Hege Duckert: Jeg støtter Amnesty!

Av Bothild Nordsletten

- For meg innebærer menneskerettighetene at ethvert menneske er ukrenkelig, og har rett til å tro, tenke, tale og handle selvstendig, uavhengig av hvor det bor og hvem som styrer der. Som pressemenneske er jeg naturlig nok mest opptatt av ytringsfrihetssaker, av forfulgte, trakasserte og fengslete skribenter.

- Journalister og redaktører skal ha så få bindinger som mulig, og bør derfor begrense medlemskap i organisasjoner, sier Hege.

- Men jeg mener at Amnesty, med sitt fokus på ytringsfrihet, faktisk er den organisasjonen som ivaretar det frie ord best.Derfor har redaktøren vært Amnesty-medlem i mange år.

- Kampen for forfattere som Ken Saro-Wiwa som ble henrettet, og Mansur Rajih som ble reddet fra seksmannscelle i Jemen til friby i Stavanger, er saker jeg fulgte, og som gjorde inntrykk. I tillegg dekket jeg en sak i Italia, der den radikale redaktøren og skribenten Adriano Sofri ble dømt til 22 års fengsel for et påstått mord uten konkrete bevis. Men den er jeg usikker på om Amnesty gikk inn i. Hvis dere ikke gjorde det, er dere herved utfordret. Han sitter fortsatt fengslet, uten appellmuligheter. Saken gjorde spesielt inntrykk på meg, fordi Italia er et vestlig land og Sofri en redaktør-type som var gjenkjennelig for meg.

- I tillegg til ytringsfrihetssaker synes jeg det er spesielt viktig med aksjoner mot tortur og dødsstraff. Dessuten er jeg glad for å se at det lages egne programmer for særlig utsatte kvinner.

Hege Duckert håper at Amnestys medlemsmasse fortsetter å vokse.

-Reklamekampanjen med kjente, norske profiler som satt bak lås og slå for mange år siden, gjorde sterkt inntrykk. Jeg tror Amnesty må tenke offensivt og kreativt for å få unge mennesker til å engasjere seg.

Publisert i AmnestyNytt 2003/4