Jakten på en identitet

Av Paul Chaffey

Erfaring fra andre organisasjoner har imidlertid lært meg at folk som står på utsiden av og til kan bringe inn nye perspektiver eller komme med nye vurderinger av gamle argumenter.

Det er lett å se hvorfor debatten om Amnesty Internationals mandat opptar mye tid og krefter internt. Det er en debatt om sjel og identitet. Den handler om de helt grunnleggende målene for organisasjonen og om vitsen med alle de millionene av timer enkeltpersoner legger ned i arbeidet for en bedre verden.

Amnesty International skal opprettholde et varemerke (et «brand») som er blant de sterkeste i verden. Men varemerker er sårbare. De kan miste troverdighet dersom for eksempel mottaker ikke lenger forbinder avsenderens produkter og tjenester med de verdiene hun trodde brandet representerte, og det tar uhyggelig mye kortere tid å bryte ned tillit enn å bygge den opp. Amnesty International er enda mer sårbar enn kommersielle brands fordi hele brandets verdi og styrke er basert på tillit og konsistens. Det betyr at enhver innsats Amnesty International gjør på nye menneskerettighetsområder, for eksempel ved å aksjonere mot en sultkatastrofe i Sudan, øker risikoen for å svekke varemerket og forvirre opinionen.

Ingen gjør alt like godt

I samme retning peker målet enhver organisasjon må ha om å konsentrere seg om noen kjerneområder og bygge opp en «kjernekompetanse» på disse områdene. Verden er full av ting man kan holde på med enten det gjelder bedrifter eller ideelle organisasjoner. Problemet er at ingen klarer å gjøre alt like godt. I Sudan-eksempelet trekker et slikt argument i retning av at Amnesty International bør konsentrere seg om de områdene organisasjonen kan gjøre en bedre jobb enn andre - både på grunn av organisasjonens kompetanse og på grunn av troverdighet i opinionen.

En organisasjons agenda må imidlertid også ha aktualitet. Det er lite vits i å holde fast i varemerker og kjernekompetanser det ikke lenger er interesse for blant medlemmer og opinion. Amnestys arbeid med menneskerettighetsspørsmål har utvilsomt vært preget av den kalde krigen, men i dag er menneskerettighetsagendaen annerledes. Opinionen er opptatt av andre saker enn tidligere, og mange av Amnestys medlemmer føler det sikkert problematisk at et mandat fra fortiden hindrer aksjoner mot dagens alvorligste menneskerettighetsbrudd.

Amnestys beslutningsprosess for å prioritere hva organisasjonen skal etterforske og aksjonere mot, må oppleves som effektiv og helst også demokratisk. Det er uheldig dersom aktive medlemmer som gjerne vil handle, blir hindret av et snevert mandat og en tungrodd beslutningsprosess. Resultatet kan bli at andre organisasjoner med andre prioriteringer vil vinne oppslutning.

Mandat og prioritering er ikke det samme

Det som forundrer en nykommer mest ved debatten om mandatet, er ikke den grunnleggende diskusjonen om egen sjel og identitet. Det som forundrer er at mandatdebatten ikke i større grad er en diskusjon om organisasjonsform, handlingsplaner og prioriteringer. Jeg vet ikke om noen annen organisasjon som i så stor grad lar mandatet definere hva en skal arbeide med. Det er fullt mulig å ha et vidt mandat, men likevel la være å jobbe med alt. Det er ikke like enkelt å ha et snevert mandat og så finne ut at man burde endre prioriteringer på grunn av ytre omstendigheter.

Uten å ha tenkt gjennom alle detaljer og konsekvenser, er min foreløpige konklusjon at et mandat basert på et kjernebegrep vil kunne forene hensynet til «brandets» tillit med hensynet til aktualitet. Et slikt mandat kan være snevert nok til å hindre utvanning og utydelighet, men bredt nok til å sikre mer handlefrihet og fleksibilitet. Dette vil imidlertid stille krav til to egenskaper som jeg er usikker på om Amnesty International har nok av:

1. Evnen og viljen til å la en ledelse ta viktige beslutninger. Dersom et bredere mandat skal fungere må en ha andre arenaer for prioriteringsbeslutninger enn mandatdebatten. Hvis ikke vil alle ha ulike satsingsområder, og fokus blir borte.

2. Evnen og viljen til å si nei. Et bredere mandat vil automatisk føre til flere forslag til saker vi skal arbeide med og som ikke så lett kan avvises med at de ligger utenfor mandatet. Det bør ikke bety at man skal arbeide med flere saker enn i dag, men at flere saker må prioriteres ned for at noen skal prioriteres opp. Det kan til og med bety at vi skal jobbe med færre saker enn i dag, og oppnå bedre resultater. Arbeid med sultkatastrofer og borgerkriger kan være ting vi ikke skal arbeide med selv om det er viktig - fordi vi velger å bruke Amnesty Internationals ressurser annerledes.

Publisert i AmnestyNytt 2001/1