ICM: Hele verden møttes i Mexico

Av Gerald Folkvord

Schiphol lufthavn, Amsterdam: Når jeg sitter og venter på flyet som skal bringe meg til Amnestys internasjonale rådsmøte i Morelos, Mexico, ser jeg plutselig et velkjent og kjært smil. Morgan Mabuto, lederen i Amnesty Zimbabwe, er på vei til samme sted. Ulikt meg og de andre norske delegatene, har han allerede tilbakelagt halve reisen. Det tar godt over 30 timer å komme seg fra Harare til Mexico City. Etter hvert oppdager jeg flere kjente og ukjente Amnesty-medlemmer fra hele verden som har mellomlandet i Amsterdam. Mer enn 1000 mil unna i Morelos er det internasjonale møtet fullt i gang.

Et internasjonalt rådsmøte høres først og fremst ut som lange dager med forhandlinger, debatter og Powerpoint-presentasjoner. Og det tar tid å bli enige om en felles strategi for Amnestys arbeid de neste seks årene. Men mest av alt er dette et møte mellom 500 menneskerettighetsaktivister fra over 80 forskjellige land. Bakgrunnen til disse menneskene er like forskjellige og fargerike som klesplaggene deres: Irene fra Bangladesh har brukt hele sitt voksne liv på arbeidet for menneskerettighetene og er nå Amnestys internasjonale generalsekretær; Nadhem fra Tunisia er ungdomsaktivist og kommer direkte fra Amnestys første internasjonale ungdomssamling; Liv fra Norge er sykepleier og medlem i Amnesty-gruppen i Stange.

Hun er en av 40 frivillige som sørger for at ting fungerer som de skal, fra trykking av resolusjonstekster til å forsyne delegatene med drikkevann.

Rosario Ibarra, talskvinnen for foreningen til mødrene fra Ciudad Juarez, holder åpningstalen. Hun forteller om hundrevis av unge kvinner som er blitt bortført, torturert og drept i den mexicanske grensebyen, om kampen for å få regjeringen og politi til å ta problemet på alvor og beskytte deres døtre. Og om deres store forhåpninger til Amnesty. - Vi stoler ikke lenger på våre myndigheter, sier hun. - De eneste vi stoler på er oss selv og Amnesty.

Det er ikke bare våre mexicanske kolleger som opplever alvorlige menneskerettighetsproblemer i eget land. Morgan Mobuto kan fortelle om store utfordringer i Zimbabwe:

- Fokuset på utenlandske problemer har gjort at regjeringen stort sett har latt oss være i fred, men det zimbabwiske Amnesty-kontoret er forvist til Sør-Afrika. Fordi Mugabe nekter oss å motta penger til drift fra London.

Men Morgan er fortsatt optimist og tror Amnesty har store muligheter i Afrika. Folk er blitt mer bevisst sine rettigheter, det fører til økt solidaritet med andre i liknende situasjon.

Også i en helt annen del av verden, i Slovenia, var hverdagen preget av alvorlige menneskerettighetsproblemer da en 16-åring dannet landets første Amnesty-gruppe. Året var 1988 og Slovenia var fortsatt en del av den føderale republikken Jugoslavia der Slobodan Milosevic nettopp hadde overtatt makten. Amnesty ble snart et møtested for intellektuelle slovenere. Krigene på Balkan førte til økt popularitet for Amnesty, men samtidig kostet de organisasjonen en del aktivister.

- Mange av våre tidlige medlemmer ville ta hånd om problemene i vårt eget samfunn, noe det bare var meget begrenset mulighet for i den tidens Amnesty, forteller Natasha Posel, generalsekretær i den slovenske Amnesty-seksjonen.

- Etter uavhengigheten ble flere av Amnesty Slovenias grunnleggere intellektuelle og politiske frontfigurer, til og med regjeringsmedlemmer. Derfor har vi alltid hatt meget godt samarbeid med regjeringen og media. Men dette gikk også ut over medlemstallet.

Amnesty Slovenias store gjennombrudd som medlemsorganisasjon kom først på slutten av 90-tallet. Da tok de i bruk moderne markedsføring og iverksatte direkte medlemsverving på gaten.

- Det kostet, men i løpet av fire år femdoblet vi medlemstallet og fikk en seksdobling av inntektene, sier Natasha. I dag huser lille Slovenia tre fjerdedeler av Amnestys medlemmer i Øst-Europa.

Menneskerettighetsundervisning er et foretrukket virkemiddel for arbeid med problemer i eget land. Norge støtter en rekke prosjekter gjennom midlene fra TV-aksjonen 1999, og vi fikk blant annet høre om teater om kvinners rettigheter i Pakistan og menneskerettighetskurs for speidere i Polen. Amnesty Norge er også en pionér på området menneskerettighetsundervisning og næringslivet og mer enn 90 delegater deltok på vårt sidemøte om samarbeidet med Statoil og Norsk Hydro. Og det er ikke bare folk fra industriland som var interessert.

- Næringslivet har en sentral rolle for menneskerettighetsutviklingen i landene i sør, derfor må Amnesty arbeide i forhold til store internasjonel selskaper, sier paneldeltaker Sírak Plipat fra Thailand.

Plutselig en dag ligger det en haug med over 30.000 brev og postkort ved inngangen til plenumssalen. De tilhører den mexicanske brigadegeneralen José Gallardo som er kommet for å fortelle om da han var samvittighetsfange. Gallardo havnet i fengsel etter sitt forsøk på å introdusere nye menneskerettighetsstandarder i den mexicanske hæren, blant annet prinsippet at en soldat skulle kunne nekte en ordre som brøt med menneskerettighetene.

- Det var Amnestys engasjement som reddet meg til slutt, sier Gallardo. Nå har han kommet sammen med familien sin for å si takk.

Det gir en meget spesiell følelse, å sitte i denne plenumssalen i Morelos sammen med 500 andre menneskerettighetsforkjempere fra alle verdensdeler. Blant dem er det mange som meg, som selv har vokst opp i både sosial og politisk trygghet, men som har skjønt at dette privilegiet bare er en enda bedre grunn til å engasjere seg for andre. Men det er også mange blant Amnesty-medlemmene i salen som selv har vært samvittighetsfanger, torturofre, som har opplevd sult, fattigdom eller diskriminering. Det er særlig disse sterke og modige menneskene som understreker den eneste gyldige grunnen for dette internasjonale rådsmøtet og for eksistensen av denne vidunderlige organisasjonen, Amnesty International: Å få til konkrete forbedringer for konkrete menneskers liv.

Gerald Folkvord er fagkonsulent i Amnesty International Norge

Les mer

• ICM: Krigen utsatt til 2005

Publisert i AmnestyNytt 2003/4