Kronikk: Gartnerstaten

Av Nils Christie, kriminolog Universitetet i Oslo

Som skandinav på gjesting i USA møter man mye av det fine. Den varme velkomsten. Naboer som banker på og spør om de kan hjelpe den nyinnflyttede. Den vennlige trafikken. Kulturlivet i universitetsbyene. Idealismen blant mange. En oppriktig tro på at dette er landet som har funnet løsningen og som skal hjelpe alle andre fram mot den samme gode tilstand.

Nattsiden får man glimt av om man skal til de større byene. Advarslene fra de samme gode naboer, angsten, påbudene om steder man ikke må gå. Og man ser jo at amerikanerne selv tar det alvorlig. De barrikaderer husene. De slår seg sammen i inngjerdede nabolag med bevæpnet vakt ved porten. Og de griper til hårde tiltak «for å gjenvinne gatene» som det sies. «Null-toleranse» er et annet ord. Folk som sniker på trikken arresteres, stilles opp på linje på holdeplassen, står der mens vogntog etter vogntog passerer, inntil fangsten er stor nok og alle marsjeres opp til en provisorisk «trikkedomstol» hvor de kontrolleres, bøtlegges, - og noen fengsles1. Det påstås at New York City er i ferd med å bli en pen og fredelig by.
Gartnerstaten, det er et uttrykk hos Zygmunt Bauman2. Gartnerstaten, det er der ugresset rykkes opp, ryddes ut.

Og hvor havner ugresset?
I USA først og fremst i fengslene.

Tabell 1 gir de sentrale tall. Vi ser her antall mennesker under kontroll av strafferettssystemet i USA første januar l997. Tallene er derfor litt for gamle, og litt for små. Fangetallet i tabellen er 1,7 millioner. Pr. 100 000 innbyggere blir det 650. Dette er nøyaktig det tidobbelt av de norske fangetallene. Pålitelige kilder angir det foreløpig uoffisielle, men dagsaktuelle tallet 700 pr. 100 000 innbyggere.

Lenger ned i tabellen finner vi nesten fire millioner mennesker som enten er betinget dømte, eller prøveløslatte. Samlet står på denne måten 5,6 millioner mennesker under strafferettslig kontroll, eller over to prosent av befolkningen. Men ser vi dette i forhold til den voksne befolkning pr i dag - høsten 1998 - må vi kunne anslå at over tre prosent av USAs voksne befolkning er under strafferettslig kontroll.

Kontrollen rammer skjevt. Bare en av ti vil være kvinner. Røft regnet betyr dette at mer enn fem prosent av alle menn i USA i dette øyeblikk står under kontroll av strafferettssytemet. Og vi kan gå videre i dette resonnement. Alle menn har ikke samme risiko for å havne i strafferettsapparatet. Yngre er langt mer utsatt enn eldre. Ser vi på den yngste halvdelen av befolkningen, sier et rimelig skjønn at minst ti prosent av disse i øyeblikket står under slik kontroll. Svarte og folk med latinamerikansk bakgrunn er voldsomt overrepresentert i systemet. Et forsiktig anslag vil være at minst 20 prosent av alle menn fra disse befolkningsgruppene akkurat nå lever under en eller annen form for strafferettslig kontroll. Fra storbyene i USA vet vi at over halvparten av unge svarte menn på ethvert tidspunkt er under strafferettslig kontroll. Gjennom livsløpet vil majoriteten av menn fra disse minoritetene ha mottatt dom for handlinger som sees som lovbrudd. USA er blitt et land hvor de fattige styres gjennom strafferettsapparatet.

Utviklingen har gått lynraskt. I 1979 var det 230 fanger pr. 100 000 innbyggere i USA mot de nåværende 700, - altså en tredobling i fangetall på de siste tyve år. Tallene i Norden ligger alle rundt 60-70. I det meste av Europa ligger de rundt 80-120. Til og med Canada, med felles grense, felles språk og felles påvirkning fra TV, ligger på et helt annet nivå. De har 125 fanger pr. 100 000 innbyggere, og er nå - i en meget bevisst prosess - i ferd med å presse fangetallet nedover. Skal USA finne noe som ligner på dem selv i omfang av innesperringer, må de til Russland, som for øyeblikket har 680 fanger pr. 100 000 innbyggere. Men også Russland er i ferd med å forsøke å få fangetallet nedover.

Hvor havner de, folk som fengsles i USA?
Noen havner i utmerkede fengsler, i den grad fengsler kan være det. USA på sitt beste. Relativt små fengsler, oversiktlige, mye kontakt fanger imellom, og også mellom fanger og en human betjening. Men det må visst kunne sies at dette er de sjeldne unntak. Systemet som helhet er preget av to spesielle forhold: Størrelse og teknikk.

Norge har en fangebefolkning på under 3000 mennesker. Det tredobbelte fangetall kunne rommes i ett enkelt av de amerikanske fengsler.
Og så til teknikk, kombinert med arkitektur: I januar i år ble det åpnet en ny avdeling i et gammelt fengsel for 1 500 mann et sted nord i USA. Her har 200 fanger fått sine nye hjem i 100 nye celler. Hver celle har det kostet 12 millioner dollar å bygge. Men så er de da også fine, med eget toalett og egen dusj og dører som fører ut til en egen balkong på 6 ganger 8 fot hvor fangene kan ha en times lufting i døgnet.

Dørene mot luftebalkongen kontrolleres elektronisk fra et sentralt vaktrom, slik at vokterne kan styre når fanger får gå ut og inn. Metalldørene mot indre korridor er laget så enhver kontakt mellom celler blir umulig. En smal stripe av en dør inne i hoveddøren gjør det mulig å levere mat til fangene uten at de kan smutte ut. Den gjør det også mulig å sette hånd- og fotjern på fangene om de skulle måtte ut av cellen. De strekker armene ut av stripen, og står med bena tett inntil, og får lenkene på.

Den nye avdelingen for 200 mann vil bare kreve 19 nye fangevoktere. Det er driften som koster. Automatisk lufting på balkongen, dusj og do på cella, elektronisk styrte dører og hånd- og fotjern ved sjeldne turer ut av cella, det gir total isolasjon til et minimum av pris. Den eneste svakhet i dette opplegget er at det må være to på cella. «Hopefully, it will help them more than aggravate them», sier fengselsdirektøren.

Men i mange av disse Max-Max-isolasjonsfengslene - som nå bygges i fleng rundt om i USA - California har vært foregangsstaten - der tar man ikke sjansen på at to skal få være sammen. Fangen sitter alene i den moderniserte betongkloss. Teknikk, arkitektur og økonomiske betraktninger har gjort det mulig å gjennomføre en høyere grad av fullstendig isolasjon av et større antall mennesker enn vi noen gang har sett maken til i verdens historie.

Teltet er isolasjonens motstykke. Jeg møtte det i Lousiana. Et sirkustelt, med plass til madrasser for hundrevis av fanger.

Det var kaldt i været, fangene drev rundt i luftegården med sengepledd over skuldrene, - som et bilde fra en interneringsleir fra krigens tid. Eller vi møter isolasjonens motstykke i gigantfengslene rundt om i USA. Der man som gjest ikke slipper inn om man går i jeans, for det gjør også fangene, og de blir skutt på uten nåde om noe skjer.

Både telt-fengslene og de vanlige gigant-fengslene er steder hvor kontrollørene hovedsakelig holder til i en ytre sirkel, mens det som skjer inne ikke er deres sak. Hvis de da ikke direkte legger til rette for gladiatorkamper - noe som nylig skjedde i et stort fengsel - ved at gjenger som er erklærte fiender ble sluppet ut i luftegården på samme tid.

Inne i noen av disse bygningene er arenaer for andre hendelser. Stuvet sammen, kanskje for livstid, det dannes hierarkier, noen på topp får enerom og et liv nesten som ute. Andre blir tjenere. Unge fanger lever i stor fare for å bli offer for voldtekt. Deretter blir de tjenere for gjerningsmannen. Det dannes grupperinger. Ofte blir det kamp mellom grupperingene. Fanger er ikke onde. Men plassert i situasjoner som disse, blir resultatet inferno.

Men selv de mindre redselsfulle fengsler har sine redsler. Jeg vil aldri glemme et rom jeg gikk forbi i et stort, ytre sett moderne fengsel i USA. Det var på langsiden sprinkler hele veien ut mot gangen hvor vi passerte. På den andre langsiden var det noen løse forheng mot toaletter og dusjer. Køyesenger i den ene ende. På benker nedover i det langstrakte rommet satt fangene som bodde i rommet, det kan ha vært et par hundre mann, alle vendt mot den ene kortsiden. Der stod tre fjernsynsapparat og durte. Helt i den andre enden av rommet satt en enslig mann med ryggen til fjernsynet og fingrene i ørene. Han forsøkte å lese.

Fangetallene øker. Og fengslene tetner. Siste nytt er TV-domstoler. Som i næringslivet, så også i domstolene. Hvorfor bruke penger på reiser når møtene kan lages på TV. Varetektsfangen kan bli sittende i fengslet, forsvareren kan bli sittende på sitt kontor og aktor på sitt, og det kan dommeren også. Med fjernsynforbindelse til alle parter blir det rettsmøte så godt som noe, og fangen blir der han er. Så langt er det ikke kommet alle steder, men også om fangen må ut av fengslet og over til domstolen byr teknikken på arbeidsbesparende hjelp. Man monterer et elektrisk belte på fangen. Tror man at han finner på noe tull, trykker vokteren på en knapp han har i sitt belte, og fangen sendes i bakken av et voldsomt støt. Ofte besvimer han, og mister kontroll over urin og avføring.

Men det blir pent og rent i gatene i New York City og andre steder. Ute av øye er ute av sinn. Noen millioner mennesker betaler prisen. Men man spør seg selv hvor det skal ende. To millioner fanger, hvorfor ikke tre, eller fire. Seks millioner kontrollert av strafferettssystemet, hvorfor ikke ti eller tolv. Det er ikke kriminalitetsutviklingen som bestemmer fangetallene. Tredoblingen i fangetall har ingen sammenheng med vekst i lovbrudd. I ethvert samfunn er lovbrudd en uendelig ressurs, det er bare å grave dypere og bredere, så kommer flere med. Spesielt stoffbrukernes antall er uendelig i fattigdomsdelene av det amerikanske samfunn. Økingen i kontrollvolumet har sammenheng med indre motsetninger og styringsformer. Et rikt land med dommere, statsadvokater og til dels offentlige forsvarere valgt ved politiske avstemninger makter å kontrollere underklassen på denne måten.

Amnesty er vant til å tenke på enkeltmenneskene. Men man kan også ta et annet perspektiv: Det er et helt samfunn som lider, og som skaper lidelse. Det er en sentral politisk oppgave å forandre de forhold som skaper slike tilstander. Straffesystemet i USA utvikler seg på en måte som truer eksistensen av det sivile samfunn.

1: Skildret med stolthet av systemets oppfinner, William Bratton (with Peter Knobler) i "Turnaround. How America's Top Cop Reversed the Crime Epidemic" N.Y. 1998.

2: Zygmunt Bauman: Modernity and the Holocaust. GB 1989. På norsk: Moderniteten og Holocaust, Oslo 1997.

3: Corrections Digest, December 5, 1997.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5