Fra overgriper til offer

Av Ulf Pedersen, styreleder i AI Norge

Debattene og beslutningene på Amnestys internasjonale rådsmøte i Sør-Afrika tyder på at Amnesty går en spennende tid i møte. Mange beslutninger fra Cape Town vil få konsekvenser for arbeidet fremover. Det kan tenkes at Amnesty International om 10 år er en ganske annen organisasjon enn den er i dag.

Jeg ser to utviklingstrekk som bør bli gjenstand for diskusjon: Amnesty er for det første i ferd med å endre fokus fra overgriper til offer, og fra ansvarlige myndigheter til private aktører. Dessuten slakker organisasjonen på kravet om enhetlig internasjonal profil til fordel for større nasjonal selvbestemmelse. Vi bør se på konsekvensene av en slik utvikling.

En av de viktigste debattene handler etter min mening om hvilken rolle Amnesty skal ha i mennekerettighetskampen. Tradisjonelt har Amnesty konsentrert seg om grove overgrep begått av myndigheter mot få, men sentrale politiske og sivile rettigheter.

De senere årene har vi i stadig større grad inkludert overgrep begått av andre aktører enn myndigheter, og vi har fokusert på et stadig videre spekter av overgrep: Brudd på menneskerettighetene i krigssituasjoner, og fra ICM i 1997, overgrep i privat regi som tvangsarbeid, kvinnelig kjønnslemlestelse og mishandling av kvinner og barn.

Hva er så konsekvensene av dette? Først og fremst, og det er selvsagt grunnen til at vi har utvidet arbeidsfeltet vårt, vil vi kunne motarbeide flere typer overgrep. I Sør-Afrika vedtok Amnesty at vi fortsatt skal fokusere på myndighetenes ansvar for å stoppe slike overgrep, men debatten om vi også skal aksjonere direkte mot privatpersoner som begår disse overgrepene, er ikke avsluttet.

Denne utviklingen innebærer at vi i større grad setter ofre for overgrep i sentrum, uavhengig av hvem som er overgriper. Et sentralt problem ved en slik endring av Amnestys fokus, er at det kun er myndighetene som kan ansvarliggjøres ift. internasjonale menneskerettighetserklæringer og -konvensjoner. Ved å ansvarliggjøre også andre grupper, vil vi delvis fjerne oss fra det rettslige grunnlaget for våre aktiviteter.

En annen viktig trend er at mange seksjoner, spesielt utenfor Europa og Nord-Amerika, ønsker å jobbe mer med saker i eget land. Dette ønsket er en av drivkreftene bak mandatutvidelser de senere årene. Utviklingen vil føre til at aktivitetene kan variere fra land til land. Enkelte små Amnestyseksjoner kan konsentrere seg om lokale problemer og oppgaver som i større grad kan mobilisere folk i hjemlandet. En ulempe med dette er at Amnestys enhetlige, internasjonale profil blir svekket.

Medlemmene kan imidlertid påvirke hva som skal skje. Jeg oppfordrer derfor alle til å engasjere seg i denne debatten. Bruk Amnesty Nytt og ta med debattene til Landsmøtet i Tromsø i begynnelsen av oktober.

Leder, Publisert i AmnestyNytt 1998/1