Hvem er vår nabo Russland?

Av Sveinung Lystrup Thesen

Hvilket land er det Amnesty har begitt seg inn i?

Menneskerettigheter er ingen liten oppgave i det svære, gåtefulle Russland. Landet som er i ferd med å utvikle et demokrati bare drøye ti år etter at et totalitært kommuniststyre klappa sammen. Vårt slektskap med Russland er som om det noen ganger skulle være vår bror, så mye som det ligner, og andre ganger en fjern tremenning, som vi verken forstår eller har noe til felles med.

Det nye Russland har ikke lange demokratiske tradisjoner å bygge på. Heller ikke har det alltid hatt det enorme geografiske omfanget det har i dag. For tusen år siden var fyrstedømmene Kiev, Moskva og Novgorod blomstrende handelssamfunn prega av beliggenheta mellom øst og vest. På landsbygda og i Novgorod ble det praktisert en demokratisk styreform som på den tida var ukjent både i vest og ellers i øst.

Fra Djengis Khan...

På midten av 1200-tallet invaderte imidlertid mongolene Russland med sine voldsomme rytterarmeer og innførte et brutalt regime. Russerne forklarer ofte den dag i dag historia si som et ufritt folk med denne perioden, for sjøl om fyrstedømmet Moskva over to hundre år senere klarte å riste av seg mongolåket, beholdt de det innarbeida, undertrykkende styresettet. I århundrene framover fulgte en omfattende ekspansjon og enorme landområder ble erobra. Sørover mot fjella i Kaukasus kom tsarens tropper på 1700-tallet og det første blodet mellom tsjetsjenere og russere fløyt.

Samkvemmet med Vest-Europa ble også brutt med mongolenes inntog og Russland utvikla seg sida langs sin egen akse. Epoker som renessansen og opplysningstida, som har spilt en avgjørende rolle i utviklinga til demokratiske samfunn i vest, hadde liten innvirkning i øst. Bønda, som befolkninga stort sett besto av, var regelrett slaver under den lokale godseieren. Livegenskapet ble avskaffa så seint som i 1861.

...til Stalin

Enkeltindividet skulle heller ikke stå i sentrum etter revolusjonen i 1917. Folket fikk riktignok mange flotte rettigheter, men det var i kraft av klassetilhørighet og ikke som sjølstendige individer. «Ett menneskes død er en tragedie, en million er statistikk» skal Stalin ha sagt. Grafene pekte i så fall rett til værs under hans despoti, med drepende storprosjekter og klappjakt på «folkefiender».

«Jeg er på alle måter for brudd på menneskerettighetene hvis mennesket er en banditt eller en kriminell» sa Sergej Stepasjin i 1994, den gang sjef for KGBs arvtaker, FSB, senere statsminister. Tortur og mishandling er vanlige avhørsmetoder på russiske politistasjoner og i filtreringsleire (fangeleirer der «terrorister» filtreres ut) i Tsjetsjenia. Begge sitatene vitner om et menneskesyn som har lagt og fortsatt legger grunnlag for omfattende brudd på menneskerettighetene i Russland.

Verdens største land

Sovjetunionen var den største statsdannelsen i verdenshistoria. Russland er fremdeles det største landet på jorda og strekker seg med sine 17 millioner kvadratkilometer over elleve tidssoner fra Finnmark i vest til Stillehavet i øst. Landet er delt opp i 89 føderale områder med varierende grad av sjølstyre: Alt fra sterkt Moskva-regulerte regioner til republikker med presidenter som styrer i beste diktatoriske ånd. Størstedelen av befolkninga i Russland bor i den europeiske delen av landet som strekker seg til Ural-fjella. Østafor, i Asia, ligger det enorme, grisgrendte Sibir.

Hundre folkegrupper

Arva fra de imperialistiske tsarer og tsarinaer er ikke bare endeløse skoger og stepper, men også et lappeteppe av forskjellige folkegrupper. 84 prosent av landets 144 millioner innbyggere er riktignok etniske russere, men bortimot hundre etniske minoriteter fyller til sammen de resterende 16 prosent. De mest folkerike er tatarer, ukrainere, tsjuvasjer, basjkirer, mordvinere, hvite-russere, kalmukker og jøder. Nasjonalisme og rasisme er på sterk frammarsj i Russland, noe Amnesty tar opp i Russland-kampanjen.

Den mest utbredte religionen er russisk-ortodoks kristendom. Under kommunismen ble tusenvis av kjerker sprengt og religionsutøvelse motarbeida. I dag har kjerka igjen en sentral plass i samfunnet og gullkuplene glitrer på ny over hele Moskva. Til og med i bakgården på beryktede Lubjanka, FSBs hovedkvarter (tidligere KGB) er det bygd ei kjerke slik at etterretningsoffiserene kan be om syndsforlatelse før de fortsetter planleggingen av operasjonene i Tsjetsjenia. (Om de hemmelige tjenesters økende makt, klikk her). Omlag 19 prosent av befolkninga er muslimer, hovedsakelig bosatt i republikken Tatarstan østafor Volga, og i Kaukasus i sør. Jødedommen, buddhismen og andre trossamfunn utgjør noen få prosent.

Fra planøkonomi...

Under Sovjetunionen ble produksjonen styrt etter planøkonomiske prinsipper. Produksjonsmidla og jorda var statseid. Hva som skulle produseres, hvor mye og til hvilken pris ble bestemt fra sentralt hold. Det var lite samsvar mellom tilbud og etterspørsel, og resultatet var ofte varemangel og kødannelser eller utsolgte varer. Systemet var i stand til enorme industrialiserings- og prestisje-prosjekter, men klarte ikke å sørge for en bærekraftig økonomi og effektiv produksjon. Kornavlingene på kollektivbrukene, for eksempel, var på slutten av 80-tallet bare marginalt større enn i 1913, før mekaniseringa av landbruket.

Mikhail Gorbatsjov ble generalsekretær i Kommunistpartiet i 1985 og satte som hovedmål å øke veksten i økonomien. Samfunnet skulle gjennomgå ei ombygging, perestrojka og en rekke reformer ble iverksatt. Det ble også iverksatt en forsiktig demokratiseringsprosess, med større åpenhet, glasnost som mål. Det hadde imidlertid ikke den ønska effekten; produksjonen og levestandarden forblei lav. Da de østeuropeiske landa trakk seg unna og flere av de sovjetiske republikkene krevde sjølstendighet, begynte unionen å slå sprekker. Gorbatsjov ble stadig mer upopulær hjemme, i motsetning til i Vesten, hvor han ble sett på som helten som demokratiserte Sovjetunionen. Etter et mislykka statskupp i 1991, klarte ikke Moskva å holde i tømmene lenger. Oppløsninga av unionen var et faktum og ble formalisert gjennom opprettelsen av «Samveldet av uavhengige stater» i desember 1991. Den 1. januar 1992 ble Russland en sjølstendig stat.

...til markedsøkonomi

Landet skulle nå styres etter markedsøkonomiske prinsipper. Prisa ble sluppet fri og resultatet ble hyperinflasjon. Før hadde folk penger, men ikke noe å kjøpe. Nå blei situasjonen snudd på hodet. Ei anna stor utfordring var å avskaffe det statlige eierskapet av all eiendom. Det fantes imidlertid ingen med privat kapital til å kjøpe de enorme verdiene, og dermed også tilføre statskassa sårt tiltrengte midler. Løsninga ble at et fåtall personer med gode politiske forbindelser, de såkalte oligarkene, overtok store deler av russisk næringsliv på gunstige vilkår. Inflasjon, feilslått privatiseringspolitikk og kraftig fall i bruttonasjonalprodukt kulminerte med finanskrise i 1998. Siden den gang har økonomien imidlertid seilt i medgang, godt hjulpet av høy oljepris.

Fra Jeltsin til Putin

Boris Jeltsin ble i 1991 valgt til president i sovjetrepublikken Russland under Gorbatsjov. Han var pådriveren som kom styrka ut av unionens sammenbrudd, men fikk snart føle samfunnets misnøye sjøl. I 1993 overlevde han så vidt politisk en kraftig konfrontasjon med parlamentet, hvor de folkevalgte forskansa seg i regjeringsbygget Det -hvite hus, etter at de ville avsette han og han ville oppløse parlamentet. Jeltsin fikk imidlertid de væpna styrker på sin side og stridsvogner fyrte av mot okkupantene, som til slutt overga seg. Folk lengta tilbake til den stabile sovjettida og Kommunistpartiet fikk flertall ved parlamentsvalget i 1995. Likevel ble Jeltsin gjenvalgt som president i 1996. Mot slutten av 90-tallet ble han imidlertid stadig sjukere og mer vaklende, inntil han til slutt «overdro» makta til Vladimir Putin; først som statsminister, så stedfortredende president og til slutt ved at han ble valgt til president i 2000. Han har sida innført flere reformer og styrket den sentrale kontrollen med regionene. Putin nyter i dag stor popularitet og ses på som en sterk, besluttsom leder som har gitt russerne større framtidstro og gjenreist Russlands sjølrespekt.

Russland har, historia tatt i betraktning, kommet langt på ti år. Innskrenkninger i pressefriheta og store utfordringer på menneskerettighetsfronten viser imidlertid at det fortsatt er et stykke igjen til landet kan kalles et levende demokrati og en rettsstat. En skal huske at Vest-Europa har brukt århundrer på å utvikle de ideala vi holder Russland opp mot. Det er langt fra sikkert at vi har rett til å kreve at Russland skal kopiere oss. Men uansett i hvilken himmelretning Putin og hans rådgivere vender seg, må det samme menneskeverdet gjelde. Amnestys rapport Denial of Justice tyder på noe annet.

Sveinung Lystrup Thesen er Russland-koordinator i Amnesty

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.