Israel: Alle mennesker har rett til...

^{Er jeg menneske, gutt, muslim, araber, palestiner, beduin, skriver lærer Kaid Abu Latif.}

Tekst og foto: Kristin Rødland Buick

De oppfører seg som fjortiser flest. Fniser. Bevegelsene er litt ukoordinerte. De er sprekkfulle av latent energi. Det er skole etter skoletid og menneskerettigheter på timeplanen. Varmt vårvær frister utenfor klasserommet, men når lærer Kaid Abu Latif påkaller oppmerksomheten er alles øyne vent mot tavla. Dagens leksjon utforsker begrepet identitet. Er jeg menneske, gutt, muslim, araber, palestiner, beduin?

Guttene i beduinlandsbyen al Green tilhører alle kategoriene. Men det skal ikke mange timene med menneskerettighetsundervisning til for å forstå at det er en åpenbar konflikt mellom de ulike kategoriene når det gjelder realisering av rettighetene. Beduinene i den ikke anerkjente landsbyen al Green lider under den samme diskrimineringen som tusenvis av beduiner i Negevørkenen.

De mangler infrastruktur, helsetilbud og sosiale tjenester. To tredjedeler av husene i al Green har rivingsordre, inkludert bygningen undervisningen foregår i.

- Hva vil det si å være menneske, spør lærer Abu Latif ungdommene.

- At man har empati med andre mennesker, svarer 15 år gamle Yosef Shheta.

Midler fra TV-aksjonen

Undervisningen er en del av Amnesty Internationals Rights- Education-Action Programme (REAP) som er finansiert av midler samlet inn under TV-aksjonen i Norge i 1999. Programmet går nå inn i sin siste prosjektperiode, og undervisningsteamet i Amnesty i Israel ønsket å skape et fotfeste for menneskerettigheter også sør for de sentrale områdene rundt Tel Aviv og Jerusalem, der mye av undervisningen har vært konsentrert hittil.

Prosjektet Human Rights in the Community lærer opp lokale ressurspersoner til å lede menneskerettighetsklasser i lokalsamfunn i Israel. Undervisningen foregår utenfor formelle undervisningsinstitusjoner, gjerne gjennom allerede eksisterende organisasjoner og samlingssteder. Klassen til Kaid Abu Latif holdes i stua til en bygningsarbeider i al Green. Han har flyttet familien inn på to rom, og med bistand fra internasjonale organisasjoner åpnet resten av huset til samfunnshus og barnehage.

Abu Latif forteller at på dager når det israelske militæret har revet såkalte ulovlig bygde hus i al Green, kan han ikke drive med teoretisk undervisning for guttene.

- De liker ikke å snakke om det, men jeg kan se det i ansiktene deres når bulldoserne har vært her tidligere på dagen. De strever med å konsentrere seg.

Utløp for sinne og frustrasjon

På disse dagene tilrettelegger han undervisningen slik at det blir mest fysiske aktiviteter og rollespill der guttene kan få utløp for sinne og frustrasjon.

- Jeg underviser i menneskerettigheter på et sted der det ikke finnes noen rettigheter, sier han.

Kaid Abu Latif er 25 år og studerer ved Sapir College i Sderot, som samarbeider med Amnesty om undervisningsprosjektet. Han er selv beduin fra byen Rahat der han bor sammen med sin kone og to små barn. Fire dager i uka reiser han halvannen time inn til Tel Aviv og vasker tallerkener på en restaurant for å forsørge familien og finansiere studiene. Resten av uka holder han ulike workshop’er innen film, teater og kreativ skriving. Han er reporter for et magasin, og to ganger i uka driver han menneskerettighetsundervisning for Amnesty.

Kaid Abu Latif underviser i hovedsak etter undervisningsplanen Amnesty i Israel har utarbeidet. Han mener det er liten forskjell på å jobbe med studenter i beduinsamfunnene og studenter andre steder.

- Ungdommene snakker oftest om ting de kan relatere til sin hverdag. Temaene er de samme, men metodene er ulike.

Han skriver Coca Cola på tavla og spør guttene hva det får dem til å tenke på. Mange hender strekkes i været. Sommer, søtt, slukker tørsten.

- Visste dere at mange store selskap som Coca Cola bruker barn som arbeidskraft?

Tegner et større perspektiv

Barnearbeid blir utgangspunkt for diskusjonen i den andre delen av timen, der de lærer om barns rettigheter. Abu Latif trekker paralleller til situasjoner de kjenner, og guttene finner eksempler fra Israel. Barn som jobber på markedene, vasker biler i lyskryss eller samler og selger skrapjern.

- Hele tiden forsøker jeg å tegne et større perspektiv for dem. Sette deres liv i sammenheng med andre menneskers situasjon andre steder i verden. Det er viktig å ikke overfokusere på beduinenes situasjon, slik at de ikke tror at de er de mest miserable barna i verden, sier Kaid Abu Latif til Amnesty­Magasinet.

- Målet er å få dem til å være bevisst sine egne rettigheter, og at de samtidig kjenner til menneskerettighetssituasjonen andre steder i verden.

^{På spørsmål om hva guttene liker best ved undervisningen, svarer de kontant: Aktivitetene.}

Redskap mot urett

Amnesty International er en omstridt organisasjon i Israel og undervisningsteamet i Amnestys Israel-kontor møter på en rekke utfordringer. Danit Shaham, lederen for Rights Education Action-programmet (REAP) i Israel, forteller at begrepet menneskerettig­heter er betent i Israel.

- Når israelere hører om menneskerettigheter, tenker mange palestinernes rettigheter, ikke at menneskerettighetene er universelle og gjelder for alle, sier hun.

Amnesty International blir av mange israelere oppfattet som en anti-israelsk organisasjon.

- Mange er skeptiske til alt de hører fra Amnesty og det kan gjøre undervisningsarbeidet vanskelig, fortsetter hun.

Det er særlig utfordrende å undervise i menneskerettigheter i samfunnene nære Gaza og i de mindre ressurssterke samfunnene sør i Israel.

- Frustrasjon og fremmedfiendtlighet er utbredt blant disse gruppene, men nettopp derfor er det viktig å åpne øynene deres for andre menneskerettighetssituasjoner i verden, sier Shaham.

Håp om styrket menneskerettighetskultur

Hun håper undervisningsprosjektet kan bidra til å skape en menneskerettighetskultur i beduinsamfunnene i sør.

- Jeg håper at undervisningen styrker de som opplever å få rettighetene sine krenket, gir dem redskap til å kjempe mot urettferdighet i sin egen livssituasjon, samtidig som det skaper en plattform for å også engasjere seg i andre menneskers situasjon, sier Danit Shaham.

REAP-pengene tar slutt i 2009 og undervisningsteamet i Amnesty i Israel ser nå etter andre finansieringsmuligheter og samarbeidsordninger med andre organisasjoner for å kunne fortsette deler av undervisningsprogrammet, blant annet undervisningen av beduiner og aktivister sør i Israel.

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/2