Hvor går Amnesty-aktivisten: Penn og papir er fortsatt best

Av Ellen Stokland

Omtrent samtidig rykket Per Haakstad inn et par annonser i Agderposten, og snart ble det åpent møte på lærerværelset ved Arendal gymnas. Amnesty-gruppe 83 var et faktum.

25 år senere møter AmnestyNytt Inger og Per til jubileumsmiddag og en uformell prat om Amnesty-aktivisme i Oslo. Begge er minst like entusiastiske nå som i ‘78 og de forteller varmt om gleden ved å oppleve at «deres» fanger ble løslatt. Livsvarige vennskapsbånd går fra Norge til Sør-Korea, Benin og Uruguay.

Til bords sitter også Ole André Werring og Tina Lind Havdahl, representanter for en ny generasjon Amnesty-aktivister. Han er Colombia-koordinator og rådsmedlem i Oslo Amnesty. Hun er medlem av styret for juridisk studentnettverk i Oslo.

Savner samvittighetsfangene

De to jubilantene har vært med på å få løslatt flere samvittighetsfanger. Arendal-gruppa har fått besøk av to av dem: Laurent Larissi fra Benin og «Bau» Hwang Tae-Kwon fra Sør-Korea som mange ble kjent med under TV-aksjonen 1999.

- Laurent ble løslatt i 1988, og jeg håper jo at det var mitt personlige brev til presidenten i Benin som til slutt var utslagsgivende. Laurent fikk til og med stipend for å fortsette sine skogbruksstudier, forteller Per.

- «Free at last» skrev Bau da han slapp ut av fengselet i 1998. Nå har han giftet seg og skrevet bok om sine opplevelser i fengsel. Boka er kåret til den beste i Sør-Korea.

Siden Bau ble løslatt har ikke gruppe 83 hatt noen adopsjonsfange, det er et stort savn. Tema-aksjoner har ikke den samme evnen til å engasjere. Man blir ikke glad i et tema. Inger er enig.

- Tidlig på 80-tallet arbeidet vi for Alma Vignart som satt i fengsel i Uruguay fordi hun hjalp folk å flykte fra militærdiktaturet. Da hun endelig ble løslatt etter å ha sonet hele straffen på syv år, skaffet vi henne visum til Norge. Men hun valgte å bli i Uruguay, landet hun elsket og hadde kjempet for. Hun hadde et lite barn og en kjæreste som selv satt ni år i fengsel, med vår økonomiske hjelp fikk de en ny start. Alma skrev de vakreste brev du kan tenke deg.

- Du kan aldri få slike personlige tilbakemeldinger på sms, konstaterer Ole, som tilhører en generasjon som ofte vil at ting skal skje fort og uten forpliktelser.

- Men kanskje arbeidsmetoden i fremtiden er å koordinere arbeidet via en nettside som er dedikert til løslatelsen av en samvittighetsfange?

De andre synes det er en god idé. Tina understreker at et langvarig engasjement ikke passer for alle, studentnettverkene har store utskiftninger og har valgt å fokusere på kortere aksjoner og kampanjer.

- Hva synes dere om at Amnesty ikke lenger kun skal arbeide med sivile og politiske rettigheter?

I Arendal syntes Pers gruppe at det var å gape for høyt. Inger er uenig:

- Faktisk synes jeg det er en lettelse, nå er det mye enklere å forklare hva Amnesty er. Dessuten synes jeg det er naturlig at vi skal arbeide med alle menneskerettighetene.

Ole støtter utvidelsen av mandatet, men synes samtidig Amnesty stadig mer likner et politisk parti.

- Selv om du bare jobber med en konkret sak i et bestemt land, så blir du konfrontert med alt det andre Amnesty står for. Og de fleste av oss har ikke kunnskap om dette.

- Gjør det noe at Amnesty-aktivister på gata ikke har peiling på hva Petter Eide har sagt på TV?

- Det kan være vanskelig å forsvare Amnestys syn på mullah Krekar eller krigen mot Irak, når det du er opptatt av er fagforeningsaktivister i Colombia, svarer Ole.

- Men det må jo ikke bli sånn at man må være profesjonell Amnesty-aktivist for å tørre å stå på torget. Amnesty må fortsette å være en grasrotbevegelse av vanlige mennesker, samtidig som vårt profesjonelle ledd sørger for hele tiden å være på banen i viktige menneskerettsspørsmål. Men vi er jo dødsgode på akkurat dette, vi er en svær gjeng med amatører på grasrota og så har vi et veldig profesjonelt sekretariat.

De andre nikker iherdig.

- Det er fantastisk at vi er blitt så synlige med stadige TV-opptredener, sier Inger.

Penn og papir

- Mengder av brev har i alle år vært Amnestys viktigste virkemiddel, men hva nå i vår elektroniske tidsalder? Er det på tide å finne på noe mer effektivt?

- Vi i studentnettverket jobber mest med brevpost, og tror det er smart, sier Tina.

- Dessuten får vi sponset porto av universitetet, det hjelper oss å holde kostnadene nede og motstå fristelsen til å gå over til nesten kostnadsfri epost.

- Brevet står jo sentralt hele veien, påpeker Inger. - Vi skriver brev til statsledere, fanger og fengselsledelse. Vi skriver leserinnlegg i avisa, ber folk signere appeller, vi kontakter målgrupper... Alt handler jo til syvende og sist om brev. Og jeg tror det er viktig at vi fortsetter å sende brev. Det er jo så enkelt å slette epost, det er ikke like lett å ignorere en konvolutt du får i hånden.

- Brevet kan høres gammeldags ut, men jeg tror kanskje det nå blir viktigere enn tidligere nettopp på grunn av epost, sier Ole. - Får man først et brev i dag så må det jo være viktig. Amnesty-aktivister bør derfor fortsatt bevæpne seg med penn og papir. Men samtidig bruke ny teknologi for hva det er verdt.

- Hvor er Amnesty om 25 år?

- Fremdeles i levende live, sier de fire, ingen tror at Amnesty blir overflødig med det første. Men en stor porsjon optimisme er å spore:

- Jeg tror det vil være flere land som i større grad respekterer menneskerettighetene, sier Per, og med sin erfaring fra et kvart århundres arbeid for menneskerettighetene er det lov å håpe at hans prognose vil slå til.

Publisert i AmnestyNytt 2003/2