I det godes navn

Av Gro Hillestad Thune

Vi nordmenn har lenge hatt et sterkt engasjement når det gjelder menneskerettighetsproblemer i andre deler av verden. Kina, Nigeria, Tyrkia, Burma, Guatemala, Kenya og mange andre land kritiseres for at enkeltmennesker utsettes for overgrep. Vi stiller krav til norske bedrifter som etablerer seg ute om større bevissthet i forhold til brudd på menneskerettighetene. Vi sender folk til en rekke land for å observere valg og rettssaker. Kort sagt har vi all grunn til å se på oss selv som et land som ikke bare tar menneskerettighetene alvorlig, men også gjør en aktiv innsats.

Dette engasjementet er både viktig og nødvendig og må fortsette så lenge regimer i mange land baserer sin makt på overgrep og undertrykkelse av individer og grupper som utfordrer deres posisjon.

Samtidig er det noe i det at man ikke må glemme å feie for egen dør. Når vi kritiserer andre land for manglende respekt for menneskerettighetene, ligger det i dette en forpliktelse til å sikre at de også blir respektert i Norge. Det internasjonale engasjement blir ikke troverdig hvis vi ikke samtidig retter søkelyset mot menneskerettighetssituasjonen her hjemme. Kanskje er ikke alt så bra som vi gjerne liker å tro?

Norge dømt i Strasbourg

Noen hver fikk seg nok litt av en overraskelse da Strasbourgdomstolen i fjor konkluderte med at Norge hadde krenket menneskerettighetene ved en konkret barnevernssak. Adele Johansen ble fratatt barnet sitt rett etter fødselen, og etter kort tid mistet hun også foreldreansvaret og retten til samvær. Etter å ha utnyttet sine muligheter i det norske rettsapparatet, innklaget hun den norske stat til Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg.

Resultatet ble at Norge fikk en dom mot seg i Domstolen som fant at det hadde skjedd en krenkelse av Adele Johansens rett til respekt for sitt privat- og familieliv under Artikkel 8 i EMK (Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon).

Dommen er en utfordring til norsk barnevern, og har initiert en meget betimelig debatt omkring den måten denne del av det sosiale omsorgsapparatet forvalter sin store makt over enkeltmennesker på. Det å bli fratatt et barn er et meget alvorlig inngrep overfor foreldrene -faktisk mer dramatisk enn en straffedom. Menneskerettighetene stiller derfor strenge krav både til grunnlaget for en slik beslutning fra samfunnets side, måten dette skjer på og oppfølgingen av barnet etter at omsorgen er tatt.

Kontrollsamfunnets farer

Dommen mot Norge i Strasbourg er derfor en viktig påminnelse, og har allerede avstedkommet mye diskusjon internt i barnevernet om praksis i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til de enkeltmennesker som berøres. Inngrep fra barnevernets side har alltid som mål å beskytte barn ved at alle avgjørelser tas ut fra hva som er barnets beste. Dette er ikke alltid enkelt å fastslå. Men det kan aldri være et barns beste at barnevernet opptrer på en måte som i unødvendig grad krenker foreldrenes selvrespekt og integritet. Samtidig som vi skal ta denne dommen alvorlig, er det ingen grunn til å overdramatisere. De aller fleste europeiske land får fra tid til annen en dom mot seg i Strasbourg.

Samtidig er det grunn til en viss ettertanke. Det skjer altså menneskerettighetskrenkelser også i Norge. Vi er like lite som andre ufeilbarlige. Selv om forholdene hos oss på ingen måte kan sammenliknes med det som skjer av alvorlige overgrep i mange andre land, er det grunn til å erkjenne at også i Norge blir mennesker utsatt for maktovergrep. Også i et velferdssamfunn som vårt blir enkeltindivider tråkket på uten mulighet til å forsvare seg. Vi må erkjenne at vårt samfunnssystem med relativt sterk offentlig styring og mange omsorgs- og kontrolloppgaver i hendene på offentlige ansatte på mange nivåer, i seg selv innebærer en fare for at enkeltmenneskers grunnleggende rettigheter blir oversett eller satt til side.

Rettssikkerhet for de utsatte

Samtidig har vi ikke så sterke tradisjoner når det gjelder å sikre den enkeltes rettssikkerhet gjennom effektive klage- og tilsynsordninger. Når noe gjøres i beste mening tror vi på en måte det går bra. Men det er ingen grunn til å betvile at menneskerettighetskrenkelser også kan skje «i det godes navn». Adele Johansen har ved å bringe saken sin til topps i Strasbourg, gitt en viktig påminnelse om at det også her i landet er behov for mer kunnskaper, og ikke minst forståelse for de krav menneskerettighetene stiller til samfunnets behandling av mennesker i utsatte og sårbare situasjoner.

De grunnleggende individuelle rettigheter og friheter tilkommer ethvert individ i kraft av sin identitet som menneske. Menneskerettigheter er altså ikke noe man gjør seg fortjent til - ikke belønning for god oppførsel. Tvertimot har de størst betydning for dem av oss som ikke alltid klarer å opptre «pent og riktig» - som bryter lover eller samfunnsnormer eller som av en eller annen grunn skaper problemer eller vekker anstøt. Menneskerettighetene er først og fremst viktige for de mennesker som er mest utsatt for å bli dårlig behandlet.

Overgrep mot psykisk syke

På enkelte områder er man også her i landet relativt bevisst på behovet for beskyttelse mot overgrep, feles. gjelder dette på strafferettens område og spesielt behandling av dem som sitter fengslet. Det kan neppe være tvil om at Amnesty har mye av æren for dette. Jeg tror mange nettopp forbinder menneskerettigheter med tortur og overgrep i fengsel, ulovlig fengsling osv. Tilsvarende internasjonalt engasjement finnes ikke til støtte og forsvar for psykiatriske pasienter og utviklingshemmede, for å nevne to grupper som åpenbart også utsettes for alvorlige overgrep. Her ligger kanskje noe av forklaringen på at slike overgrep ikke like naturlig koples til menneskerettigheter og menneskerettighetsbrudd. Samtidig vet vi fra historien at slik omsorg kan være så mangt. Lobotomi var i sin tid en faglig forsvarlig behandlingsmetode, som i etterpåklokskapens lys vanskelig kan betegnes som annet enn overgrep.

Adferdsterapi ved bruk av såkalt negative forsterkninger (på engelsk kalles dette aversion theraphy) er fortsatt innen deler av det fagmiljøet som har ansvaret for omsorgen for psykisk utviklingshemmede, i dag å betrakte som en faglig forsvarlig og nødvendig metode for å få korrigert adferden til den blant oss som er født med minst håndbagasje. Denne behandlingsmetoden ønsket norske myndigheter å legalisere ved forslaget om bruk av tvang og makt mot psykisk utviklingshemmede. Enkelt sagt handler dette om å endre adferd gjennom å påføre ubehag. Rent logisk kan alle forstå at denne form for behandling gir resultater. Jeg vil slutte med å stå med hendene i lommen hvis noen stenger meg inne i et kott et kvarter hver gang jeg gjør det.

I et menneskerettighetsperspektiv er det imidlertid nødvendig å stille følgende grunnleggende spørsmål: Hva er prisen for bruk av tvang og makt overfor enkeltmennesker? Hva skjer med den enkeltes selvrespekt, verdighet og integritet? Og ikke minst, hvilke konsekvenser får denne form for behandling for den enkelte behandler og for samfunnet som helhet hvis man gir denne type fullmakter til offentlige ansatte som i utgangspunktet skal yte omsorg?

Grensen for bruk av tvang og makt

Disse spørsmålene er grunnleggende i den pågående diskusjon om regulering av tvang og makt innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og psykiatriske pasienter. De ansvarlige står overfor store utfordringer. Det er vanskelig å ta hånd om mennesker som ikke selv har kontroll over sin adferd, og av og til er det nødvendig å gripe til fysisk makt for å hindre at de skader seg selv eller andre. Spørsmålet er hvor grensen for bruk av slik makt skal gå?

Svaret er ikke enkelt, men utgangspunktet må alltid være at menneskerettighetene gir et sterkt vern av den enkeltes fysiske og psykiske integritet. I den grad samfunnet aksepterer at slike inngrep likevel skal kunne skje, må forutsetningen være at det er klart dokumentert at dette er absolutt nødvendig. Samtidig må det etableres effektive rettssikkerhetsgarantier.

Menneskerettighetseksperter har påvist at det regelverk om tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede i egne hjem under sosial omsorg som nå ligger på bordet, ikke tilfredsstiller disse kravene. Dette må myndighetene ta alvorlig - ikke bare i denne saken, men også ved utformingen av fremtidige regler om bruk av tvang og makt i offentlig regi overfor svake grupper.

Gro Hillestad Thune, rådgiver ved Institutt for menneskerettigheter og visepresident i Den europeiske menneskerettighetskommisjon i Strasbourg

Publisert i AmnestyNytt 1997/3