- Jeg kommer hjem om en time

Av Ina Tin

En vårdag i Oslo 2003

Tsjetsjenske Rukiat står med et eple i hånden utenfor grønnsaksbutikken i Brugata. Når vi oppdager hverandre, lyser ansiktet hennes opp i et varmt smil. Det svarte blondesjalet dekker bare litt av håret hennes, akkurat som da jeg traff henne og datteren Zalina for tre måneder siden. Men de er begge forandret.

Rukiat virker rolig og Zalinas ansikt er ikke lenger bare en vakker, men ubevegelig maske. I dag både smiler og ler hun. - Nå må vi vente på at norske myndigheter behandler ferdig vår asylsøknad, sier Zalina på stotrende engelsk og fortsetter gledesstrålende: - Vi fikk kontakt med pappa på telefon til Ingusjetia i dag. Det var godt å høre stemmen hans.

To kvinner fra Tsjetsjenia har søkt om beskyttelse i Norge i vinter. Hvorfor?

En vinterdag i Groznij 2001

«Jeg kommer hjem om en time.» Det er de siste ordene familien Murdalov hørte Zelimkhan si. Han «forsvant». 25 år. Sønn til Astemir og Rukiat, bror til Zalina, mann til Kheda og far til Ajati. Student i økonomi og aktiv i en folkedansgruppe.

Fra den dagen blir livet til familien Murdalov snudd på hodet. Far og mor beslutter seg for å trosse all velbegrunnet frykt for egen sikkerhet. De leter etter sønnen. De oppsøker politistasjoner, myndigheter og innflytelsesrike kontakter. De er villige til å betale for å få ham hjem. De er rede til hva som helst, men ingenting nytter.

Langsomt trer et bilde av hendelsene den fatale vinterdagen frem.

I en buss er en kone på over sytti og datteren hennes vitne til at Zelimkhan brutalt blir arrestert ved en veisperring i Groznij. Konen skynder seg ut av bussen og forsøker å gripe inn. Soldatene kaster seg over henne. De skyter mot bussen. Hun ligger igjen med knust kjeve og hånd, og ødelagte ben. Datterens hals er lenge etterpå merket med svarte uttredelser etter kvelertak. Uten penger får ikke konen behandling. To år etter er hun fremdeles krøpling.

- De gjorde en heltedåd, gråter Rukiat. - Takket være dem vet vi hvem som tok Zelimkhan. Men de har betalt dyrt. Hvordan kan vi noen gang betale tilbake det de ofret.

Vi sitter på Amnestys kontor i Oslo i januar 2003. Rukiat og Zalina er kommet til Norge etter invitasjon fra Amnesty. De skal gjøre problemene i Tsjetsjenia kjent i Norge. Og de trenger et pusterom etter to år i konstant frykt for eget liv og i utålelig uvisshet om Zelimkhans skjebne. Amnesty har gjort deres kamp for å få vite sannheten til sin. Over hele verden skriver Amnestys medlemmer brev til russiske myndigheter og krever svar på spørsmålet: Hvor er Zelimkhan Murdalov?

Mor og søster vil gjerne dele historien sin med AmnestyNytts lesere.

Dagen etter at Zelimkhan «forsvant», oppsøker Astemir politistasjonen. Han får vite at sønnen er fengslet for besittelse av cannabis og vil bli løslatt bare Astemir skaffer signaturen til en advokat på et papir. Når han er tilbake med signaturen, sier de at sønnen alt er løslatt og har forlatt stasjonen. En stor gruppe mennesker som har oppholdt seg utenfor hele denne tiden, benekter at Zelimhkan kan ha forlatt politistasjonen.

Familien får kontakt med løslatte fanger som har sett Zelimkhan en natt da de delte celle.

- Et vitne fortalte hva torturister hadde gjort med Zelimkhan før han ble slengt inn i cellen hans. Tennene og neglene var revet ut. Høyre arm var brukket, knokkelen stakk ut og en kjempespiker var kjørt gjennom skulderen hans. Intime deler av kroppen hans var revet bort. Dette fortalte den løslatte mannen.

Rukiat knuger lommetørklet i hendene. Hun vil fortelle, men det gjør vondt. Zalina stirrer fremfor seg med tomt blikk.

Vitnet Rukiat forteller om, er blitt avhørt av påtalemyndigheten. Han har under ed stadfestet det han så i cellen denne natten. En annen som ble løslatt etter å ha sittet i samme celle, oppsøker Mudalov-familien fordi «samvittigheten min byr meg å fortelle at Zelimkhan oppførte seg heltemodig», som han sa. Den grusomme historien blir bekreftet.

Astemir begynner å lete etter sønnen på gravplasser, merkede og umerkede. Han klarer å skaffe tillatelse til å få fjernet en ødelagt bygning ved politistasjonen der man mistenker at likene etter mange «forsvunne» er gravd ned, men prosjektet blir stoppet og hele området jevnet med jorden uten at de etterlatte får adgang.

Massegraver blir funnet i Groznij. Et sted finner man omtrent 60 skamferte lik. Saken blir omtalt i pressen og russerne forsøker å fjerne likene, men fortsatt er det mange igjen.

- Vi må finne Zelimkhan uansett om han er død eller levende, sier Rukiat. - Er han død, må han gravlegges. Vi trenger et sted å gå til med vår sorg.

Hun forteller at slektninger til «forsvunne» av og til er så heldige at de får utlevert liket mot klekkelig betaling. Så heldige har ikke de vært.

Håpet

- Håpet er det siste som dør. Vi håper fortsatt at vi skal finne Zelimkhan i live, sier Rukiat to år etter i Oslo.

Familien Murdalov insisterer på å få frem sannheten og bruker alle sine kontakter i den tsjetsjenske administrasjonen der Astemir selv jobber. Etter en uke har de fått satt igang etterforskning. Som en av ytterst, ytterst få saker om «forsvinninger» i Tsjetsjenia, setter påtalemakten i gang en rekke undersøkelser. Alle tilknyttet politistasjonen som blir kalt inn til avhør, insisterer på den samme historien: at Zelimkhan ble løslatt. Arrestordre blir utstedt på en oberst Zhuravlev som skal ha fingert Zelimkhans signatur på et løslatelsespapir, og politimannen Lapin som arresterte og deltok i torturen av ham. Før arrestasjonen blir gjennomført har den russiske obersten forlatt Tsjetsjenia ved hjelp av en tilbakedatert permisjonsordre fra sin overordnede. Saken mot ham blir ytterligere forkludret ved at relevante arkiver plutselig blir borte. Det tar ett år, men Lapin blir endelig arrestert i begynnelsen av 2002.

- Han sto lavest på rangstigen, kommenterer Rukiat. - De høyere oppe i systemet kan ikke tas. De har for stor innflytelse.

Etter tre måneder i varetekt, blir Lapin sluppet løs. «Han er ingen banditt, men var utilregnelig i gjerningsøyeblikket», mener den russiske dommeren og løslater ham.

I mellomtiden oppsøker familien Murdalov leder av den russisk-innsatte tsjetsjenske administrasjonen, Akhmed Kadyrov. De ber ham sikre rettferdighet for Zelimkhan og får ham til å overlevere et brev til president Putin.

Den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og Amnesty International tar opp saken og mobiliserer sine nettverk for familien Murdalov. Saken er nå den mest kjente «forsvinningen» i Tsjetsjenia.

- Vi kommer aldri til å glemme den innsatsen Amnesty-medlemmer har gjort for Zelimkhan, sier Rukiat i Oslo. - Det betyr mye at folk engasjerer seg, og vi er dypt takknemlige for den oppmerksomheten Amnesty har vist saken vår.

Den eneste russiske journalisten som fortsatt våger å reise inn i Tsjetsjenia for å skrive om krigens ofre, Anna Politkovskaja, gjør «forsvinningen» til Zelimkhan kjent i Russland. Artikkelen «De forsvunne» i Novaja Gazeta fører til at hun selv blir drapstruet. Truslene tvinger henne i sikkerhet i utlandet en tid, men hun er snart tilbake på jobb og fortsetter sine ensomme rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Tsjetsjenia.

Redselen

- Redselen er der hele tiden, sier Rukiat.

I Groznij sover hun sjelden om natta. Enhver som har levert en anmeldelse om «forsvinning» kommer automatisk selv i fare. Ingen kan garanteres sikkerhet. Søsteren og barna hennes bor sammen med dem for å gi litt støtte. Men søsteren er redd hun også.

- Når vi hører skyting fra gata, blir hun hvit i ansiktet, forklarer Rukiat.

Selv sliter hun med hjerteproblemer.

- Nerver har jeg nesten ingen igjen av. Det er klart at dette tærer på den psykiske og fysiske helsa.

- De kommer om natta. Om det er politi eller militære, vet vi ikke. Uniformene er de samme og ingen tør stille spørsmål. De har vært hos oss tre ganger. Siste gang var for noen måneder siden. Med automatvåpen tok de seg inn i huset og tvang oss ned på gulvet. Så gikk de rundt i huset og forsynte seg. De holdt på å ta med seg mannen min, men ombestemte seg. De gikk til naboen i stedet, en 32-åring. To dager senere ble han drept, sprengt i filler.

Zelimkhans kone og barn flytter til hennes foreldre på et lite småbruk i en landsby: - Det er litt tryggere i landsbyen fordi folk bor tettere og passer på hverandre, mener Rukiat. Til gjengjeld betyr det at Murdalov-familien har svært liten kontakt med barnebarnet. Veien til landsbyen 40 kilometer unna er krydret med kontrollposter og er farlig.

En tid blir søsteren til Zelimkhan plassert hos slektninger ute i en landsby, men Zalina velger etter hvert å fortsette arbeidet sitt på universitet. På tross av at hun aldri vet hva den daglige turen gjennom den sønderskutte byen kan by på.

- Det er farlig å være student i Groznij, men å sitte hjemme er heller ingen bra løsning, kommenterer hun nøkternt.

Det har blitt organisert egne busser som plukker opp studenter på veien til universitetet, men det hjelper ikke:

- Slike busser blir ofte kjørt ned av tanks. Senest for en måned siden ble en jente drept på den måten. På universitetet opplever vi at de militære kommer og gjennomfører opprenskningsaksjoner. Både professorer og studenter risikerer å bli dratt med og banket opp. De tar helst de unge og vakre mennene. I grunnen er det rart at det i det hele tatt finnes unge menn igjen i landet, sier Zalina.

Sannheten

- Hva kan vi gjøre, spør Rukiat med en trøtt håndbevegelse. - Jeg fødte ikke sønnen min for at han skulle ende livet sitt på denne måten. Vi har ikke annet valg enn å fortsette kampen for å få vite sannheten, sier hun.

I Groznij kommer Europarådets spesialrapportør for Tsjetsjenia, lord Frank Judd, på et sjeldent besøk. Rukiat trenger seg forbi avsperringer og river seg løs fra russiske soldater som forsøker å holde henne tilbake. Hun klarer å nå frem til ham, og han lytter. Både Astemir og Rukiat får møte lord Judd og fortelle om sønnen. Han lover å se på saken. De vet ikke hva han har gjort med den.

- Det er viktig at Europa engasjerer seg i saken. Russiske myndigheter er opptatt av hva Europa mener, kommenterer Rukiat.

Advokaten til Murdalov forsøker å få saken reist ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Familien vet fortsatt ikke om saken vil bli akseptert ved domstolen, og slett ikke når en rettssak kan begynne. I det russiske rettssystemet, ser det ikke ut til at «forsvinningen» til Zelimkhan får noen snarlig løsning. Men familien har ikke tenkt å gi opp. Oppmerksomheten de har skapt om saken, er deres håp. Men samtidig setter den dem selv i fare.

Etter sikkerhetsstyrkenes nattlige besøk hjemme hos Murdalov i Groznij, beslutter mor og datter å takke ja til Amnestys invitasjon om å komme til Norge. De frykter for sine liv. Når de har tilbakelagt den farlige reisen ut av Tsjetsjenia, får de i Moskva kontakt med Astemir i Ingusjetia. All kontakt mellom Tsjetsjenia og omverden, må skje fra naborepublikken Ingusjetia: Ingen telefonlinjer i Groznij fungerer. Astemir har en fryktelig nyhet. Broren hans som er flyktning i Ingusjetia er blitt drept. Astemir vet ikke hvem som står bak.

Så lander mor og datter på Gardermoen flyplass en norsk vinterdag. De puster ut. Krigen er langt unna. Men den sitter i kroppen. Og Zelimkhans skjebne er fortsatt uviss. De vakler mellom behovet for beskyttelse i Norge og den livsfarlige kampen for sannheten i Groznij. Astemir tar beslutningen på en telefonlinje fra Ingusjetia: «Ikke kom hjem, det er blitt for farlig!»

Rukiat har tro på at en kritisk norsk opinion kan påvirke Russlands krigføring i Tsjetsjenia. Hun holder fast i håpet om at russerne en dag skal slutte å føre krig mot sivile i hjembyen Groznij. Og fremdeles bærer hun på et lite håp om at Zelimkhan fortsatt lever. At han en dag skal bli funnet.

^{I Stavanger møtte Rukiat og Zalina Anna Politkovskaja (i midten) som ble drapstruet da hun skrev om "forsvinningen" til Zelimkhan. Den russiske journalisten mottok Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris i mars i år.}

Takk til Jørgen Jørgensen som tolket fra russisk

Publisert i AmnestyNytt 2003/2