Ingen er trygg

Av Øyvind Bergøy Pedersen

Klart vi måtte gjøre noe. Vi inviter­te gode menneskerettighetsvenner, og etter en runde med mandatavklaring, en vidløftig prosess som menneskerettighesforkjempere behersker til fulle, ble vi enige om en felles plattform: «Menneskerettigheter i Kina NÅ!» og «Stopp overgrepene, Jiang!» ( Zemin er fornavnet. Selv om mannen ikke er direkte hensynsfull i behandlingen av kinesere som ikke fullt ut deler hans syn på tingenes tilstand, er vi - men­neskerettighetsforkjempere - dannede mennesker med sans for etikette.)

Med dette enkle, men ambisiøse budskapet ville vi på en stillferdig måte gjøre vårt til at verden ble litt bedre. For å nå ut med budskapet måtte vi legge opp en strategi slik at flest mulig fikk ta del i begivenhetene og ta budskapet innover seg. Vi valgte den tradisjo­nelle løsningen med pressekonferanse og «horder» av aktivister ut på gatene for på vår måte å ta i mot gjesten. Vår måte var i dette tilfellet Gule t-skjorter og en av de kanskje største nyvinning­ene i menneskerettighetsarbeidet i sene­re tid: Luftskip.

Det siste først: Luftskipet ble en ube­tinget suksess; for de som leide det ut - full betaling for fem minutters jobb. Ingen - les pressefolk - så luftskipet før politiet tok det ned.

Dernest: De Gule T-skjortene. En rek­ke mer eller mindre tilfeldige hendel­ser førte til at disse ble stående som sym­bolet i kampen for en bedre verden.

For det første var det en tilfeldighet at vi i det hele tatt valgte å bruke T­ skjorter. Etter en lang og anstrengende planlegging, nærmet vi oss grensen for hva vi kunne investere av penger i aksjonen. Men vi lot det sto til, og håpet at vi ville klare å selge ca 150 skjor­ter. At skjortene ble gule, var ikke ut fra en dypere tanke om symbolverdien i gult, men dette var den eneste fargen som var på lager. Kanskje hadde resul­tatet blitt det samme med en annen far­ ge, men i det store og hele er vi godt for­nøyd med valget.

Men fargen og skjortenes tilstede­værelse alene, var ikke nok for å ska­pe suksess. Stikkordet her er : POLI­TIET. Det er blitt skrevet mye, mange vil hevde nok om dette, men jeg vil likevel trekke frem en lite-påaktet side av dramaet.

Til å begynne med trodde vi at politets opptreden var et resultat av at Jiang skulle bli forskånet fra å se «menneskerettigheter» skrevet på sitt morsmål. Men rapportene fra politiet avviser dette. Grunnen til at vi ble forsøkt holdt utenfor Jiangs synsfelt, var ene og alene av hensyn til vår egen sikkerhet. I ettertid virker dette logisk. Politiet hadde berettiget grunn til å fryk­te at kinesiske sikkerhetsfolk var opp­lært til å skyte på mistenkelige, beve­gelige gule mål. Det faktum at vi ble for­søkt holdt borte fra gatene hvor Jiang­ kortesjen suste forbi, har sin naturlige forklaring i at sjåførene er opplært til å kjøre på gult. På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at flere av gjestene på gallamiddagen på Grand fikk lov til å bære gule plagg!

Innledningsvis skrev jeg temålene var å skaffe «horder, av aktivister som kunne myldre på gater og steder. På dette punkt klarte vi ikke å nå målsetningen. Men takket være et pressekorps som var meget samarbeidsvillig, klarte de ved hjelp av finurlige kameravinkler å skape et inntrykk av at vi var mange. Sannheten er at vi var få - til tider pinlig få! Bortsett fra yrkesdemonstrantene på sekretariatet bestod aktivistene stort sett av men­nesker fra Den Norske Tibetkomite, ungdomspartiene og tilfeldig forbipas­serende med gul bekledning.

Men basert på de opplysninger vi har fått i etterhånd - at vi gjennom å aksjonere var i konstant livsfare- var det bra at bare en håndfull AI-medlemmer valgte å følge OSAMs gjentatte oppfordringer om å aksjonere. Greit nok med aktivisme, men det får være grenser!

Var aksjonen en suksess? Ubetinget tja. Den var en suksess i den forstand at de Gule T-skjortene eide medias opp­merksomhet i to døgn. Normal reak­sjon på tidligere aksjoner med samme utgangspunkt, har vært mindre notiser i dagspressen. Og at noen av de mest fri­modige forbipasserende oppsøker standen og spør: «Hva er dette for noe?-, Denne gangen var det ingen som spur­te, ikke fordi de ikke var nysgjerrige, men fordi de visste. De Gule t-skjorte­ne ble umiddelbart en del av folks bevissthet. For oss som deltok aktivt, var denne enorme responsen overvelden­de.Vi følte vi var med på noe stort og viktig.

Men nådde vi målsetningen ? Neppe -i hvert fall ikke på kort sikt. Få dager etter Jiangs besøk kunne vi lese om en opptrapping i antall henrettelser. Slagordet fra Kina-kampanjen «Kina - Ingen er trygg» er fortsatt en sørgelig realitet.

Resultatet av aksjonen er så langt at vi har fått en viktig debatt om retten til å demonstrere, og at menneskerettig­hetsarbeidet har fått vind i seilene i den forstand at media i stadig større grad er opptatt av spørsmålet og at Amnesty har fått mange nye medlemmer. Men overgrepene forsvinner ikke fordi om et par tusen nordmenn ikler seg Gul t­-skjorte og leser om menneskerettighe­ter i avisene. Det vi har oppnådd er små, men viktige brikker i arbeidet som ligger foran oss.

Publisert i AmnestyNytt 1996/3