Homofile mellom partnerskap og fengsel

© Ina Tin

Av Ina Tin

Enkelte politikere har som ledd i sin valgkamp foreslått å forby homofili i en «kamp mot moralsk forfall». Blir lovforslaget vedtatt risikerer Konstantin og hans kjæreste Igor som har stått frem og kjempet mot diskriminering og trakassering, å måtte velge mellom eksil og fengsel.

Vi finner et bord i hjørnet på den lokale kafeen og forsøker å ignorere reklame-gnelderet på tv’en i motsatt hjørne. Konstantin Jegornov kjederøyker. Han venter på tolken og kaffen.

- Folk er redde, starter han, og anslår at det er 10-15 åpent homofile i Murmansk mens 3-400 er i kontakt med Krug. Organisasjonen som startet i 1998 har rundt 100 medlemmer.

- 10 har allerede gitt opp å leve som åpent homofile her. De har reist. Hvis man gjemmer seg bort kan man leve her, men for de som står frem blir det vanskelig. Vi kan ikke oppfordre folk til å gå rett ut på gata og erklære seg som homser. I det homofientlige klima som eksisterer vil det lett bli bråk.

Ut av skapet

Selv valgte Konstantin som 15-åring å reise fra det provinsielle Murmansk til storbyen Leningrad. Dette var nesten ti år før Sovjetunionens sammenbrudd, homofili var forbudt. Konstantin fortalte ingen om sin seksuelle legning. Da loven mot homofili ble opphevet i 1993, var han en av dem som feiret i St. Petersburg.

- Jeg kom ut av skapet fordi jeg fikk en vennekrets som aksepterte meg. Jeg reiste en del i Europa og så hvordan det gikk an å leve, og bestemte meg for å jobbe for åpenhet om homofili.

Konstantin kom hjem til en syk mor i Murmansk og tok initiativet til å danne Russlands første organisasjon for homofiles rettigheter i Russland: Krug, sirkelen. Han minnes hvordan han ble møtt da han troppet opp i Justisdepartementet for å få organisasjonen formelt registrert i 1998. I papirene hadde de oppført at Krug blant annet skulle jobbe med opplysning blant homofile om smittsomme sykdommer og narkotika.

- Jeg ble tatt ut av køen og plassert for meg selv som en annen smittefarlig og skitten person.

Stoppet av skinheads

Historier om trakassering og diskriminering er det nok av. En høyskolelærer som deltok på en konferanse i regi av Krug ble gjenkjent da en videosnutt fra konferansen ble lagt på nettet. Han fikk sparken.

En psykolog som jobber med barn ble involvert i arbeidet til Krug. Da det ble kjent, var hun brakt i vanry. Hennes arbeid med de homofile gjorde henne til et dårlig forbilde for barna, ble det sagt.

Konstantin har selv opplevd å bli slått ned, hans leilighet er blitt rasert. Mange andre er banket opp. Skinheads har gjentatte ganger oppsøkt baren der de homofile en periode hadde et felles tilholdssted. Både innehavere og gjester i baren ble truet, noen fikk dekkene på bilene sine skåret opp. Flere har blitt slått ned utenfor med påfølgende sykehus-behandling. Politiet har vist seg fullstendig uinteressert i å rydde opp. Enten har de ikke kommet når de er blitt tilkalt eller de har kommet og unnlatt å gripe inn. Noen ganger har de til og med bidratt til trakasseringen selv. Nå får ikke Krug bruke baren som et møtested lenger.

Nettsted stengt

For å ha et møtested bygget Krug derfor opp en hjemmeside på nettet. Flere hundre var innom nettet daglig. Da Konstantin kom hjem fra ferie en dag, var hjemmesiden blitt stengt. Eierne av serveren krevde plutselig at brukerne måtte betalte for seg. Krug mener ikke de kan kreve penger av nettbrukerne. Organisasjonen har heller ikke økonomi til å ta de nye kostnadene som ble pålagt dem.

- Vi blir hindret i å kommunisere gjennom et medium, oppsummerer Konstantin.

Luiza Klimutsjkiva, en av Konstantins svorne støttespillere, sitter i styret til Krug. Hun er selv heterofil, er gift og har to barn. Da hun ble aktiv i Krug, fikk hun problemer på arbeidsplassen.

Igor Okokhov, Konstantins kjæreste, som også dukker opp på kafeen forteller om en jobb som glapp da ryktet om hans homofile legning nådde arbeidsgiveren.

Partnerskap er målet

Men Konstantin vil heller snakke om målene til Krug. Organisasjonen har henvendt seg til russiske myndigheter med det mål å få åpnet for inngåelse av partnerskap etter nordisk modell. Men det de fikk var et lovforslag om å gjeninnføre kriminalisering av homoseksualitet.

Foran de svenske og norske kongebesøkene i Murmansk har Krug bedt kongehusene ta opp de homofiles situasjon i kontakten med de regionale russiske myndighetene. Krug fikk aldri svar fra kongehusene i de liberale nabolandene. Selv om både samlingsstedet i baren og hjemmesidene på nettet har blitt stoppet, gir ikke Konstantin opp.

- Målet er å få midler til å åpne et konsultasjonssenter som kan tilby helseinformasjon og juridisk bistand for homofile. Det er umulig å koordinere vår virksomhet når vi ikke har et telefonnummer eller en adresse. Vi må kunne annonsere, synliggjøre oss.

Luiza bruker sin egen historie som illustrasjon.

- Jeg møtte liten forståelse blant venninner da jeg begynte å engasjere meg i Krug. Gradvis har holdningene endret seg. Jeg tok med meg barna mine på møter, jeg forsøkte å avmystifisere homofili. Nå har jeg opplevd at venner av meg er kommet ut av skapet. Vi må skape en motvekt til det negative mediebildet der homoseksualitet sidestilles med ulike seksuelle perversjoner.

Homofili forbys?

- Parlamentarikerne bak lovforslaget om å forby homofili, ser det som en «kamp mot moralsk forfall». Det gjenspeiler et syn på homofili som media også formidler. Forslaget er opportunistisk og ren valgkamp, tror Konstantin. Han vurderer at det er størst sjanse for at det ikke blir vedtatt.

- Men hvis det faktisk blir vedtatt, risikerer vi som profilerte medlemmer av Krug å bli fengslet. Jeg kommer ikke til å flykte fra Russland. Det er her vi har en jobb å gjøre, sier han.

Krug ser verdien av et samarbeid med Amnesty. Det kan være viktig å ha internasjonale kontakter i ryggen, mener de. Konstantin har dessuten tro på verdien av å jobbe med ulike innfallsvinkler som kan supplere hverandre.

- Vi må prioritere å jobbe nedenfra, med enkeltindivider, bevisstgjøring og holdningsendring. Det er en veldig støtte til vårt arbeid hvis Amnesty parallelt kan jobbe ovenfra. Amnesty kan sette i gang sitt omfattende apparat for å overøse presidenten i Dumaen, parlamentet, med appeller mot lovforslaget og krav om at Russlands lover på dette området blir i overensstemmelse med internasjonale lover.

Konstantins konklusjon er offensiv:

- På tross av trakassering både på systemplan og gateplan vil vi jobbe for mer åpenhet. Du spør om det er en krevende kamp. Nei, det er selve livet.

Holdninger til homofile i Russland

I en meningsmåling foretatt i 1989 om hvordan man burde forholde seg til homofile svarte 33 prosent at man burde likvidere dem, 30 prosent at man burde isolere dem, ti prosent at man burde la dem være i fred, og seks prosent at man burde hjelpe dem.

Holdningene varierer med utdannelsesbakgrunn, alder og bosted. Generelt er homofiendtlige holdninger mest utbredt blant eldre mennesker med kortvarige utdannelser som bor på landet. Homofiendtlige holdninger var størst i Uzbekistan og Georgia, der henholdsvis 54 prosent og 45 prosent av de spurte synes man burde likvidere homofile.

Holdningene er gradvis i ferd med å bli mindre negative. I 1994 hadde antallet som synes man burde likvidere homofile falt til 18 prosent, andelen som gikk inn for isolasjon hadde minsket til 23 prosent, mens andelen som gikk inn for å hjelpe homofile hadde økt til 8 prosent.

I en meningsmåling foretatt i 1994 der folk ble bedt om å svare på sin holdning til homofile svarte 56 prosent at de var negative, 30 prosent at de var nøytrale og 9 prosent at de var positive. På spørsmålet om homofile burde ha de samme rettighetene som alle andre svarte 38 prosent ja, 21 prosent vet ikke og 41 prosent nei.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4.