ble politiet på Notodden varslet om bråk. Ifølge vitner hadde Aase sagt at han skulle hevne seg på sin samboers eksmann, som tidligere den samme dagen hadde sprayet lakk i ansiktet hennes. Aase skulle ha truet med å «lage et blodbad». Politiet rykket umiddelbart ut, og politisjefen ga ordre om bevæpning. Det var ikke første gang de hadde med Aase å gjøre.

I tre timer fulgte politiet Aases bevegelser, men grep ikke inn før han ankom eksmannens hus i drosje like etter midnatt. Ifølge politiet skal det ha vært for mange mennesker rundt ham, blant annet på puben Krona i Storgata i Notodden. De ansatte kunne imidlertid fortelle at det bare befant seg sju-åtte gjester i lokalet.

Framme ved eksmannens hus går Aase ut av drosjen og beveger seg over gårdsplassen mot inngangen der politiet står og venter. Han bærer på en bag som politiet tror inneholder en øks og en kniv. En av politimennene roper: «Dette er bevæpnet politi. Stå i ro!» Ifølge politimannen stanser Aase et kort øyeblikk, før han fortsetter med raske skritt med bagen over hodet. Politimannen roper på nytt: «Stå i ro eller jeg skyter!» Likevel stanser ikke Aase og politimannen avfyrer to skudd med sin MP-5 maskinpistol, ett i skulderen og ett i brystet. Aase dør i ambulansehelikopteret på vei til sykehus, mens politimester Svein Opsahl hevder at utrykningen hadde gått «etter boka».

Det særskilte etterforskningsorganet, SEFO, blir kalt inn for å etterforske hendelsen. SEFO har som oppgave å granske tilfeller der politiet kan være skyldige i grov tjenesteforsømmelse eller grov uaktsomhet i tjenesten, og det er ledet av sorenskriver Audun Johansen som har ansvaret for saker i Vestfold og Telemark. Etter bare noen få timer sier Johansen til pressen at «det ser ut som dette er en nødvergehandling». På dette tidspunktet hadde Sefo kun hatt tid til å avhøre de fire politimennene. Neste natt gjennomføres en rekonstruksjon som får SEFO-lederen til å si til NTB at han «er styrket i sin oppfatning om at politiet ikke feilvurderte situasjonen». Et svært sentralt vitne, drosjesjåføren som kjørte Aase til åstedet og som sto parkert like bak ham da skuddene ble avfyrt, blir verken avhørt eller tatt med i rekonstruksjonen av hendelsen.

SEFO - en forkastelig ordning

- SEFOs etterforskning i denne saken er til å grine av! sier en svært engasjert advokat Sigurd J. Klomsæt til AmnestyNytt tre måneder etter skyteepisoden i Notodden.

- SEFO-lederen Audun Johansen var politimester i Telemark fram til 1986 og hadde kontor i Porsgrunn, bare seks mil sør for Notodden. På vegne av moren til avdøde krevde jeg å få Johansen skiftet ut på grunn av inhabilitet. Ingenting skjedde, og vi følte oss rett og slett latterliggjort av tjenestemennene. Foruten Johansen hadde også de to øvrige SEFO-medlemmene altfor tette bånd til politiet. Den ene var politietterforsker, og advokaten var tidligere politijurist.

Klomsæt har hatt en rekke saker der han mener SEFO har gjort en slett jobb. Høsten 1999 ble en gruppe ungdommer fra 15 til 17 år stormet av politiet i Sarpsborg. Ungdommene ble lagt i håndjern, kastet på gulvet, sparket og satt på glattcelle, flere av dem til dagen etter. Politiets opptreden ble klaget inn for SEFO, men til tross for klare tekniske bevis ble saken henlagt.

- SEFO er en forkastelig ordning, sier Klomsæt. - Jeg vil faktisk gå så langt som å si at riksadvokaten ikke er opptatt av rettssikkerhet. Det er nesten så jeg ikke gidder å klage inn saker for SEFO lenger. Det er bortkastet tid!

SEFOs behandling av skyteepisoden i Notodden skapte sterke reaksjoner i det norske juristmiljøet. Tidligere medlem av menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg, Gro Hillestad Thune, mente det var tvil om hvor grundig og troverdig undersøkelsen hadde vært og at justisministeren måtte vurdere å bytte ut SEFO-lederen.

Advokat Harald Stabell, som også er leder av Advokatforeningens lovutvalg, uttalte til Aftenposten dagen etter hendelsen at det var «høyst beklagelig at SEFO-lederen nærmest frifinner politimannen på et så tidlig tidspunkt». Stabell hevdet at han på grunnlag SEFOs opplysninger ikke kunne forstå hvorfor politimannen måtte skyte. På toppen av dette hadde nylig Europarådets torturkomité kritisert den norske etterforskningsmodellen for manglende uavhengighet.

126 politifolk voldsanmeldt - ingen tiltalt

SEFO fikk i fjor inn 656 anmeldelser. I 45 av sakene foreslo SEFO reaksjoner mot de anklagede polititjenestemennene. Blant reaksjonene var det imidlertid kun tre tiltaler, resten var 13 påtaleunnlatelser og 29 forelegg. Av 126 anmeldelser om vold eller ulovlig maktanvendelse foreslo SEFO ingen tiltaler, kun én påtaleunnlatelse og fire forelegg.

- Tallene er foruroligende, sier Harald Stabell.

- Hva tror du er grunnen til den høye terskelen for tiltale?

- En stor del av anmeldelsene er åpenbart grunnløse, påpeker Stabell.

- Imidlertid tyder tallene på at det kanskje legges en annen list for politifolk enn for andre. Det kan virke som det stilles strengere krav til bevis i saker mot politifolk...

- ... fordi det er for tette bånd mellom de anmeldte polititjenestemennene og medlemmene i SEFO?

- Det er helt klart for tette bånd. Men det er vanskelig å se hvordan man ellers skal løse det. Medlemmene i SEFO må ha etterforskningskompetanse, man kan ikke bruke universitetsfolk til dette arbeidet. Imidlertid har man regelen om at andelen polititjenestemenn ikke skal overskride 1/3 av etterforskningsorganet, slik at man bevarer mest mulig yrkesmessig distanse samtidig som man ivaretar nødvendig kompetanse. Problemet er at denne regelen brytes. Ofte har både dommeren og advokaten tidligere vært tilknyttet politiet, slik tilfellet var i Notoddensaken.

Slett etterforskning

Det er imidlertid stadig flere som stiller seg spørrende til SEFO’enes etterforskningskompetanse. Selv i riksadvokatens årsinnberetning til justisdepartementet om SEFO for 1999 påpekes at «nesten halvparten av anmeldelsene som kom inn til SEFO, ble avgjort uten noen form for avhør eller andre etterforskningsskritt. En slik praksis kan reise spørsmål om grunnlaget for de påtalemessige vurderinger er fullstendig og forsvarlig.»

I motsetning til Notodden-saken, der SEFO etter få timer nærmest henla saken, skjer det i en rekke saker at SEFO bruker uforsvarlig lang tid på etterforskningen. 18. november i fjor anmeldte en 33 år gammel kvinne en høyt betrodd politisjef for seksuell trakassering, og i januar i år besluttet SEFO 2, ledet av herredsrettsdommer Trond Mangseth, å etterforske saken.

Ingenting skjedde før journalist Gunnar Hultgreen i Dagbladet begynte å grave i saken i begynnelsen av mars. Da hadde det gått 107 dager uten at ett eneste avhør var gjort, verken av kvinnen selv, den anklagede politisjefen, kvinnens ektemann eller to andre kvinner som i anmeldelsen var oppført som sentrale vitner. Politisjefen hadde ikke engang fått vite om anklagen, og var således uten mulighet til å forsvare seg selv. Saken ble senere henlagt, men SEFOs skandaløse saksbehandling førte til reaksjoner fra riksadvokaten.

I den mye omtalte Baidoo-saken viste SEFO liten vilje til å iverksette grundig etterforskning. 12. oktober i fjor skulle politiet kontrollere identiteten til den 21 år gamle, mørkhudede Sophia Baidoo som var på jobb som vaskehjelp i Sparebank1 på Heimdal i Trondheim. Kontrollen endte med at en politimann sa «svarte faen», la Baidoo i gulvet og pågrep henne. Episoden ble filmet av videokameraet i banken.

I arresten på politikammeret skal han ha dratt Baidoo etter håndjernene bortover gulvet. SEFO etterforsket saken og konkluderte med at politimannen ikke hadde opptrådt «utilbørlig» i banken. Derimot mente SEFO at hans opptreden i arresten var utilbørlig og anbefalte statsadvokaten å bøtelegge politimannen. Statsadvokaten henla saken etter bevisets stilling, mens politimannen på sin side anmeldte Baidoo for å ha bitt ham.

- SEFO var ikke grundige nok, mener Manuela Ramin-Osmundsen som leder Senter mot etnisk diskriminering. Sophia Baidoo har hele tiden hevdet at politimannen allerede hadde bandasje under basketaket i banken, og at såret og bandasjen ikke var resultat av at hun angivelig skulle ha bitt ham. - SEFOs rapport sa at omstendighetene i saken var uklare, fortsetter Ramin-Osmundsen. - Men verken SEFO eller statsadvokaten ba om ytterligere etterforskning. Derfor bestemte vi oss for å betale for en sakkyndig.

Rapportene fra anatomiprofessor Per Holck og rettsodontologene Sigrid Kvål og Tore Solheim sår sterk vil om politifolkenes forklaringer. Videobildene viser at politimannen antakeligvis allerede hadde bandasje på armen, og studier av det som påstås å være et bittsår konkluderer med at det høyst sannsynlig ikke er det. Baidoos advokater har bedt om at det reises tiltale mot politimannen om falsk anklage, og i juli sendte riksadvokaten saken tilbake til statsadvokat i Trondheim for videre etterforskning.

Lyver heller enn å vitne mot kollegene

- Baidoo-saken viser tydelig at politifolk heller avgir falsk forklaring enn å vitne mot en kollega, sier professor Anders Bratholm.

- Det er ingen tvil om at politiet beskytter hverandre. Lojaliteten kollegene imellom er svært sterk, og nettopp dette fenomenet gjør det nærmest umulig at slike saker ender med domfellelse.

- Så det er ikke SEFO som er problemet?

- Nei, jeg tror ikke det. Men når det er sagt, vil jeg også hevde at justisdepartementet ikke har hatt en heldig hånd med SEFO. Særlig er rekrutteringen problematisk, fordi Norge er et lite land der politi, påtalemyndighet, forsvarsadvokater og dommere alle kjenner hverandre. Men så lenge man ikke får bukt med lojaliteten innen politiet, vil aldri SEFO eller noe annet organ være i stand til å etterforske på en skikkelig måte.

Bratholm trekker fram to omfattende forskningsrapporter bestilt av Politihøyskolen som begge illustrerer politiets manglende vilje til å ta selvkritikk.

I boken «Fra selvtekt til demokratisk politi» av Ferdinand Lindthoe Næshagen omtales politiskandaler i England på 50-tallet. Liknende tilfeller i Norge er elegant utelatt. Forfatteren nevner heller ingenting om de seks bøkene som er skrevet om politivoldsakene i Bergen. I den foreløpig største studien av SEFO, « SEFO. En empirisk belysning» av Gunnar Thomassen, gjør forfatteren rede for årsakene til at antallet henlagte saker er godt over 90 prosent.

- Thomassen kommer med mange gode svar, men unngår det mest sentrale: at politifolk heller lyver enn å vitne mot en kollega, sier Bratholm. I Baidoo-saken tyder mye på at den anmeldte politimannen avga falsk forklaring, både om bittet og om bandasjen, og at hans kvinnelige kollega heller støttet opp om denne enn å fortelle sannheten.

Bratholm siterer Aftenpostens journalist Anders Jonassen: «Tenk om pågripelsen av vaskehjelpen Sophia Baidoo ikke var videofilmet. Hvem hadde da dommerne trodd på? En kvinnelig, mørkhudet vaskehjelp fra Ghana eller politivitnene?»
- Selvfølgelig forstår jeg at politiet har en krevende og vanskelig jobb og at det ofte vil være slik at man går litt over streken. Det jeg derimot tar sterk avstand fra, er den systematiske uaktsomheten og tjenesteforsømmelsen. Politiets egne organisasjoner er nødt til gjøre noe med denne lojalitetskulturen. I dag virker det som de ikke er villige til å se problemet i øynene, avslutter Bratholm.

Politimester kritisk til SEFO

Også fra politiets egne rekker kommer kritikk mot SEFO. Politimester Per Kleverud i Horten er ikke redd for å skjelle ut det særskilte etterforskningsorganet.

- SEFO fungerer ikke, sier Kleverud. - For det første er hvert enkelt SEFOs geografiske ansvarsområde altfor snevert. Ta Rogaland som et eksempel. Der skal SEFO etterforske tre politidistrikter. Når medlemmene i SEFO rekrutteres fra samme område sier det seg selv at båndene mellom etterforskerne og dem som skal etterforskes blir svært tette. Dommeren som leder etterforskningen kommer også i en kinkig situasjon idet han i neste omgang kanskje må forholde seg til den anmeldte politimannen som politivitne i en vanlig straffesak.

- Hva med polititjenestemennene som rekrutteres til SEFO?

- Det er klart de opplever en vanskelig lojalitetskonflikt. For det første må de etterforske anmeldte politifolk som de antakeligvis kjenner. For det andre skal de tilbake til sitt daglige virke der de kanskje må samarbeide med folk de har etterforsket. Det norske jurist- og politimiljøet er så lite og trangt at det er umulig å ivareta tilstrekkelig uavhengighet med den organiseringen SEFO har i dag.
- Men med dette mener jeg ikke at SEFO er for snille med sine egne, fortsetter Kleverud.

- Like ofte tror jeg de tette båndene fører til det motsatte. SEFO-medlemmene føler at de må vise sin uavhengighet ved å reagere strengere enn det egentlig er grunnlag for. Dette har jeg faktisk opplevd selv da jeg jobbet i politiet i Haugesund. En arrestant anmeldte meg for å ha vært hardhendt under avhør, og da SEFO startet sin etterforskning, satte de alle vanlige regler om avhør til side. Jeg ble holdt inne i et trangt, mørkt og røykfullt rom i fire timer uten en eneste pause. Det virket som om motivasjonen var større for å få en sak mot meg enn å avdekke de faktiske forholdene. De hadde ikke engang tatt seg tid til å undersøke åstedet, der de ville ha sett at jeg under det angivelige basketaket var nødt til å holde en tung glassdør åpen samtidig som jeg holdt arrestanten i kraven. Med andre ord var det ikke mye rom for maktbruk. I tillegg til at etterforskningen var svært mangelfull, var det ikke integritet mellom m
eg og SEFO-lederen, som jeg kjente godt gjennom mitt daglige virke, og som jeg ved flere anledninger hadde hatt uoverensstemmelser med.

Kleverud mener dagens SEFO-ordning må forandres. Han vil ha to eller tre etterforskningsorganer med større geografiske ansvarsområder. I tillegg mener han at medlemmene må være fast ansatt og at de som er politietterforskere må være ferdig med tjenesteforholdet sitt.

- En slik modell vil sikre større profesjonalitet. I dag er jeg overbevist om at mange lar seg rekruttere til SEFO for å tjene penger. Det er rett og slett butikk å være i SEFO, avslutter politimesteren.

Henleggelser skaper presedens
Advokat Fridtyof Feydt har lenge kritisert SEFO for manglende uavhengighet. Hans viktigste kritikk gjelder rekrutteringsprosessen.

- Det virker som om man for enhver pris vil unngå kritiske medlemmer, hevder Feydt. - Nå er det slik at justisdepartementet utnevner SEFO-medlemmene. De ansettes altså internt uten at stillingene utlyses, mens det naturlige ville være å lyse ut stillingene for å få de beste. Resultatet er altfor tette bånd til politiet.

Feydt mener SEFO har for høy terskel for reaksjoner mot anmeldte polititjenestemenn, men tror imidlertid ikke dette skyldes at SEFO bevisst ønsker å beskytte politiet.

- Ettersom de fleste SEFO-medlemmene har politibakgrunn, tar de med seg en holdning om at «politifolk ikke kan gjøre noe galt». Dette er åpenbart en av de viktigste grunnen til at et urovekkende stort antall saker henlegges uten at det foretas et eneste avhør.

Både Feydt og Manuela Ramin-Osmundsen i Senter for etnisk diskriminering er bekymret for at henlagte anmeldelser skaper norm for politiets opptreden. Ifølge Feydt vil tiltale i flere saker føre til større åpenhet og dermed bedre almenpreventiv virkning.

- Når terskelen for tiltale er så høy som i dag, fører det til at de fleste sakene henlegges i stillhet, påpeker Feydt.

- Pressen slipper ikke til og almenheten får ikke innsikt i de sakene som ikke kommer for retten.

- Vår erfaring er at når polititjenestemenn ikke får refs, skaper dette presedens for hva som er tillatt av maktbruk, sier Ramin Osmundsen. - For hver henlagte sak økes terskelen for hvor mye makt politiet tør bruke. Dette bekymrer oss ettersom SEFO henlegger en rekke saker etter altfor rask og mangelfull etterforskning.

Publisert i AmnestyNytt 2000/3