Kjerringer mot strømmen i USA

Tekst og foto av Lisa Marie Gamlem

Mars 2001, Oslo

Applausen har stilnet. Oppglødde studenter og Amnestyaktivister forlater den fullsatte betongkjelleren på Chateu Neuf. Ute har det blitt kveld og tilbake sitter de amerikanske kvinnene fra Journey of Faith. Barbara Lewis eneste sønn er dømt til døden. Carol Byars ektemann ble offer for en drapsmann. Engasjementet mot dødsstraff knytter dem sammen på tvers av bakgrunner. Sammen har de nettopp avsluttet sitt første foredrag i Norge, og foran dem ligger en reise gjennom landet der de tunge historiene skal fortelles om og om igjen. Fra Bodø til Kristiansand skal de holde appeller om kampen for et nasjonalt moratorium på dødsstraff i USA.

Brist

Kvinnene uttrykker begeistring over støtten de har møtt i Norge, men selv i gleden avslører Barbara Lewis en sår erkjennelse i sin oppsummering av kvelden.

- Det er vakkert å se så mye engasjement, det gir håp om at kampen kan vinne fram. Selv har jeg mistet troen på at min sønn skal få beholde livet. Roberts siste ankemuligheter nærmer seg slutten. Seks ganger har han fått vite datoen for sin henrettelse. Seks ganger har mitt håp bristet. Nå kan det ikke repareres mer. Kampen handler ikke om Robert, men om alle de andre som blir offer for et umenneskelig rettssystem, forteller Barbara Lewis.

Bush

Carol Byars nikker gjenkjennende selv om hun aldri har opplevd å ha en sønn sittende på dødscella. Som enke og offer for en drapsmanns handlinger har hun mot alle odds kastet seg inn i kampen for de amerikanske fangene på dødsceller. Nå har hun blitt en omreisende anti-dødsstraffaktivist. Hjemme i USA jobber hun som servitør på en liten texmex-restaurant. Hun bor sammen med den yngste datteren sin i en husvogn i Houston, Texas - staten som henretter flest mennesker i USA. Da nåværende president George Bush var guvernør i Texas markerte han seg med å sende et rekordhøyt antall fanger i døden. I perioder var det to henrettelser om dagen forteller Carol Byars.

- Vi er glade for at Bush er ute av Texas. At han nå er president er ikke like hyggelig.

Kontraster

Sympatien de har møtt på sin turné rundt om i Europa står i kontrast til forholdene de jobber med hjemme i USA. Selv om fjoråret viste store endringer i det amerikanske folks holdning til dødsstraff, er det fremdeles vanskelig å være en aktiv motstander. Barbara Lewis har blitt ropt og spyttet etter på gata. Carol Byars har opplevd at familiemedlemmer vender seg mot henne og at fremmede spikrer opp trusler på døra hennes. Historiene de bærer på vitner om en styrke til å stå for det de tror på, selv om motstanden til tider kan være tung. Carols historie begynner en vårdag i 1978.

Houston, Texas 1978

Carol og Jimmy Byars er 21 år gamle og har vært kjærester siden ungdomsskolen. Sammen har de datteren Wendy på tre år. Det er 1. mai, arbeidernes dag, og Jimmy er på besøk hos sin mor. Carol er gravid med barn nummer to og har dratt hjem til sin mor. Jimmy sitter i sofaen sammen med sine to småbrødre da moren kommer i krangel med en nabo utenfor. Naboen er beruset og henter hagla. Bare sekunder senere er de tre brødrene skutt. Carol Byars får vite om hendelsen først senere på kvelden.

- Plutselig sto min bror på kjøkkenet. Han skalv og gråt. Vi visste ikke engang om Jimmy hadde overlevd turen til sykehuset, forteller Carol.

Tilgivelsen

Jimmy levde i et år med store smerter og skader. Da Carol fødte Sarah fikk Jimmy holde babyen i armene en eneste gang før han døde. Ved sengekanten sto datteren Wendy som da var blitt fire år.

- Yngstedatteren min er mot dødsstraff, men Wendy som husker sin far har ikke klart å forsone seg med det som skjedde. Hun klarer ikke å tilgi drapsmannen og synes mitt engasjement mot dødsstraff er forkastelig, forteller Carol.

Ektemannen Jimmy tilga sin drapsmann mens han lå på sykeleiet. Carol bar fremdeles på et voldsomt sinne, men under rettssaken opplevde hun en forandring.

- Jeg satt på gangen rett overfor drapsmannens kone og hennes barn. Plutselig gikk det opp for meg hvilken enorm lidelse de gikk igjennom. Disse barna sto jo også i fare for å få sin pappa drept.

Delaware juni 1990

Barbara Lewis er på vei hjem fra sitt andre skift. Hun har jobbet i 16 timer med å vaske kontorbygninger og går i sikksakk mellom menneskene for å komme seg fort hjem. Asfalten er varm og lufta står stille. Barbara har kjent en uro hele dagen, men hun aner ikke hvorfor. Hun stopper opp ved en liten bod og oppmerksomheten trekkes mot et kort med teksten: "Sometimes we must hurt for a while, but remember that I will always be with you".

Samtidig i en annen del av byen smeller et skudd og en ung kvinne segner om. Senere har Barbaras sønn Robert fortalt at det skjedde ved et uhell da han sparket opp døren under en krangel. Robert løper fra åstedet. Han vurderer å sette pistolen mot sitt eget hode. Men beina fortsetter å bevege seg. Gjennom hager og hekker. Porter og gårdsrom. To dager senere stopper han opp og melder seg for politiet.

Systemet

Robert tiltales for mord. Barbara tar umiddelbart kontakt med moren til den drepte kjæresten. De kjenner hverandre litt fra før og gråter sammen over tragedien som har rammet begge familier. De møtes flere ganger før rettssaken.

- Men i det vi møttes i rettssalen var situasjonen totalt snudd på hodet. Det var en isfront som møtte meg da jeg forsøkte å snakke med henne. I det denne tragedien ble satt i system var det ikke lenger rom for medfølelse eller menneskelighet, forteller Barbara Lewis.

Dommen

Robert får strengeste straff. I 10 år har han sittet på dødscella og får kun møte sin mor mens hender og føtter er lenket. De korte møtene på hver sin side av glassruta har etter hvert blitt for tunge, og Barbara har gått over til å skrive brev. Kortet hun fant den skjebnesvangre kvelden har hun beholdt selv.

- Det er vanskelig å stå fram som moren til en dødsdømt. Mye skam og stigma er knyttet til den rollen. Ved å fortelle min historie må jeg også stadig gjenoppleve det vonde som har skjedd, allikevel kjennes veien jeg har valgt som den eneste mulige.

Konflikten blir nær når man må forsvare sitt ståsted overfor sin egen bror og sin egen datter. Men troen på at forsoning og tilgivelse fungerer bedre enn hevn gir meg styrke til å være en "kjerringa mot strømmen", sier Carol Byars.

Publisert i AmnestyNytt 2001/2.