Fra Damaskus til Berlin: Forfulgt som aktivister og homofile

Det forteller Said (21) når jeg treffer ham og kjæresten hans, Jamal (27), på en liten hybel bak en anonym dør i en tredjeetasje i Beirut i september 2014. De sitter på dobbeltsengen mens jeg, min Amnesty-kollega og en tolk klemmer oss sammen i den vesle sofaen. Utover det er det bare plass til et sofabord med bærbar pc, te og røyk – og kattungen som ustanselig blir tatt opp og kjelt med.

- Jeg elsker katter, jeg forguder dem, sier Jamal og forteller at han hadde en katt i Syria som het Piqey. Nå har den nye katten i Libanon fått navnet Piqa.

Flyktet for ett år siden

Said og Jamal kom til Libanon som syriske flyktninger et halvt år tidligere. Med seg i bagasjen hadde de erfaringer som aktivister i opposisjon til Assad, arbeid som journalister, en hemmelig tilværelse som homofile, angiveri, fengsling og tortur.

I mai 2014 måtte de flykte og kom til Libanon. De har registrert seg hos FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) og har fått flyktningstatus.

For å overleve jobber de frilans og bruker nettverket sitt i Syria til å skrive om syriske forhold for en amerikansk nettside. Pengene rekker så vidt til husleie og mat på bordet. Det er UNHCR som har spurt dem om de vil møte Amnesty for å fortelle sin historie.

- Vi møttes i en bar og oppdaget at vi begge arbeidet i mediebransjen og delte en interesse for politikk, sier Said.

Hemmelig forhold

Han forteller at de raskt fant hverandre og at et forhold utviklet seg.

- Forholdet vårt var ikke åpent, bare virkelig nære venner visste om det. Det homofile forholdet vårt er en av grunnene til at vi flyktet fra Syria. Vi ble truet fra mer enn en side i Syria, sier Said.

Han forteller om den politiske grupperingen de tilhørte som drev kampanje mot gjenvalget av president Assad i 2014. De var kjent for å ha organisert demonstrasjoner og for å være politiske aktivister.

- Jeg mottok trusler på Facebook fordi jeg tegnet karrikaturer mot regimet, sier Jamal som også er maler med flere separatutstillinger bak seg i Damaskus. Hele hans malerisamling ble ødelagt mens han satt i fengsel.

Arr etter torturen

- Vi snakker aldri med hverandre om det vi har gått igjennom i fengselet, sier Said, men snart er han i gang og forteller om å bli hengt opp etter hendene til føttene ikke lenger rekker til gulvet og utsatt for elektrosjokk.

Said forteller om en torturcelle med glassdør der man kunne se den som ble torturert. Fanger ble tvunget til å overvære torturen og de ble slått hvis de lukket øynene eller forsøkte å se bort. Senere ble de forhørt.

Bare de som tilsto, slapp å bli nestemann på torturbenken. Said har fremdeles sår etter kniver han ble stukket med flere steder på kroppen.

Stuet sammen i en celle

Jamals mareritt handler om en helse som ble raskt forverret da han ble tvunget inn i en celle som han beskriver som mindre enn det vesle rommet deres med dobbeltsengen. Hundre mennesker var stuet sammen på de få kvadratmetrene.

- Da jeg kom dit måtte jeg stå oppreist i ti timer inntil en fange ble ført ut og jeg kunne sette meg. Det var i september og veldig varmt. I samme celle var det tenåringer, folk med mentale problemer og andre som var skutt i beina eller i hendene.

- Jeg er HIV-positiv, men hadde ingen symptomer før jeg ble arrestert. I fengselet ble helsesituasjonen min dårligere og jeg fikk alle de vanlige HIV-symptomene fordi det var skittent og fullt av virus. I et hjørne i cellen måtte vi gå på do, dusje i kalt vann og drikke av samme kran, sier Jamal.

Han forteller at maten var knapt nok til å overleve av fra dag til dag. Jeg ble syk og besvimte med mellomrom.

- Til slutt ble jeg så syk at jeg trodde jeg kom til å dø og besluttet å fortelle dem at jeg er HIV-positiv i håp om å få legebehandling eller rett og slett bli løslatt. Men deres reaksjon var å overføre meg til isolat, sier Jamal.

Dyre medisiner

Jamal tilsto aldri annet enn å ha deltatt i demonstrasjoner og etter 50 dager ble han løslatt. Han kom seg til Libanon og oppsøkte lege som anbefalte umiddelbar HIV-medisinering.

- Legene fortalte at medisinene koster omlag 600 dollar i måneden og jeg hadde ingen penger. Da fikk jeg et nervesammenbrudd og forsøkte å ta mitt eget liv. Det jeg frykter aller mest er ikke å ha et sted å bo og ikke ha råd til de medisinene jeg trenger, sier Jamal.

Han trekker ut nattbordskuffen som er breddfull av medisiner og blir helt stille. Så går han ut på balkongen og faller sammen i gråt.

Drømmer om utdannelse

Said røyker i stillhet og går så ut og legger armen rundt ham. De blir sittende en liten stund før de kommer inn. Jeg spør hva de drømmer om.

- Jeg ønsker å fortsette min utdannelse i et trygt land og ha en stabilitet som gjør at jeg kan leve livet mitt, sier Said og fortsetter:

- Verken Jamal eller jeg kunne noen gang drømme om å være uvirksomme. Vi har alltid vært aktive, enten politisk eller med humanitært arbeid. Det har vi også forsøkt å gjøre her i Libanon.

Jamals aller største problem i Libanon har vært helsen.

- Det vi tjener rekker knapt til husleie og mat. Vi har ingen oppsparte midler. Da jeg ble syk forrige måned, kunne jeg ikke gå til legen. Hvis det skjer noe akutt og vi må betale penger, kommer jeg til å gå rett inn i en depresjon, sier Jamal.

Gode nyheter til slutt

De har begge to blitt intervjuet av UNHCR med tanke på gjenbosetting i et tredje land, men når vi møter dem, venter de fremdeles på svar.

Vi tar avskjed med Said og Jamal i Beirut og ber vi dem om å holde kontakten med oss.

De første epostene jeg får, handler om en forverret helsesituasjon og spørsmål om Amnesty kjenner organisasjoner som kan hjelpe. Så, noen måneder senere, kommer den fantastiske beskjeden:

Tekst og foto av Ina Tin