Kvinner i fengsel: FRATATT ALT

Tekst og foto av Ina Tin

Warnice tilbrakte to år i et kvinnefengel i Chicago, og Amnesty International møter henne på etterforskningsreise i USA i september. Etterforskerne Jo Szwarc og Debbie Jewell fra Amnestys hovedkontor i London samler opplysninger om situasjonen for kvinner i amerikanske fengsler.

Warnice kom ut av fengslet fast bestemt på ikke å returnere, slik de fleste gjør. I dag trener hun innsatte i kunsten å klare seg utenfor murene uten å ende i ny kriminalitet.

Flere kvinner i fengsel

75.000 kvinner sitter i fengsel i USA. Antallet kvinner bak murene øker dramatisk. Siden 1980 er økningen 400 prosent. Amerikanske kvinner er ikke blitt mer kriminelle, men kriminalpolitikken i USA er blitt hardere.

Den erklærte «War on Drugs», krigen mot narkotika, har ført en rekke kvinner inn bak murene, kvinner som er håndlangere og medhjelpere i narkotrafikk, eller kvinner som nekter å tyste på sine menn, kjærester eller sønner. De får lange fengselsstraffer.

Mange stater har innført lover som betyr livstidsdom uten mulighet til benådning eller prøveløslatelse tredje gang man begår en kriminell handling, «three strikes»-lovene.

På femten år har antallet amerikanere i fengsel blitt tredoblet. Det er den største fengselsbefolkning i noe demokratisk land. 1,7 millioner amerikanere lever bak murene. Mange av dem vil ende sitt liv der. Og enorme ressurser går i dag med til å bygge ut fengselskapasiteten fordi fengslene er overfylte. Fengsler er blitt storindustri.

Seksuell vold og maktmisbruk
Amerikanske kvinnefengsler står på Amnestys dagsorden og etterforskerne har lagt en rute gjennom tre stater, Michigan, Illinois og California, der vi skal treffe tidligere fanger, advokater, støttegrupper og menneskerettsorganisasjoner, og vi skal delta på en konferanse om fengselsforhold på Berkeley universitet.

Detroit sentrum ligger bak oss, en spøkelsesby der gresset gror på parkeringsplassene og praktbygninger fra århundreskiftet ligger forlatte med plankebiter foran knuste glassruter. Den amerikanske bilindustriens glanstid i Michigan er over, og folk med penger har flyttet boliger og jobber ut til forstedene. Bare svarte fylliker er fortsatt å se i døråpningene.
Vi stopper på et advokatkontor i Ann Arbor, en velpleid by en times kjøretid fra Detroit. Og der får vi telefonkontakt med to fanger som har dette å fortelle:

- En fengselsbetjent voldtok meg og gjorde meg gravid, sier Brenda Clark i et kvinnefengsel i Michigan.

- Jeg ble forflyttet mens han fortsatte i jobben. I det nye fengslet truet både innsatte og betjenter meg på grunn av voldtekten. Jeg ba om beskyttelse, men fikk ingen.

En natt fikk jeg veer og tilkalte vakten. Han bare sa: «Gå og legg deg!». Jeg måtte innstendig be ham om å tilkalle en overordnet. Først da han kom og så min tilstand, ble jeg fraktet til sykehuset - med hendene lenket til en kjetting rundt den store magen. Da fødselen var i gang nektet legen å gjøre jobben sin hvis ikke fotlenkene ble tatt av. Fengselsbetjenten som holdt vakt i rommet måtte be om tillatelse fra fengslet. Det tok over en halv time. Betjenten stod ved fotenden og fulgte med da legen undersøkte meg. Jeg ble lenket straks etter fødselen.

Både Brenda Clark og Michelle Pearson som Amnesty også får på tråden, forteller at fanger utsettes for seksuelle overgrep, både voldtekter og handel med sex mot goder som mat, sigaretter og ekstra dopapir og tamponger. Godt over halvparten av fengselsbetjentene i kvinnefengslene er menn.

- Her finnes ingen respekt, sier Michelle på telefon fra fengslet. Også hun ble voldtatt og gravid av en betjent. Han nektet farskapet, men ble tvunget til å avgi blodprøve som avslørte ham. Han fikk to års prøvetid. Michelle ble fraktet til fødselen i lenker, og hun lå lenket til hospitalsengen samtidig med at en betjent holdt vakt i rommet.
Michelle mener betjentene nekter fangene enhver form for privatliv.

- De står alltid og betrakter oss når vi kler av oss og dusjer. Under kroppsvisitering driver de unødig beføling av bryster og skritt. De som forsøker å klage, og ikke kan bevise hva som foregikk, får problemer. Og det er selvsagt alltid betjentens ord mot hennes, sier Michelle.

«Fengslene speiler samfunnet»

- Folk i USA vet ikke hva som skjer bak murene, sier Gail Smith. Hun er advokat og jobber i organisasjonen Chicago Legal Aid to Incarcerated Mothers, CLAIM. - Selv ikke advokater vet at det foregår.

Gail er bekymret over myndighetenes iver etter å frata fengslede mødre foreldreretten. Hun mener man ikke tar hensyn til de negative konsekvensene for barna. - I takt med at vi bygger nye fengsler, skaper vi en ny generasjon kriminelle, blant annet ved å fjerne barna fra foreldrene sine, sier Gail Smith og sukker:
- Det jeg virkelig er sint på Clinton for, er ikke hans seksuelle forhold i Det hvite hus, men hans nedbygging av de sosiale sikkerhetsnett som driver mange nødstilte mennesker over i kriminalitet.

Deborah LaBelle er en av bare tre advokater i staten Michigan som arbeider med borgerrettigheter. Hun mener at vi ikke kan snakke om menneskerettigheter, hvis vi ikke utfordrer urettferdighet i fengslene. - Fengslene speiler samfunnets normer, sier LaBelle.

På vegne av en gruppe fanger i Michigans kvinnefengsler fremmet hun i 1996 felles søksmål mot fengselsmyndighetene for seksuelle overgrep.
Anklagene var så omfattende og så alvorlige at Justisdepartementet i USA besluttet å føre sak mot staten etter egne undersøkelser. Myndighetene i Michigan forsøkte å legge hindringer i veien for Justisdepartementets undersøkelser ved å nekte etterforskerne adgang til fengslene, og nekte dem konfidensielle samtaler med innsatte. FNs spesialrapportør om vold mot kvinner, Radhika Coomaraswamy, ble dessuten nektet adgang til kvinnefengslene i Michigan høsten 1998 da hun ville følge opp de alvorlige påstandene om seksuelle overgrep.

Justisdepartementet anklager Michigan for å bryte de konstitusjonelle rettighetene til statens 1100 kvinnelige innsatte:
«Vi finner at vakters seksuelle overgrep mot kvinnelige innsatte, inkludert voldtekter, mangelen på tilstrekkelig helsestell, inkludert mental helsevern, grovt mangelfullt renhold, overfylte celler og andre trusler mot de innsattes fysiske helse og velferd bryter med deres grunnlovsgitte rettigheter», skriver det amerikanske justisdepartementet.

Represalier uten ende

Rettssaken mellom Justisdepartementet og staten Michigan er gjentatte ganger blitt utsatt og i mellomtiden har kvinnene som anla sak, og de som ga opplysninger til Justisdepartementet opplevd fryktelige represalier.

- To er satt i isolasjon, den ene har nå sittet isolert i snart ett år, sier Deborah LaBelle, og fortsetter: - En annen har fått prøvetiden inndratt, og flere er blitt voldtatt igjen.

- To av dem har forsøkt å begå selvmord, mens en har startet sultestreik. Etter 40 døgn er hun nå satt på intravenøs føde. Det er klart at dette har skremt andre kvinner fra å snakke. Jeg er ikke i stand til å gi dem den beskyttelse de trenger. Det er et forferdelig dilemma for meg at de kvinnene jeg forsøker å hjelpe, nå opplever et enda verre helvete enn de allerede har gjort.

Advokaten forteller om familier til fengslede som utsettes for trusler. Opplysninger fra konfidensielle samtaler mellom advokat og klient har kommet frem og tyder på ulovlige opptak av telefonsamtaler. Fengselsbetjenter som anonymt har vitnet til fordel for kvinnene som anmeldte voldtekter er blitt truet og én fysisk angrepet. Strupen hennes ble kuttet over bakfra på et område i fengslet der fanger ikke har adgang. Fengselsledelsen mener angrepet var «selvpåført skade». Den kvinnelige fengselsbetjenten overlevde og er sykemeldt og frykter for sitt liv hvis hun går tilbake på jobb.

Deborah LaBelle har fremmet et nytt felles søksmål på bakgrunn av represaliene kvinnene er blitt utsatt for. Der trekker hun for første gang inn internasjonal lov.

- De begikk en forbrytelse og ble dømt til fengselsstraff, men straffen omfattet ikke tortur eller voldtekt. Tatt i betraktning hvilke tilleggsstraffer disse kvinnene er blitt utsatt for under soningen, ber jeg om umiddelbar løslatelse, sier LaBelle.

Syke fanger uten behandling

Michigan forsvinner i skylaget mens USAs president, Bill Clinton, ser inn i videokameraet i Det hvite hus og forklarer at han mener leppe-kontakt ikke ligger innenfor hans definisjon av seksuell aktivitet.
Det amerikanske folket følger nøye med, og TV-stasjonene rapporterer fra folkemøter der forargede borgere ber om riksrett mot en president som har løyet om sin umoralske atferd. Chicagos skyskrapere dukker opp når flyet går inn for landing i Illinois.

Charmaine Webb, Patricia Walker og Deborah Hall slapp alle tre ut av fengsler i Illinois sommeren 1998. Nå bor de sammen i Gracehouse, en stasjon på veien fra fengsel til frihet.
De forteller om hvordan man fratas alle rettigheter den dagen man går gjennom fengselsporten. De snakker om et helsestell som omtrent ikke finnes. Om piller som erstatter behandling.

- Jeg hadde kreft og fengselsledelsen var klar over at jeg hadde spredning, forteller Deborah. - Jeg fylte gjentatte ganger ut søknader om legebesøk uten at noe skjedde. Da jeg endelig ble undersøkt av en kreftspesialist, ba han umiddelbart om innleggelse på sykehus for vevsprøver. Fengselsledelsen avslo på økonomisk grunnlag. Jeg ble bare verre og verre. Stemmen forsvant i måneder av gangen, jeg fikk pusteproblemer og spyttet blod. På sykestua i fengslet ga de meg smertestillende tabletter. Til slutt var jeg overbevist om at jeg kom til å dø før endt soning, og jeg fikk søvnproblemer. De ga meg noe jeg trodde var sovepiller, men som viste seg å være antidepressiva. Jeg var fullstendig slått ut i 3-4 dager på grunn av en allergisk reaksjon, sier Deborah.

- En venn og medfange døde for en uke siden, forteller Charmaine. - Hun ba om behandling, men ble sendt tilbake til cellen. Da hun bare ble verre, måtte hun i all hast med ambulanse til sykehuset. Det var for sent.
Det holdt på å bli for sent for Charmaine også:

- Jeg ble dårlig en dag og begynte å hoste blod. Da jeg ba om å få se helsesøster ga hun beskjed om at hun først ville se meg når jeg kunne vise frem blod jeg hadde hostet opp. Det gjentok seg i flere dager. Tilslutt klarte jeg ikke stå på bena og ble sendt i lenker til sykehuset. Legen sa jeg var heldig, hadde de ventet en dag til ville jeg vært død.
På sykehuset lå Charmaine lenket til sengen, også under operasjon og narkose. Hun var en såkalt mønsterfange og hadde ingen fluktforsøk bak seg.

- Fanger blir nektet tilgang til lege, og helsepersonellet i fengslet har ingen kompetanse. De tror alle fanger simulerer eller forsøker å utnytte systemet, sier Charmaine.

Fra narko til piller

Patricia hadde erfaring med dop da hun endte i fengsel, og der opplevde hun å bli tvunget inn i ny avhengighet av medikamenter.

- Jeg har sett normale mennesker komme inn i fengslet og ende opp som neddopede roboter. Har man psykiske problemer og ber om terapi får man medikamenter, sier Patricia.

- I fengslet mister du all kontroll. Det er skremmende. Mange kvinner kommer inn med dårlig selvbilde og en fortid med dop og seksuelle overgrep. I fengslet bare fortsetter det med ny mishandling. De ender opp med en forferdelig selvforakt.

- Vi har bestemt oss for å gjøre en innsats mot de overgrepene som skjer i kvinnefengslene. Det skylder vi alle dem som ble tilbake da vi slapp ut, sier Charmaine, Patricia og Deborah i Chicago.

En kvinne krever sin rett

I California er valgkampen til kongressvalget i full gang, selv om Clintons løgner fortsatt står øverst på den politiske agenda. Republikanerne angriper demokratenes forslag om forbud mot visse typer billige våpen. «Også de fattige må ha mulighet til å skaffe seg våpen!», er republikanernes argument. For øvrig kappes kandidatene om hvem som vil henrette flest kriminelle: Både mindreårige forbrytere og mentalt tilbakestående? Begge partier er tilhengere av å utvide dødsstraffen i California.

Uteliggerne er gått til ro i sine pappesker og ulltepper i San Franciscos milde natteluft når vi møter Robin Lucas. Hun kommer buldrende oppover de bratte gatene i sin firehjuls-trukne bil.

Debbie Jewell er den første som får en stor klem. Debbie satte i gang en Amnesty-aksjon som kan ha bidratt til den oppreisningen Robin og to andre California-kvinner har fått.

De ble massevoldtatt av medfanger i et mannsfengsel i 1995 der de av uforklarlige grunner ble plassert. Vakter låste natt etter natt opp celledørene deres og inviterte mannlige fanger inn. Da Robin hadde samlet mot til en skriftlig klage fikk hun rask reaksjon. Tre menn kom inn i cellen en natt og satte håndjern på henne, to tok tak i bena hennes og den tredje slo henne ut. Deretter ble hun voldtatt og truet med verre represalier hvis hun fortsatte å klage.

De to andre kvinnene opplevde lignende overgrep, og de bestemte seg etter dette til å sove på skift. De fryktet for sine liv.

- Jeg besluttet likevel å anlegge sak, sier Robin, - fordi jeg er oppdratt til å kreve rettferdighet, stille spørsmål og forvente svar. Noen måtte ta affære og stoppe et system som tillater at slikt skjer.

- I fengslet fikk vi ingen svar på våre gjentatte spørsmål, vi fikk ingen unnskyldning, ingen reaksjoner ble satt i verk mot de ansvarlige fengselsbetjentene.

- Da jeg ble løslatt i 1996 forlot jeg medfanger som aldri vil komme ut, som må leve resten av sitt liv innenfor dette systemet. Jeg føler et stort ansvar for å få til endringer for deres skyld, sier Robin.

Og hun har fått til endringer. Forliket mellom de tre kvinnene og fengselsmyndighetene gir dem ikke bare en økonomisk kompensasjon, men myndighetene har måttet gå med på deres krav om menneskerettighetsopplæring av fengselsbetjenter og innsatte, prosedyrer for klager og etterforskning av klager og støtteordninger for ofre for overgrep. Forliket ble inngått i 1998, etter at Amnesty-medlemmer aksjonerte, og Robin og hennes advokat har i løpet av 18 måneder mulighet til å påse at de nye systemene faktisk kommer på plass.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5.