Fyrvokter på fritiden

Av Katrine Kloster, informasjonsmedarbeider

UIf Pedersen, heter han og ble født samme år som norske Amnesty så dagens lys. Etter oppvekst og skolegang i Halden gikk han på Norges Handelshøyskole i Bergen. hvor han spesialiserte seg innen samfunnsøkonomi. Amnesty-engasjementet startet i gruppe 41 i Bergen, etter å ha sett et TV-program om brudd på menneskerettighetene. Året var 1986. Siden har han vært gruppekonsulent og redaktør av Gruppenytt. 1 1992 ble han valgt inn i styret, fra 1994 som nestleder og er nå altså leder i Amnesty International Norge (Al Norge).

- Så «vitaminer» til aktivistene er en utfordring for det nye styret?

- Ja, for på tross av vårt grundige undersøkelsesarbeid og vår meget troverdige informasjon ville Amnesty neppe vært ledende innen menneskerettighetsarbeidet dersom organisasjonens ryggrad, de over I million aktivistene, sa takk for seg. Nå har heldigvis medlemsfrafallet her i Norge stanset opp, kurven har flatet ut, men den stiger heller ikke. Og det bør den.

- Og hvordan skal dere få det til?

- Vi må gjøre mange ting. Det må tilrettelegges slik at folk kan gjøre sin Amnesty bit innenfor rammen av egen hverdag uten å lå dårlig samvittighet dersom man bare har skrevet ett brev den siste måneden. Ikke alle trenger å gjøre det samme og slett ikke hele tiden. Mye av motivasjonen må være at hver og en er en del av dette verdensomspennende nettet, som tilsammen utgjør en kraft som blir tatt hensyn til. Selv om noen skulle mene at Al Norge i dag er «bra nok» i forhold til hva som er realistisk å forvente av en frivillig, relativt fattig organisasjon, har vi et stort utviklingspotensiale. Men vi må snu tendensen til å se på dagens og fremtidens Amnesty-arbeid som så skrekkelig vanskelig fordi overgrepsmønsteret endrer seg, og fordi vi må forholde oss til flere typer brudd på menneskerettighetene enn den gang det utelukkende handlet om samvittighetsfanger. Dernest må Al Norge få en mer markant og relevant profil. Noe vi allerede ser konturene av; vi går litt lenger, er litt dristigere enn for få år siden.

- Men er ikke du egentlig en forsiktig mann?

- Det spørs hva du mener med forsiktig. Selvsagt må vi ikke gjøre faktiske feil, og på et vis er jeg redd for at vi kan svekke vårt mangeårige gode navn og rykte ved å provosere eller moralisere for mye. Vår oppgave er ikke å løfte en formanende pekefinger, men først og fremst å gi folk et konstruktivt handlingsalternativ. På den annen side må vi tore å være kritiske og til tider spissformulerte dersom vi ønsker å være premissleverandør, samt oppfattes som aktuell og relevant, både i konkrete saker og i den mer generelle menneskerettighetsdebatten. Vi må delta der diskusjonene foregår, og det krever nok til tider klarere formulerte standpunkter og mer pågåenhet enn vi er vant til i Amnesty.

- Som for eksempel i årets store flyktningkampanje?

- Ja, her skal det for første gang jobbes omfattende på eget land. De tradisjonelle appellsakene viker plassen for påvirkning av norske
myndigheter og norsk opinion. Men jeg tror ikke dette skal bli så vanskelig. Først og fremst fordi mange medlemmer er opptatt av flyktningspørsmål, det viste debatten før og under landsmøtet. Men også fordi kampanjen har som utgangspunkt det som tross alt er kjernen i vårt mandat, nemlig at mennesker har krav på beskyttelse mot overgrep, også de som er på flukt. Dette er også en god anledning til å vise at Amnesty arbeider mot brudd på menneskerettighetene ikke bare i tredjeverden-land og diktaturer. Ikke minst de europeiske landenes stadig mer restriktive flyktningpolitikk vil stå sentralt i kampanjen. Antagelig kommer medlemmene til å måtte vise seg mer enn de er vant til, men vårt flyktningpolitiske utgangspunkt er en relativt trygg og ukontroversiell plattform å forsvare. Men vi må holde tunga rett i munnen slik at ikke Amnesty unyansert og urettmessig tas til inntekt for enkelte gruppers egen kamp.

- Hvordan tror du norske myndigheter kommer til å oppleve å få hundrevis av brev fra norske borgere?

- Jeg håper og tror at denne kampanjen vil bli tatt seriøst og til-lagt den vekt vår informasjon og våre aksjoner ellers får hos norske myndigheter. Skulle det motsatte skje er det imidlertid et problem for myndighetene, ikke for Amnesty.

- Foruten å skulle sørge for at aktivistene får seg en skikkelig opptur, er Ulf Pedersen opptatt av at det er styrets oppgave å lede organisasjonen på en profesjonell måte fra landsmøte til landsmøte.

- Det er styrets ansvar at Handlingsplanen følges opp og at det ikke brukes unødig tid på ikke-konstruktive ting.

- Som hva da?

- Styret har tidligere brukt for mye krefter på detaljer samt på å løse konflikter, og det har stjålet ressurser fra det konkrete menneskerettighetsarbeidet. Men i forrige styreperiode ble forholdene ryddigere blant annet fordi vi har avklart arbeidsdelingen mellom styre og sekretariat samt etablert gode rutiner for rapportering.

- Er det vilje til virkelig å arbeide i det nye styret, eller har styreverv i Amnesty en tilstrekkelig verdi i seg selv, som en slags anstendighetsblomt i knapphullet?

- Slik har jeg aldri tenkt på det. For de fleste av oss er vel det å si seg villig til å bli valgt inn i styret en naturlig forlengelse av et engasjement. Erfaringen med det eksisterende styret gir ingen grunn til engstelse. Tvert imot mener jeg at vi kommer til å jobbe konstruktivt innenfor de rammene som er lagt av landsmøtet. Viktig for hele styret er det at arbeids-utvalget som setter dagsorden for styremøtene gjør et godt innledende arbeide, og det har så langt fungert bra. For øvrig mener jeg at dette med aktivitet og eget initiativ bør gjelde alle frivillige. Jeg har ikke særlig sans for holdningen «vi vil så gjerne, men blir ikke brukt». Mitt svar er da at oppgående, engasjerte mennesker helt sikkert klarer å finne på noe Amnesty-nyttig selv.

- Er det egentlig mulig på frivillig basis å være en god leder for Amnesty, ved siden av Ml jobb i Finansdepartementet?

- Ja, det tror jeg. Men selvsagt kan det bli mye, for eksempel etter fire hektiske Amnesty-helger på rad. Det er forberedelsene som er tøffest. På selve møtene treffer man jo Amnesty-folk som både er hyggelige og inspirerende.

Det er også sterkt motiverende å vite at det vi gjør er viktig. Verdenserklæringen om menneskerettighetene har blitt kalt «et fyrtårn i umenneskelighetens tåkehav», og det er stort å vite at vi her i AI er med på et verdensomspennende prosjekt som faktisk har krefter til å lette dette tåkehavet, avslutter Ulf Pedersen, vel vitende om at vi dermed nærmer oss den mer svulstige `punchline' typen. Men hvorfor ikke? Så lenge vi i trygg Amnesty-stil har våre ord i god behold.

Publisert i AmnestyNytt 1997/1.