Fra Tsjetsjenia til Florø

Av Aage Borchgrevink

Vi venter utenfor ankomsthallen på Gardermoen, folk fra Den norske Helsingforskomité, Amnesty International og en representant for tsjetsjenerne i Norge. Ved siden av oss står en stor flokk med norske flagg som skal hylle en idrettsmann på vei hjem fra et mesterskap. Deres mann lar vente på seg, og for ikke å kjede seg roper folkene hurra og vifter med flaggene hver gang noen kommer. De ler godt når flypassasjerene ser forbauset på dem.

Klokka 20.55 står Visa Kungaev der med sine fire barn. Kona Roza Bashajeva kommer bakerst med et nett i hånden. Visa og Roza smiler forvirret mot mengden av hujende mennesker med flagg, usikre på hva slags velkomst som møter dem i Norge. I et absurd øyeblikk legger Visa hånden på hjertet og begynner å takke de fremmøtte på russisk, før vi får trengt oss frem gjennom mengden og brakt familien dit den egentlige velkomstkomiteen står. Visa og Roza hilser spesielt varmt på Aleksandra Wacko, datter av avdøde Tomasz Wacko, som hadde et spesielt ansvar for at familien kom til Norge.

Vi slår oss ned rundt et kafébord. Barna får wienerbrød, foreldrene ber om te, men ingen rører noe. Visa får seg en sigarett i friluft før familien skal fly videre til bosettingskommunen Florø.

- Det er første gang på tre år at kona mi ser glad ut, sier han. Jeg spør ham hva han skal gjøre når han er fremme i Florø.

- Jeg skal sove rolig. I tre og et halvt år har vi blitt forfulgt og trakassert. Vi har ikke kunnet sove trygt siden krigen i Tsjetsjenia startet høsten 1999.

Han tenker seg om. - Men jeg er ikke ferdig med saken, selv om jeg flytter hit. Jeg vil kjempe videre for å få rettferdighet for datteren min.

Ankomsten til Norge er foreløpig siste kapittel i en historie som startet for mer enn tre år siden.

Den rettsmedisinske undersøkelsen fastslo at Kheda hadde blitt slått, voldtatt og til sist kvalt. Vitneavhørene tydet på at Budanov var alene med henne i to timer før han ba soldatene sine om å begrave det nakne liket hennes.

Enestående dom

Han er den høyeste offiser som har vært stilt for retten på grunn av overgrep mot sivile, og han er unntaket som bekrefter regelen om fullstendig straffrihet for grove forbrytelser i Tsjetsjenia. Jurij Budanov ble siktet for drap, men ikke for mishandling og voldtekt. Saken kom først opp for den lokale militærdomstolen i Rostov i februar 2001, men ble utsatt en rekke ganger. 31. desember 2002 ble Jurij Budanov frikjent på basis av kontroversielle psykiatriske undersøkelser ved Serbskij-instituttet i Moskva. Høyesterett opphevet senere dommen og sendte saken tilbake til Rostov for ny behandling. Det kom en uttalelse fra en ny gruppe psykiatrisk sakkyndige i juni, og på basis av den ble Budanov kjent tilregnelig og dømt til ti års fengsel 25. juli i år.

Vinteren 2003 ba familien om å få reise ut av Russland og bli overført til Norge. Norske myndigheter behandlet saken raskt. 14. juli møtte jeg familien i teltet deres i flyktningleiren BART i Ingusjetia og fortalte dem at de kunne forberede seg på reisen til Norge.

Trusler

Leiren lå i en skråning nedenfor en motorvei. De grønne teltene sto tett i tett. Vasken hang til tørk på kryss og tvers mellom teltene og gjorde det vanskelig å bevege seg gjennom leiren. Første gangen jeg kom hit var det høst og gjørmen klebet seg tungt til støvlene våre. Denne gangen var det sommer og dagene var ulidelig hete inne i teltene. Flyktningene bodde her på fjerde året, og var usikre på fremtiden.

- I løpet av det siste året har det blitt stadig vanskeligere for oss: Vi mottar trusler fra de nasjonalistiske gruppene som betrakter Budanov som en slags russisk helt og myndighetene forsøker å presse flyktningene her tilbake til Tsjetsjenia, fortalte Roza. - De sier at leirene i Ingusjetia skal stenges og at alle flyktningene må dra hjem, ellers vil vi miste all støtte. Det er vanskelig ikke å oppfatte det som trusler.

I løpet av det siste året har overgrepene i Tsjetsjenia spredd seg til Ingusjetia. Russiske soldater har torturert tsjetsjenske flyktninger og plyndret enkelte av leirene. Flere flyktninger har blitt kidnappet, mange av dem er forsvunnet for godt.

Farlig å vitne

- Siste gang jeg besøkte Tsjetsjenia sa soldatene ved kontrollposten på grensen til Ingusjetia at «her har vi moren til en snikskytter» og så tok de sønnen min på fjorten år til side, fortalte Roza. Den lille kvinnen var rolig, men knyttet hendene når hun snakket om sønnen.

- De avhørte ham lenge og undersøkte alle dokumentene hans grundig. Alle soldatene vet hvem vi, er for saken vår er kjent i hele Russland. Soldatene ville vise oss hvem som bestemmer og jeg er redd for hva de kan gjøre med sønnene mine når de blir store. Vi er ikke trygge.

Bildene fra rettssaken har stadig gått på TV de siste tre årene.

- Det er ingen steder i Russland vi kan være trygge. Barna mine kan aldri ha noe liv her. Vi kjenner Norge som et fredelig land, og jeg håper at barna mine skal få det bra der, sa Roza Bashajeva for to måneder siden i en flyktningleir i Ingusjetia.

Aage Borchgrevink er rådgiver i Den norske Helsingforskomité

Publisert i AmnestyNytt 2003/3

22. september 2004: Visa Kungaev intervjuet av VG Nett om benådningen av oberst Budanov, les her