- Kvinneperspektivet er ikke mitt ansvar
Med geriljaleder John Garangs nummer forhåndslagret på mobiltelefonen og like åpne linjer inn til visepresident Ali Osman Mohamed Taha i Khartoum, har Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson hatt en unik posisjon som bakspiller i fredsforhandlingene mellom nord- og sør-Sudan. Men å snakke om kvinneperspektivet i et slikt miljø har vært alt annet enn lett. Dessuten er det ikke hennes ansvar.
Publisert:
31. aug 2004, kl. 10:12
|
Sist oppdatert:
19. Jan 2024, kl. 17:01
Av Svein Tore Bergestuen
Hun smiler. Hun er sjarmerende. Hun er populær. Ikke bare her hjemme, men tydeligvis hos krigsherrene i Sudan også. Og det til tross for at hun er kvinne. Eller kanskje nettopp derfor.
- Jeg tror det utelukkende er en fordel at jeg er kvinne i slike situasjoner.
- Ja vel? I et slikt mannsdominert miljø?
- Ja, de er jo vant til sterke kvinner på hjemmebane, men bare ikke i offentligheten. Når de så møter meg der, fungerer det bra.
Ministeren liker å snakke om Sudan. Det engasjerer henne.
- Er det noe du husker spesielt godt?
- Det som jeg husker best er to-tre av telefonsamtalene jeg hadde med Garang og Taha, da de plutselig forandret oppfatning. Det var på et kritisk punkt i forhandlingene, og det jeg sa bidro til gjennombruddet. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det var en veldig spesiell opplevelse.
Women,War and Peace
På oppdrag fra UNIFEM (United Nations Development Fund for Women) besøkte Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf 14 land som er eller har vært rammet av krig og konflikt. Der intervjuet de kvinner om deres opplevelser i krig. Intervjuene og forskningen i disse landene danner grunnlaget for rapporten Woman, War and Peace. Rapporten inneholder også over 65 konkrete tiltak for hvordan FN og det internasjonale samfunnet kan sørge for kvinners sikkerhet og deltagelse, det vil si hvordan sikkerhetsrådsresolusjon 1325 kan virkeliggjøres.
Da Elisabeth Rehn presenterte rapporten i Oslo i juni 2003, kom det blant annet fram at ca 95 prosent av alle familier på flukt i Sierra Leone har opplevd seksuelle overgrep. I Rwanda blir HIV-positve menn beordret til å voldta fiendens barn. Det er rapportert at barn helt ned i ni-månedersalderen bli voldtatt. Rehn rapporterte også om såkalte "bush-wives" som er jenter ned til 10-12 år som blir med soldatene i krig for å lage mat og være seksuelle slaver.
Finske Elisabeth Rehn er æresdoktor i økonomi og statsvitenskap. Hun var Finnlands første forsvarsminister og har vært presidentkandidat i Finland. Hun har mottatt mange æres- og hederspriser for sitt humanitære arbeid. I dag jobber hun i EUs "Stability pact for South Eastern Europe".
Ellen Johnson Sirleaf er mangeårig politiker, minister og presidentkandidat i Liberia samt direktør for FNs afrikanske utviklingsprogram. Etter å ha blitt arrestert på begynnelsen av 80-tallet, flyktet hun fra landet. Hun har også vært visepresident i både World Bank og Equator Bank.
Kvinne blant mørke menn
- Hvordan oppleves det å være kvinne i en slik setting?
- Jeg har tenkt en del på det, det å reise i mannsdominerte kulturer som ung kvinne. På den ene siden blir jeg et slags intetkjønn. Altså, jeg er veldig kvinne i denne jobben jeg gjør og måten jeg utøver min rolle på, men i den forstand at jeg defineres annerledes enn alle andre kvinner i deres sammenheng.
- Fordi du er en vestlig kvinne?
- Ja, helt klart. Det blir annerledes. De forholder seg på en annen måte til meg enn de normalt ville gjort om det kom en kvinne fra deres egen kultur som sa de samme tingene. De er ikke så vant til å forholde seg til en ung kvinne på den måten. Og da tror jeg det er lettere for meg å tøye den rollen litt, og si ting som de da de ikke forventer at menn ville sagt for eksempel.
Når jeg ber henne utdype dette litt, ler hun igjen. Hun vil ikke gi noen eksempler. Men hun kan være svært direkte med "disse gutta", sier hun. Det hjelper også at hun har kjent nøkkelforhandlerne lenge. Å bygge opp tillitt tar selvfølgelig tid.
1325
FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 omhandler kvinner, fred og sikkerhet. Det var egentlig den jeg hadde lyst til å snakke med ministeren om. Jeg var nysgjerrig på hvor mye hun selv har reflektert rundt resolusjonen og brukt den i sitt fredsarbeid i Sudan. 1325 forplikter til å ha et kjønnsperspektiv i all konfliktløsning og til å ha kvinner med i fredsprosesser, for å sikre en demokratisk prosess og freden på sikt.
- Hvilken rolle mener du Norge bør ha i forhold til å ta med seg 1325 inn i fredsforhandlinger verden over?
- Vi må jo sørge for at denne resolusjonen følges opp. Det er klart at sikkerhetsrådsresolusjonen først og fremst er en forpliktelse for landene og partene selv, men i det internasjonale arbeidet må vi jo sørge for å synliggjøre dette. Amnesty International er nok blant de som er spesielt interessert i denne resolusjonen og har god kjennskap til den. Men det er ikke en resolusjon som anvendes i stort omfang i internasjonale fora. Å få løftet den, er en viktig jobb for Norge.
- Føler du at du har vært flink til å løfte fram 1325 i ditt fredsarbeid?
- Ikke flink nok. Jeg og utenriksministeren har blitt enige om en rollefordeling som går på at jeg blant annet kan ha ansvaret for fredsforhandlingene i Sudan, men jeg har jo ikke det generelle ansvaret for oppfølging av resolusjonene. Det er det andre her på huset som har. Både utenriksministeren og Vidar Helgesen har ansvaret for..
- Men jeg tenker spesielt på arbeidet i Sudan.
...jo. Sudan. Det vil jeg si at vi har gjort. Både støttet opp om arbeidet for kvinner og kvinnegrupper, og deres representasjon i forsoningsprosesser i tilknytning til Sudan-forhandlingene og til dels også i selve forhandlingene.
Ikke tid til så mye kvinneprat
Jeg føler at svaret blir langt og faller litt ut når hun snakker om et kvinneinitiativ som Nederland tok i sin tid, og som Norge var med på å støtte. Norge og Nederland har sammen vært med på å bidra til kvinnekonferanser og større møter for kvinner, samt sikret støtte for de kvinnegruppene, sier hun.
- Jeg vil tilbake til kvinner som tema i nord-sør-forhandlingene.
- Ja, i Sudan tror jeg at vi oppfattes som de som har vært mest opptatt av dette perspektivet. Beskyttelse av kvinner har vært et tema. Da snakker jeg om nord-sør-forhandlingene. Men, det er jo i Darfur de overgrepene du snakker om er mest omfattende. Det er i nord-sør sammenheng jeg har vært mest involvert. Men heller ikke der har det vært godt nok ivaretatt. Vi kunne tenkt oss et tyngre fokus på kvinner, men det er jo en gang sånn at vi er ikke forhandlingspart.
Utviklingsministeren forklarer at både når det gjelder hvem som skal sitte ved forhandlingsbordet og hvordan teksten i forhandlingene skal se ut, er det til syvende og sist partene selv som må bestemme. Ok. Jeg begynner å danne meg et bilde av hva som er viktig, hva som er viktigst og hva som må vike. Det er grenser for hva slags innflytelse en minister fra Norge har på alle mulige områder i slike kompliserte forhandlinger.
- Det blir litt liten tid til å snakke spesielt om kvinner, kanskje?
- Ja, jeg får ikke tid til å tenke så mye på kvinneperspektivet slik som dette fungerer. Jeg kunne ønsket at jeg fikk større mulighet til det, men det er noe med motparten også. Jeg kan ikke tvinge dem til å velge en kvinnelig forhandler. SPLM er en geriljabevegelse, og det er ikke så mange kvinnelige geriljasoldater akkurat. Da gir det seg selv. Og alle vet at et islamsk basert styresett som Khartoum-regjeringen heller ikke har en særlig høy representasjon av kvinner. Det beste jeg kan gjøre for kvinner da, er å få til en fredsløsning som beskytter dem.
- Det er ikke mitt ansvar!
Jeg drar opp ei bok fra veska. Kanskje den viktigste rapporten når det gjelder kvinners situasjon i krig og konflikt. Den heter: "Women, Peace and War" og er skrevet på oppdrag fra FNs generalsekretær av to fremtredende tidligere politikere, Elisabeth Rehn fra Finland og Ellen Johnson Sirleaf fra Liberia. Den inneholder ca 65 konkrete tiltak for å implementere 1325.
- Kjenner du til denne?
- Ja
- Har du lest den?
- Nei, jeg har ikke lest den. Jeg må innrømme det at mine dokumentbunker ikke tillater lesning av rapporter av stort omfang.
Jeg snakker litt om bokas innhold og hva slags perspektiv den tegner. Vi er begge enige om at krig og konflikt rammer kvinner hardest på alle mulige måter. Så drar jeg opp statsrådens nyeste strategiske rammerverk. "Utviklingspolitikkens bidrag til fredsbygging – Norges rolle". Og etter hvert blir det litt uggen stemning:
- I ditt nyeste strategidokument står det svært lite om kvinner…
- Det er jeg ikke enig med deg i. Jeg tror nesten jeg må forklare deg hva dette er for noe. Det er et strategisk rammeverk, ikke en handlingsplan.
- Det skjønner jeg. En handlingsplan om 1325 kommer senere, står det her. Vet du når?
- Nei, det er som sagt ikke mitt bord. Men jeg må forklare deg dette. Dette er en sammenstilling av erfaringer vi har gjort oss; hva vårt bidrag har vært, hva det har ført til, og hva det har lært oss. Det er ikke en handlingsplan, det er ikke en tiltaksplan og det er ikke en strategi.
- Men et strategisk rammeverk.
- Ja, et rammeverk. En presentasjon over hvilke grep som er nødvendig for å få til en helhetlig fredsbyggende innsats sett i en utviklingspolitisk sammenheng.
- Men det står fortsatt lite om kvinner?
- Snakk med 4. etg.
- Jeg tror du må skjønne hvordan det dokumentet er rettet inn. For det er utviklingspolitikkens bidrag. Jeg har ikke ansvar for hvordan vi retter oss inn i forhold til konflikter. Det er utenriksministerens bord. Utenriksministeren har ansvaret for 1325, jeg har ikke det!
- Men det står jo om 1325 her.
- Ja, men det må det for at vi skal ha et helhetlig perspektiv. Men hvis du etterlyser alle detaljer i hvordan fredsbyggende virksomhet skal rettes inn i forhold til 1325, så må du spørre 4. etg!
- Jeg skjønner...
- Det et bistandsvirkemidlene som er innfallsvinkelen vår, fordi det er det som er mitt ansvar. Det som blir litt rotete her, er at jeg har dette særegne ansvaret for Sudan og forhandlingene der, som gjør at du kan stille de spørsmålene. Men da må du skille. Utenriksministeren og jeg samarbeider nå om Darfur, og der er kvinner et sentralt tema. Det som går på beskyttelse av sivile og kvinner er svært høyt på dagsorden.
- Ja vel?
- Absolutt. Men nå må jeg nesten gå.
Publisert i AmnestyNytt 2004/3.
Les hele ministerens strategegiske rammeverk her
Les hele rapporten Women, War and Peace her
Les Amnestys rapport om vold mot kvinner her
Les Amnestys rapport om voldtekt som våpen i Darfur her