Med dødsdømte klienter og en rettferdig sak

Av Ina Tin

3000 mennesker sitter i dag på death row i USA og venter på den dagen de skal henrettes.

- Da en mann på death row hadde tretti dager igjen til henrettelsen, ringte han meg og spurte om jeg kunne ta saken hans. Jeg svarte at kontoret vårt umulig kunne føre en skikkelig appellsak på så kort varsel. Han ringte igjen neste dag og ba om at jeg likevel tok saken, selv om det ville være umulig å stoppe henrettelsen. De siste 29 dagene av hans liv var jeg hans forsvarer og jeg jobbet hardt for å omgjøre dødsdommen.

Stevenson gjør en pause og forteller at henrettelser i Alabama utføres i den elektriske stol. Den dødsdømte får elektriske støt som først ødelegger de indre organer og så fortsetter helt til vedkommende brenner ihjel.

- Jeg var sammen med ham den siste tiden før henrettelsen; holdt ham i hånden, ba og gråt med ham. Han fortalte meg at denne siste dagen i hans liv hadde vært så underlig. Alle hadde spurt ham: Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg? Hva vil du ha til frokost? Hva vil du ha til middag? Trenger du penger til å ta en siste telefon? Frimerker til det siste brev? På femten timer hadde flere spurt ham om han trengte hjelp enn de første 19 år av livet hans. De 19 årene hadde vært preget av bank, voldtekter, crack og kokain. Som tiåring ble han narkotikamisbruker, som 14-åring hjemløs.

Få sjanser som svart og fattig
- I de miljøene klientene mine kommer fra, er det få som tenker på fremtiden. De har ingen. I 14-årsalderen blir de rusmisbrukere og i 18-årsalderen mordere. De er heldige hvis de blir over 20. Det er det perspektivet de lever med. En tredjedel av alle svarte menn mellom 18 og 30 år sitter i fengsel.

Bryan Stevenson bruker statistikk for å vise at rase og fattigdom er utslagsgivende i amerikanske dødsstraff-saker.
- I Alabama er 78 prosent av de henrettede svarte, selv om bare 14 prosent av innbyggerne er svarte. Fargede er overrepresentert på death row.
I USA får ubemidlede utpekt en offentlig forsvarer. På grunn av at honoraret forsvarerne tilbys er lite, har de ofte svært kort tid til å forberede et forsvar, i tillegg er mange ikke kvalifisert til denne typen oppgaver. Stevenson forteller om klienter som har opplevd fulle forsvarere som må vises bort fra retten, mens rettssaken fortsetter og dom felles uten forsvar. For svært mange av hans klienter er det først med hans appellsak de opplever et skikkelig forsvar.

Klienter på death row
Bryan Stevenson startet for syv år siden et advokatkontor i Alabama som ved hjelp av donerte penger fra kirker og private institusjoner skulle gi gratis advokatbistand til dødsdømte fanger. Staben ble raskt utvidet til åtte advokater og i dag må klienter vente ett år før de kan få behandlet sakene sine hos Stevenson. For tiden er kontoret opptatt med åtte appell rettssaker. Samtidig prøver han å finne tid til å skrive rapporter om saker som kan utfordre hele dødsstraffsystemet. Seksti saker har kontoret hittil kjørt og bare tre ganger har Stevenson opplevd å tape saken.

- Det er fantastisk tilfredsstillende og oppløftende å vinne en sak, se at din innsats faktisk gjør en forskjell. Jeg ser også at disse seirene gir håp og krefter til de svarte miljøene rundt mine klienter. På den andre siden er det et tegn på urettferdighet i det juridiske system at vi omtrent ikke opplever å tape.

Bryan Stevenson ser ingen snarlig løsning på problemet med dødsstraff i USA.
- På kort sikt tror jeg situasjonen vil bli verre. For dødsstraffen fungerer først og fremst som et symbol. Men på lang sikt tror jeg folk vil forstå at det å drepe utelukkende vil gjøre oss mer voldelige.
Han tror også at det etterhvert vil bli umulig for USA å bære belastningen av å opprettholde et dødsstraffsystem som i den grad er assosiert med urettferdig behandling.

Flertallet av amerikanerne er for dødsstraff, og Stevenson forteller at det har vært nødvendig å utvikle en form for usårbarhet overfor de reaksjoner han og hans kolleger møter blant folk.
- Bortsett fra støtte fra dem vi hjelper og deres omgivelser og en liten gruppe innflytelsesrike i det amerikanske samfunnet, møter vi hvis vi er heldige likegyldighet, hvis vi er uheldige fiendtlighet.

En rettferdig sak
På tross av at Stevensons arbeid betyr nærhet til mange fryktelige skjebner, en til tider vanvittig arbeidsmengde og konfrontasjon med et system som fortsetter å produsere urett, finner han arbeidet tilfredsstillende.
- Selv om man ikke umiddelbart har suksess i kampen mot urettferdighet, er det i seg selv en belønning å utfordre urettferdigheten.
- For hundre år siden trodde man ikke at slaveriet ville bli opphevet eller at vi ville få stemmerett. Men noen reiste seg opp og krevde rettferdighet. Da jeg var barn kunne jeg ikke komme inn på videregående skole. De skolene var stengt for svarte. Jeg kan takke de som reiste seg opp og kjempet mot brudd på menneskerettighetene i 60-årene for at jeg var i stand til å gjennomføre mine jusstudier. Også kvinnenes kamp for rettferdighet har ført frem. Man må aldri ta utgangspunkt i den virkeligheten man ser, men i håpet, overbevisningen.

«Jeg er her!!»
- En mann satt seks år på death row i Alabama, uskyldig dømt, forteller Stevnson. - Han var svart og hadde hatt et forhold til en hvit jente i nabolaget, det var det provoserende faktum som felte ham. Han ble beskyldt for et mord en hvit hadde begått. På tross av at tretti vitner kunne verifisere at han ikke hadde vært på åstedet da mordet fant sted, ble han dømt. På under tre dager var rettssaken gjennomført og dødsdommen avsagt. I løpet av de årene han satt på death row foregikk det åtte henrettelser. Hver gang samlet det seg en gjeng utenfor som feiret henrettelsene. For å overleve måtte han tro på en annen virkelighet enn den han så foran seg. At han en dag ville bli renvasket og frikjent. Vi som kjørte saken for ham, måtte også bevare håpet. Det lærte jeg noe om under høringene i saken hans.
- Mange svarte fra nabolaget hans kom for å overvære høringene. De håpet på å bli bestyrket i håpet om en annen og mer rettferdig mulighet. I et forsøk på å holde de svarte borte fra høringene, forsøkte politiet den andre dagen å hindre folk i å komme inn ved å plassere en metalldetektor ved inngangen og svære hunder i rettslokalet. Antallet tilhørere ble begrenset, og jeg måtte meddele de svarte fra nabolaget hans at bare to av dem kunne få plass. En eldre kvinne, fru Williamsen, ble raskt pekt ut til å representere dem. Hun gikk verdig gjennom metaldetektoren, men da hun så hundene ble hun paralysert stående og klarte ikke gå forbi dem inn i lokalet. Senere på dagen så jeg henne stå gråtende utenfor lokalet. Jeg hadde glemt episoden da hun ringte hjem til meg samme kveld. Hun beklaget og unnskyldte at hun ikke hadde klart å overvinne sin frykt. Hun hadde nå besverget for seg selv utallige ganger: «Jeg er ikke redd for noen hunder!». Neste dag kom hun, gikk gjennom metaldetektoren, stoppet opp foran hundene og sa «Jeg er ikke redd for noen hunder!», deretter gikk hun gjennom hele rettslokalet og satte seg på første benk. Jeg var opptatt av noe og så henne ikke, da reiste hun seg opp og sa «Hr. Stevenson, jeg er her!», da jeg ikke hørte henne hevet hun stemmen og sa: «Hr. Stevenson, jeg er her!!». Da dommerne kom inn og alle reiste seg, gjorde også hun det. Men da alle hadde satt seg ble hun stående og med en stemme som bar ut over hele forsamlingen tilkjennega hun: «Jeg er her!».

Publisert i AmnestyNytt 1996/3