Fra livsfare i Liberia til beskyttelse i Spania

Av Ina Tin

På mirakuløst vis kom han seg ut av landet og fikk beskyttelse hos Amnesty i Spania. James Torh fortsetter kampen for menneskerettighetene i sitt hjemland, men i tryggere omgivelser.

- I Liberia ledet jeg på midten av 90-tallet en ikke-statlig menneskerettighetsorganisasjon. Vi foretok undersøkelser av problemet med tvunget barnearbeid sør i landet og skrev en rapport. Rapporten overleverte vi til myndighetene og inviterte til et samarbeid for å bekjempe dette problemet. Det var da myndighetenes forfølgelse av meg startet. Først prøvde de å stoppe meg ved å saksøke oss for å ha svekket myndighetenes omdømme med rapporten. Organisasjonen ble avkrevd en bot på 10 millioner dollar, en sum vi ikke hadde mulighet for å betale. I den påfølgende rettssaken la vi frem vårt bevismateriale for de problemene vi hadde beskrevet i rapporten om tvunget barnearbeid. Da satte myndighetene i verk sin neste plan for å ta meg. Klokka 9 en aprilkveld i 1998 ble bilen min omringet av sikkerhetsstyrker som tvang meg til å stoppe. I forvirringen som oppsto klarte jeg å rømme fra stedet, men i desember 1999 ble jeg arrestert og torturert. Anklagen lød på oppvigleri.

Takket være at menneskerettighetsmiljøet i Liberia involverte seg i saken min, ble jeg løslatt mot kausjon for å få behandling for torturskadene. Senere har jeg fått vite at sju av mine venner hver ble tilbudt 10 000 dollar for å få meg drept. Jeg turte ikke bo hjemme hos min kone og små barn, men overnattet ulike steder.

27. januar 2000 kom sivilkledde sikkerhetsstyrker til huset mitt for å ta meg, men jeg var ikke der. Da jeg fikk vite at de var kommet, så jeg ingen annen løsning enn å flykte. Mitt liv var i fare. Jeg gikk inn i jungelen alene, uten mat eller penger. I fem døgn løp jeg for livet med kurs mot Sierra Leone. Jeg levde på vann og jeg sov ikke. I dag skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det.

Ved Guds hjelp kom jeg over grensen og inn i Sierra Leone. I et lite hotell fikk jeg sove på gulvet da de så min elendige forfatning. I lommen fant jeg lykkeligvis telefonnummeret til Amnesty i Sierra Leone som tidligere hadde engasjert seg i saken min da jeg satt arrestert. Jeg fikk kontakt med dem på et tidspunkt da alle i Liberia trodde jeg var død.

I Sierra Leone hadde Amnesty-aktivistene selv problemer, det var ikke et trygt sted for meg å være. Jeg kom meg videre til Ghana der jeg faktisk fikk støtte fra Hjelpefondet i Norge! Jeg er takknemlig for at Amnesty i Norge valgte å støtte familien min i Liberia. I Ghana ble også kontakten til beskyttelsesprogrammet i Spania opprettet. I juli i fjor ble jeg invitert til Spania og ett års opphold i den spanske Amnesty-avdelingen.

- Amnesty i Spania fikk meg ut av fare og ga meg muligheten til å bearbeide mine opplevelser. På det ene året i Spania har jeg besøkt 30 grupper rundt om i landet, og jeg har tatt del i kampanjen mot tortur. Mitt eneste problem har vært språkbarrieren. Jeg snakker engelsk, men elendig spansk. Nå er jeg tilbake i Vest-Afrika, men ikke i Liberia. Jeg kom til Senegal forrige mandag (august 2001) og skal inntil videre jobbe i nettverket for Vest-Afrikas menneskerettighetsforkjempere med base i Senegal.

- Det er smertefullt for meg å vite at jeg kanskje aldri kan komme tilbake til Liberia, at jeg ikke kan få se mine venner og familie igjen. Men det gir meg styrke å vite at den saken jeg kjemper for er rett, selv om min situasjon ikke er lett. At jeg er i live skyldes Amnesty.

Amnestys støtte til menneskerettighetsforkjempere er livsviktig. Det å vite at det er noen som støtter deg gir deg håp og tro på nytten av å fortsette kampen. Hvis man ikke har støtte er det lett å gi opp. Og hvis de lokale aktivistene gir opp, vil menneskerettighetssituasjonen aldri bli bedre. Det er forkjemperne her i Vest-Afrika som selv må starte kampen mot de horrible bruddene på menneskerettighetene som skjer i regionen.

Derfor er Amnestys program for støtte og beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere vesentlig. Det gir oss trygghet og mulighet til å kjempe den kampen. Jeg vil oppfordre allverdens Amnesty-avdelinger til å involvere seg i dette arbeidet.

Spania satser på menneskerettighetsforkjempere

- Det handler om liv eller død, sier Esteban Beltrán. I løpet av to-tre år har Amnesty i Spania gitt 18 menneskerettighetsforkjempere i livsfare i Colombia, Liberia og Brasil ett års beskyttelse.

- Det er ikke veldedighet, understreker generalsekretær Beltrán i AI Spania. – Vi får kunnskaper, erfaring og inpirasjon. De får solidaritet, hjelp og pusterom. Dette er utveksling!

-Det er en av de aller beste aktivitetene den spanske avdelingen har drevet med, oppsummerer Beltrán. – Amnesty-medlemmene får se ansikter og nytten av Amnestys arbeid. Det betyr inspirasjon. Offeret for overgrep blir synlig, historien blir levende og identifikasjonen fullstendig: Det mennesket vi har skrevet for, aksjonert for, det mennesket som nå har måttet søke beskyttelse, er en av oss. Vi kjemper den samme kampen.

I Spania har Amnesty av språklige og kulturelle grunner fokusert mye på menneskerettighetene i Colombia, og utover på 90-tallet ble situasjonen i Colombia så kritisk at det ikke gikk mer enn en måned mellom hver gang en aktivist ble drept.

- Vi så at vi måtte holde dem i live ved å gi dem mulighet til å fortsette arbeidet for menneskerettigheter i Colombia utenfor faresonen, kommenterer Esteban Beltrán.

- Til gjengjeld har forkjemperne bare i løpet av år 2000 besøkt 100 lokale Amnesty-grupper i Spania, og fortalt om sitt land og sitt arbeid. Spanske Amnesty-medlemmer har på sin side gått sammen i et URGENT-nettverk knyttet til beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere.

Amnesty-avdelingen har opprettet kontakt med spanske myndigheter og holder kontakten med både menneskerettsavdelingen i det spanske utenriksdepartementet og Spanias ambassader i de landene der aktivistene kommer fra for å kunne reagere raskt og effektivt hvis aktivister trenger beskyttelse.

Både i Frankrike og i Canada har Amnesty startet tilsvarende programmer for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. I Frankrike har Amnesty klart å engasjere parlamentarikere i arbeidet, og sender jevnlig ut URGENT-saker til parlamentarikerne og holder dem løpende oppdatert gjennom nyhetsbrev. I Canada fokuserer Amnesty spesielt på beskyttelse av kvinnelige forkjempere.

Vestafrikanske aktivister forener seg

- Norge er en viktig støttespiller i Amnestys pilotprosjekt for vestafrikanske menneskerettighetsforkjempere.

Det forteller Musa Gassama som koordinerer det ettårige pilotprosjektet. Han er jurist fra Gambia der han var med å starte en Amnesty-avdeling i 1992.

- Vi involverer så mange lokale menneskerettighetsorganisasjoner i regionen som mulig slik at det ikke utelukkende blir et Amnesty-prosjekt, men aktivistenes eget. Det ser ut til at vi lykkes med det, sier Musa Gassama.

Senegal og Amnesty-avdelingen i landet ble valgt som base, og alle de vestafrikanske Amnesty-avdelingene og samarbeidspartnere samlet seg til konferanse i Dakar i april i år. – Vi lykkes i å involvere både de senegalesiske myndighetene og FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere, Hina Jilani. Jilanis engasjement var motiverende, og hun var imponert over enigheten innad i nettverket av vestafrikanske aktivister. Vi legger særlig vekt på å samle og styrke de kvinnelige aktivistene.

I tillegg til å bygge opp og konsolidere selve nettverket er Gassama opptatt av å styrke aktivistenes fysiske sikkerhet. - Vi bygger opp elektroniske varslingssystemer og planlegger seminarer om sikkerhet: Hvordan sørge for sin egen sikkerhet? Dessuten har jeg bygget opp våre hjemmesider på internett og jeg redigerer jevnlig nyhetsbrev for hele nettverket. Musa gjør opp status over arbeidet i de enkelte landene som er med i koalisjonen: Senegal, Elfenbenskysten, Benin, Gambia, Burkina Faso, Mali, Ghana, Guinea, Guinea-Bissau, Liberia, Mauritania, Sierra Leone og Togo. På sikt håper Musa og Amnesty at koalisjonen vil ha styrke nok til å fortsette arbeidet på egen hånd.

- Mange afrikanske ledere er desperate fordi menneskerettighetsaktivistene slår sprekker i deres makt. Dette er et korstog for menneskerettigheter som skal og må starte i Vest-Afrika, det er vår kamp, og jeg er her for å oppnå resultater, sier Musa Gassama.

Defend the Defenders

Menneskerettighetsforkjempere i mange land arbeider med fare for eget liv. Gjennom programmet Defend the Defenders støtter Amnesty International menneskerettighetskampen ved å beskytte forkjempere som er i fare. Primært vil Amnesty forsøke å støtte og beskytte dem i hjemlandet. Aktivister som tvinges i eksil føler seg lett tilintetgjort, uten familie og nettverk rundt seg, og uten mulighet til å fortsette sitt arbeid. Når det ikke er mulig å gi beskyttelse i hjemlandet, yter Amnesty assistanse for å få aktivisten i sikkerhet utenfor landets grenser, men da helst til et land i regionen slik at kontakt med hjemlandet kan opprettholdes. Først når dette ikke er mulig eller tilstrekkelig, tyr man til midlertidig beskyttelse slik som i Spania.

- I Spania gir vi ikke bare aktivisten beskyttelse, men arbeidsmuligheter og et nettverk. Dessuten åpner vi for at de kommer med familien sin. Men vi kan bare tilby midlertidig beskyttelse og etter ett år må de enten søke asyl på vanlig måte eller returnere. Ingen av de 18 aktivistene og deres familier som vi har gitt beskyttelse i løpet av to-tre år, har returnert til sine hjemland. James Torh er tilbake i Vest-Afrika, men ikke i Liberia.

AI Spania har nå en deltidsansatt for å koordinere programmet som er en stor organisatorisk utfordring. Et godt samarbeid med, og økonomiske bidrag fra lokale myndigheter der aktivistene bosettes, er vesentlig. Lokale Amnesty-grupper og frivillige yter også et stort bidrag gjennom praktisk støtte til familiene og innsamlingsarbeid. Godt samarbeid med etterforskerne på det internasjonale sekretariatet om utvelgelse av personer som trenger beskyttelse er også viktig, fordi Amnesty-avdelingen får mange henvendelser fra forkjempere i fare.

Publisert i AmnestyNytt 2001/4