Inn i minefeltet væpnet konflikt?

Av David Petrasek, advokat og tidl. ansatt ved IS, nå rådgiver for Al.

Amnesty har helt siden stiftelsen kjempet mot menneskerettighetsbrudd i væpnet konflikt. Amnestys definisjon av «samvittighetsfanger» gjaldt alle de som satt i fengsel fordi de, på en ikke voldelig måte, hadde gitt uttrykk for hva de mente og trodde på. Så lenge det skjedde brudd på menneskerettighetene som lå innenfor organisasjonens mandat, skilte ikke Amnesty mellom konflikt og fredstid.

Når det er sagt har problemstillingen menneskerettigheter i væpnet konflikt fått en spesiell betydning i Amnesty i løpet av de siste årene. Siden begynnelsen av nitti-tallet har man stadig forsøkt å øke omfanget av Amnestys arbeid innenfor dette området. Utvilsomt utfra forestillingen om at Amnesty trengte nye arbeidsredskaper for å kunne sikre respekten for menneskerettighetene i den ustabile og ofte voldelige tiden etter den kalde krigens opphør. Disse nye redskapene omfatter ikke bare nye teknikker, men også utvidelsen av Amnestys mandat.

Drap av sivile i krig

Et av de områdene Amnesty har fokusert på er drap. Før 1995 gjaldt Amnestys mandat bare overlagt drap av sivile, eller de som ble tatt til fange. Nå omfatter Amnestys mandat også drap av sivile i angrep på militære mål.

I krigstid er det vanlig at folk blir drept, og ikke alle disse drapene er «ulovlige» ifølge nåværende internasjonale standarder. Det er lov å blinke ut soldater som kjemper, foruten enhver «som tar direkte del i fiendtlighetene». Dette kan også gjelde sivile offentlige tjenestemenn som er direkte involvert i militære aktiviteter, samt medlemmer av sikkerhetsstyrker som strengt tatt er utenom de væpnede styrkene, men som likevel er involvert i konflikten.

Likeledes blir ikke alle sivile dødsfall regnet for å være «ulovlige» ettersom det er sannsynlig at noen sivile kan bli drept når militære mål blir angrepet, selv om det blir tatt forhåndsregler. Arbeidet innenfor dette området krever derfor spesiell etterforskningskompetanse. Det fører også til at Amnesty må basere seg mye mer på folkerettens humanitære bestemmelser i væpnet konflikt. I tillegg til å håndtere «ulovlige» drap i angrep, har Amnestys mandat utvidet seg til å omfatte tvangsflytting eller tvangsutvisning av mennesker på bakgrunn av rase, religion, etnisk tilhørighet eller politiske meninger. Tvangsflyttinger omfatter folk innen deres egen stat, og tvangsutvisning gjelder tvungen flytting over landegrensene. Tvangsflytting av folk for å skape etnisk «rene» områder, har vært et trekk ved nylige konflikter. Retten til å vende tilbake til sitt hjem vil ofte overskygges av ønsket om å skape fred, og det er Amnestys oppgave å fastholde de fordrevnes rett til å vende hjem.

Landminer og atomvåpen

Selv om mandatet allerede er blitt utvidet til å gjelde nye overtredelser i væpnet konflikt, vil ICM 1997 vurdere videre utvidelser innen dette området. På ICM 1995 ble det lagt frem resolusjoner som ville ha gjort det mulig for Amnesty å arbeide mot visse typer våpen, nemlig landminer. Det ble bestemt at Amnesty skulle studere spørsmålet om våpen generelt, istedenfor å begrense seg til å motsette seg en bestemt type våpen. Denne studie er forberedt av Mandat-komitéen. Det grunnleggende spørsmålet for ICM vil være å bestemme om Amnesty bør motsette seg visse våpen fullstendig (inkludert landminer). Det vil innebære å arbeide for forbud mot produksjon, lagring, transport og bruk av disse våpnene. Siden Amnesty nå motarbeider drap av sivile i angrep som ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende, kan det på den ene siden synes logisk at organisasjonen motsetter seg våpen som heller ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende. På den andre siden vil det bli vanskelig for Amnesty å bevege seg inn på dette området uten også å motsette seg atomvåpen - et tema som bevegelsen har har holdt seg på avstand fra i mange år. I tillegg vil kampanjen mot visse våpen medføre at Amnesty må utvikle ny ekspertise og sette inn flere ressurser både på det nasjonale og det internasjonale nivå.

Barnesoldater

Et annet tema til debatt på ICM 1997 er om Amnesty bør motsette seg tvunget verving av barn til væpnede styrker. Temaet «barnesoldater» har vært mye debattert på internasjonalt nivå i de senere år, og det finnes en koalisjon av frivillige organisasjoner som arbeider med et internasjonalt forbud mot å rekruttere personer under atten år. Det går godt an å argumentere for at det å ta opp disse temaene i Amnestys mandat vil være en logisk utvikling av Amnestys nåværende politikk som går ut på å forsvare retten til å nekte militærtjenesten ut fra samvittighetsgrunner.

Vanskelige valg

AI har alltid stått overfor vanskeligheter når organisasjonen har forsøkt å beskytte menneskerettighetene i væpnet konflikt. Det er mer problematisk å drive etterforskning, risikoen for å bli manipulert av desinformasjonskampanjer øker, vanskelighetene med å opprettholde Amnestys nøytralitet blir større (siden konflikter alltid involverer to eller flere konkurrerende parter), foruten problemet med å få fram budskapet om menneskerettigheter når folk har grepet til våpen. Før i tiden var slike vanskeligheter enda mer åpenbare da Amnesty ikke foretok aktiv etterforskning og aksjoner på overgrep som ble begått av væpnede motstandsgrupper. Likevel har Amnestys erfaring med å håndtere bl.a. menneskerettighetsbrudd i Tsjetjenia, Bosnia-Herzegovina, Rwanda, Burundi, Colombia og Sri Lanka vist behovet for flere mandatutvidelser.

Oversatt fra engelsk av Mette Høie.

Publisert i AmnestyNytt 1997/4